Første mai gikk Valderløpet av stabelen, et lokalt løp på 8.7 km rundt Valderøya. Det er også kortere distanser her, slik at alle skal ha mulighet til å stille, fra de yngste til de eldste. Dette var 46. gang løpet ble arrangert, altså et tradisjonsrikt og populært løp. Det var 69 personer som fullførte løpet rundt øyen.

Det var meldt regn, noe som gjorde at jeg var skeptisk. Jeg er en typisk finværsløper, men har innsett at jeg må lære meg å takle annet type vær også. Det ble lett duskregn, ikke noe mer, så etter å ha varmet opp var det ingen problem å løpe i det været.

Istedenfor Kreta ble det flere fantastiske turer i nærområdet på Sunnmøre. Her fra siste tur på Frostatind, dagen før løpet.

Vi skulle egentlig vært på Kreta den uken, løpe i fjellene der, men det ble sabotert av pilotstreiken i SAS. Vi tok oss derfor to dager fri fra jobb før 1. mai og dro på fine fjellturer i nærområdet i stedefor. Dagen før løpet fikk vi oss en ganske så mye lengre tur enn tiltenkt fra min side i hvert fall, ved at vi gikk oss vill og havnet i en helt annen dal enn det som var planlagt, etter å ha gått til Frostatind. Vi måtte derfor over nye fjell for å komme tilbake til utgangspunktet. Synes det var nederlag å skulle ta taxi tilbake til bilen. dermed endte det opp med en over 5 timer lang fjelltur med nesten 1000 høydemeter. Egentlig veldig lurt å gå feil av og til, da får man opplevd nye steder, får ekstra utfordringer og spenning på toppen. Men det kjentes i kroppen på løpsdagen. Særlig siden dette bare var den siste av flere større fjellturer de siste dagene. Tenkte likevel at jeg skulle ta løpet som en tempoøkt, ikke noe annet. Ønsket å klare å slå tiden fra 2017, men det var egentlig mer ønsketenkning, ut fra den oppladingen i forkant. Det hadde sikkert gått hadde jeg vært restituert.

Turen ga alt fra tåke, sol, vinter, sommer, høydemeter, mose, ur og uventede ekstra km.

Jeg klarte utrolig nok å holde løpenervene relativt i sjakk før start. Minnet meg stadig på at jeg skulle se på løpet som ukens tempoøkt og så skulle jeg løpe mitt eget løp, uavhengig av alle andre…jadaaa….

Da starten gikk raste jeg ut som en gal i nesten 19 km i timen(!) føltes fantastisk og helt rett, i ca. 100 meter! Snakk om å følge planen, NOT! Den klassiske feilen, la seg rive med av de beste i starten og så smelle rett inn i en litt for tidlig syrefest. Da var det bare å prøve å roe ned, begynne mentalt å forberede neste blogginnlegg om hvordan det er å klare å løpe sitt eget løp, helt avbalansert (finnes ikke snev av panikk å spore) selv om du ser at alle andre løper forbi deg og du med stor sannsynlighet havner godt nede på resultatlisten. For det spiller jo ingen rolle, sant? Resultater er jo ubetydelige, du skulle jo bare ha en tempoøkt med litt ekstra drahjelp. Jeg klarte å leke med tanken og late som om den ga trøst i ca 1 minutt, før ny strategi ble lagt. Løpet var ikke tapt kun etter en km. Nå skulle jeg bare prøve å holde en jevn rytme, ikke løpe på flere smeller og så håpe på at andre foran meg kunne hentes inn igjen etter hvert. Det viste seg å være en fornuftig og realistisk plan. Jeg klarte å plukke 3 damer og noen menn. Det skumle med å plukke løpere er at, løper du forbi, må du passe på å klare å holde posisjonen videre. Heldigvis gikk dette, bortsett fra siste stykke frem til mål. På slutten er det alltid noen menn, som har ligget å lurt bak deg, som plutselig setter inn et forrykende gir og druser forbi deg inn i mål. Men det er kanskje sjarmen og spenningen med en konkurranse? Jeg tok som sagt ut min spurt helt i starten av løpet, så jeg trengte ikke å bekymre meg for den der på slutten.

Man har bare en spurt i løpet av en konkurranse. Det er opp til deg om du bruker den helt i starten, (kan ikke anbefales, selv om det føles fantastisk i noen sekunder) eller du klarer å ha mer is i magen og lagre den til siste strekket inn til mål, slik vinnere og mer erfarne løpere gjør. Det er dette jeg skal prøve på i mitt neste løp, som er halvmaraton i Ålesund, 11. Mai.

Foto: Helge Fuglseth, Kondis. Akkurat kommet i mål, rød som en tomat.

Så hvordan endte det da? Det ble ikke persing, men jeg kom heller ikke sist. Jeg ble nr 4 av 18 kvinner totalt, og vant aldersklassen min. Så alt i alt, en god erfaring og tempoøkt. Dette viser også hvor lite man kan stole på egne oppfattelser og kalkuleringer under et løp når panikken slår inn.

Fikk både medalje og pokal i Valderløpet. Storfornøyd med å kunne utvide samlingen min. Det hjelper ikke å «bli voksen» for min del, dette er like stort hver gang!

Takk til de evig dedikerte arrangørene, ildsjelene og alle hjelperne!

En av ildsjelene lokalt, Kondis sin blide fotograf under løpet; Helge Fuglseth.


Da flyr jeg videre til neste fjelltopp :)