Lite har jeg fått skrevet de siste ukene på tur men nå har jeg mye på hjertet. Det resulterte i denne serien om ‘konkurranse som trening’ og tre grunner til å ta på seg startnummer.

1) Prøv noe nytt; tør du utfordre deg selv på en ny distanse eller et annet underlag?
2) Gi deg selv en oppgave å trene på
3) Delta i et løp for det sosiale

Denne sommeren har, eller skal jeg, delta i løp for alle disse grunnene. Først ut var test av en ny distanse når jeg løp den vertikale kilometeren i Chamonix under arrangementet Marathon du Mont Blanc. (Vertikal kilometer: løp 1000 høydemeter opp på færrest mulig kilometer, i Chamonix var det 1000m+ på 3,8k)

Arrangørfoto

Etter mange lange dager med rolig intensitet på Korsika var jeg gira på å få inn et par harde økter før vi skulle finne frem klatreutstyret for noen flere lange og rolige dager i Alpene. At det var et stort løpsarrangement i Chamonix den uken vi var der så det passet jo bra. Det lange 90k løpet er et løp som virkelig står på ønskelisten min men etter vinterens skade og lave blodverdier igjen i mai var ikke det et alternativ, 23k løpet som kunne vært en fin langtur var utsolgt så da stod jeg igjen med den vertikale kilometeren. Kort og hardt.

Jeg tenkte på alle unnskyldninger for å ikke gjøre det men konkluderte med at målet var en ny utfordring og en hardøkt. Da er det ikke vits med unnskyldninger for det er jo ikke resultatet som teller men jeg ble ikke noe mindre spent av den grunn. Siden distansen og formen på konkurransen var såpass annerledes fra det jeg pleier å gjøre synes jeg også det var vanskelig å anslå tid. Jeg har vært igjennom vertikal løypa før men det har vært som en gåtur og ikke en tid å sammenlikne med. Så hva gjorde jeg da, jeg løp en relativt rolig vertikal opp fjellet på motsatt side av dalen dagen før konkurransen. En ting som er fint med å være i Alpene; det er ikke vanskelig å finne 1000 meters stigninger. Testen min viste 1 time og 10 min og med det klarte jeg hvertfall å roe nervene noe.

Starten var også noe helt nytt for meg. Løperne startet en og en med 15 sekunders mellomrom. Litt beroligende var det å ha norske Roger fra Varegg startende rett bak. Han hadde jeg tilfeldigvis kommet i snakk med tidligere på dagen. Et par plasser bak Roger var et annet kjent fjes; Runar Gilberg fra Kondis. Men ekstra stas var det å ha både mannen min Skjalg og løpevenninne Margrethe med meg på start og det å vite at de skulle ta meg imot på toppen.

Med heiagjengen etter mål

Så var det min tur; jeg ble talt ned, fikk grønt lys og satte avgårde. Starten er en seig bit på asfalt med mye tilskuere så jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle prøve alt jeg kunne for å løpe den biten, det kom til å bli nok gåing senere uansett. Det klarte jeg. Så startet sikk sakk stien oppover, litt løping og mest gåing. Jeg tok igjen noen og ble tatt igjen selv av andre. Følte at jeg greide å holde god flyt. Ved et punkt slo det meg; ‘dette her er jo nesten ikke vondt – neivel da tar jeg vel ikke nok i’ og prøvde å pushe på hardere.

Et stykke oppi bakken passerte Runar Gilberg meg og vi heiet hverandre videre. I det Runar passerte neste sving kom det noe stort farende nedover fjellsiden. Det viste seg å være en stor stein som hadde løsnet. Etter noen lange sekunder var det klart at det ingen løpere var skadet. I ettertid fikk jeg vite at steinene hadde truffet Runar men heldigvis ‘bare’ sneiet låret hans.

Det er bratt på toppen (Arrangørfoto)

Jeg fortsatte stien videre opp det siste bratteste partiet hvor det også er fast vaier og noen metalltrinn skrudd fast i fjellet. Den siste lille biten inn stor Margrethe og Skjalg og heiet. Det gav akkurat det lille ekstra jeg trengte for å løpe i mål. Sjelden har jeg vel følt meg så stolt. Det var et skikkelig kick å gjøre noe nytt og annerledes og kjenne at jeg mestret det. Inn på under timen (55:18), spenningsmomentet var nå hvilken plass det ville gi. Det var jo fortsatt mange løpere igjen som skulle starte, deriblandt noen av de beste. Resultatet til slutt ble 9. plass i dameklassen av totalt 90 noe som innebar premiering (topp 10). Smilet gikk jo nesten rundt. Det bør jo også nevnes at 2. plass totalt gikk til en nordmann, Eirik Haugsnes.


Stolt!

Men uansett resultat, konklusjonen min er at det er gøy (og skummelt) å prøve seg på en ny gren/distanse. Men mestringsfølelsen det gir av å gjøre noe nytt og gå litt ut av komfortsonen var veldig verdt det. Jeg tror kroppen har godt av å gjøre litt nye ting og man trenger ikke nødvendigvis ha trent for det spesifikke løpet om man klarer å stille til start med innstillingen at ‘dette er trening’. Tør du å utfordre deg selv med noe nytt? Det er mange måter å gjøre det på. Hvis du trener til maraton eller halvmaraton hva med å stille opp i et kortere terrengløp eller et motbakkeløp. Hvis du bare trener terreng hva med å prøve en 5k på asfalt eller grus. Eller hvis du trener til ultra tørr du ta utfordringen med en rask 10k? Det er mange måter å variere på bare pass på at variasjonene ikke er så stor at du risikerer skader. Det er kanskje ikke så lurt å plutselig skulle løpe en maraton på innfallsmetoden om du bare har trent til 10k løp tidligere 😉

Premieutdeling