I sist innlegg skrev jeg om hvordan man kan bruke konkurranser til å variere treningen ved å delta i en annen distanse eller på et annet terreng enn det du vanligvis trener på/til. Men konkurranser kan også brukes som spesifikk trening mot de store løpemålene. Siden mitt store mål denne sommeren er TDS (det nest lengste løpet under UTMB ? Ultra Trail du Mont Blanc) ønsket jeg å delta i et løp for å teste formen i liknende terreng. Jeg lette i terminlister for å finne et løp i Alpene den siste uken av ferien og kom over Gran Trail Courmayeur (GTC). 105k løypa hadde jeg så vidt snust på før men igjen jeg var ikke helt klar for den distansen etter vinterens plager og det ville kreve mye restitusjon i etterkant og dermed gå ut over den siste treningsbolken før TDS. Men GTC hadde også en 55k løype og en 30k løype. Med 4700 positive høydemeter skulle nok 55k løypa bli en real utfordring det også!
Arrangørfoto

Siden fokuset mitt med disse ‘treningskonkurransene’ er nettopp trening og ikke resultat ble det mye trening og lite ‘tapering’ (hvile/oppladning) i uken før løpet. Dette benyttet jeg til å ta meg en tur som inkluderte de to første milene av treningsløpet og det meste av Monsterbakken med stor M. Ja med nesten 2000 meters stignining i en bolk var det virkelig en monsterbakke men det kjentes godt ut å være litt forberedt på hva som ventet 4 dager senere.

Så kom løpsdagen, start kl 07 var ikke så alt for ille. Den største bekymringen var likevel at det var så varmt at jeg ikke trengte jakke når jeg gikk mot startområdet litt etter 06. Det var bare å forberede seg på en varm dag. Jeg hadde gitt meg selv en oppgave før løpet det var å ha fokus på næringsinntak og å få i meg jevnlig med energi og drikke. Det var målet jeg skulle ha fokus på, ikke tid eller resultat i første omgang.

Løpet startet med 6k flatt og litt nedover på grus og asfalt så det var bare å henge på. Den ene hamstringen begynte senere i løpet å klage litt over den tøffe starten. Et tempo langt over det jeg pleier å løpe i, og det i tillegg uten oppvarming. Læring å ta med seg; det kan hende det er lurt å varme opp litt selv om det er et ultraløp! Så smalnet stien og 105k løperne tok til venstre mens vi som løp 55k løpet tok til høyre og startet på den lange, lange stigningen. Det var varmt og det var tungt men ikke noen grunn til å ta det rolig. Flere ganger på vei opp denne bakken kom jeg til å tenke på Mari Mauland og hennes race rapport etter Westerns States i juni. Hun kom seg igjennom den tøffe 160k løypa på en imponerende tid mens hun slet med oppkast i 16 av timene! Ikke pokker om jeg kunne syte over at det var litt tungt nå, jeg skulle jo ‘bare’ igjennom 55k og var ikke kvalm engang. (Takk Mari for masse inspirasjon underveis, det hjalp!).
Utfordrende stier og magisk utsikt (tilfeldig løper). Arrangørfoto

Halvveis opp i den lange bakken hadde jeg lagt merke til at det var en drikkefontene langs veien når jeg løp igjennom noen dager tidligere. Jeg sparte derfor ikke noe på vannet jeg hadde med. Men tror dere jeg ble lang i maska når jeg rundet svingen og så at bonden hadde koblet opp vanningsanlegget til denne kranen? Ingenting å gjøre med det, fokus på å komme seg opp og videre i 5k til den første skikkelige mat- og drikkestasjon. Jeg nådde matstasjonen greit selv med lite vann og gleden var desto større når jeg endelig fikk fylt opp softflaskene. I det jeg løper ut av matstasjonen kommer det en jente inn. Æsj, jeg skulle jo ikke la meg stresse av tid eller plassering men klarer ikke å legge fra meg tanken at jeg ikke ville bli forbiløpt. Jobba på, opp, opp, opp er det som står i hodet mitt. Bakken tar jo aldri slutt. Men heldigvis går denne lille traktoren jevnt og trutt. (Ja det er det jeg føler kroppen min er, ingen rask racerbil på superfuel men en en sterk liten dieseldrevet traktor). Jeg var flink til å ha fokus på oppgaven; få i meg næring. Kanskje ikke så mye som jeg ønsket men i det minste så ofte som jeg ville.

I det jeg passerte et bratt snøfelt som var sikret med tau og en fjellguide til å passe på fikk jeg bekreftet at jeg lå som 3. dame. Ønsket om å beholde den plasseringen var sterkt. Så jeg jobbet meg videre. Smale, øde stier med en fantastisk utsikt. Dette var et helt nytt område å løpe på i Alpene for min del og jeg gleder meg over at jeg klarte å nyte fjellene selv om det var konkurranse. I det vi kom til den Franske grensen snudde løypa tilbake mot Courmayeur og dropper ned på Tour de Mont Blanc løypa og etterhvert de første milene jeg kommer til å løpe under TDS, bare motsatt vei. Det slo meg mange ganger; det kommer til å bli en tøff og seig start på løpet i august.

Etter et par lange flate kilometer på grus hvor jeg slet med å holde tempoet tok jeg fatt på den siste virkelig lange stigningen. Jeg tok igjen flere menn og passerte dem i bakken, det gav litt ekstra energi ned mot fjerde og siste matstasjon. Et par kopper Cola og jeg var klar for de siste kilometerne. Jeg visste jeg skulle over en liten kamelhump av en bakke før det gikk rett ned til byen igjen. Kamelhumpen viste seg å være heller stor og i tillegg ganske så teknisk. I det jeg var på toppen braket det himmelen og det begynte å regne. Men det var fortsatt varmt og med 5k igjen til mål tenkte jeg ikke stoppe for å bruke tid på å få på meg regnjakke.
På vei over målstreken. Arrangørfoto.

På vei ned den siste lange bratte bakken hører jeg plutselig noe bak meg. En løper med staver i en voldsom fart. Jeg heier litt på han i det han passerer. I svingen nedenfor stopper han og snur seg til meg; ‘Allez, Allez!’. En liten frykt inni meg om han prøvde å si at jeg skulle få opp farten fordi jeg holdt på å bli tatt igjen. Men jeg prøver jo, så godt jeg kan. I det jeg løper inn igjennom hovedgaten mot mål, ser jeg plutselig et kjent fjes; Jani en britisk jente fra Chamonix som selv hadde løpt 30k. Det ble med ett enda mer stas å løpe i mål og få bekreftet at 3. plassen var min med kjentfolk å dele gleden med!

Litt småforvirra og sliten synes jeg plutselig at jeg hører et annet kjent navn bli ropt opp på høyttaleren; Marta Poretti. Jeg måtte gå bort til sekretariatet å spørre. Og riktig, Marta løp, 55k hun også og var nå inn på vei til 4. plass. Det var SÅ hyggelig å treffe romkameraten min fra Nepal igjen!

Alt i alt ble GTC 55k en kjempeopplevelse for meg. Det startet tøft men etter hvert så fant jeg flyten. Jeg klarte å få i meg jevnt med energi og dermed jobbe på jevnt og trutt. Det var tross alt det som var hovedmålet. Jeg fikk bekreftet at formen ikke er så ille som jeg fryktet og jeg har fått sett deler av TDS løypa. Det å få stå på podiet dagen etter å motta et fint trofe ble toppen av kransekaka.
Nytt trofe.