Klare for 2022?

Klare for 2022?


Med forskjellige utgangspunkt og med forskjellige delmål underveis begir Ninjagirls seg inn i 2022. Men de har alle samme mål mot slutten av året; treningsreise til Portugal og deretter Karmøy Maraton.

Ja, hva er et mål? Det kan være så mye forskjellig. Et mål en venn har satt kan være helt forskjellig for hva ditt mål er, og det er viktig å akseptere.

Vi er alle forskjellige, og har forskjellig forutsetning for å sette et mål. Så finn DITT mål, og tenk godt over hva som skal til for at du når målet ditt.

Det kan godt være langsiktig mål, men da er det og viktig å ha kortsiktig mål. Og du, husk å feire litt når du når målet ditt;)) 

Speider mot nye mål.

Så, hva er våre mål for året 2022? 

Uheldige Therese startet året med et heidundrende fall på en islagt bakke på jobb med en påfølgende hjernerystelse og overnatting på sykehuset. 

Ingen synlige skader på hodet eller nakke heldigvis, men en del senskader har dukket opp og i stor grad satt henne  tilbake fra en god treningsform. 

Det er pr nå, kun å gå 500 meter på 20 min som gjelder. Samt noen opptreningsøvelser av øyne og balanse 4 ganger om dagen.

Så med en uviss tilfriskningstid på henne, er det nå blitt kun noen “ønsker” om løp fremover. 

Ecotrail er selvfølgelig veldig ønskelig å gjennomføre, men mulig hun må gå ned noe i distanse, fra 80 km, men det er jo en stund igjen heldigvis. 

Therese kommer tilbake, skal bare over noen oppståtte hinder først.

Hun ønsker også å  ta turen tilbake til memory lane, Stavanger, og løpe Stavanger halvmaraton med de gode løpevennene som er der. 

Oslo Maraton står på ønskelisten, Romerikes 6-timers, Karmøy maraton, (Ninjagirls-helg)  og Ribbemaraton fra Löplabbet Lysaker til Löplabbet i ski. 

Det er mange andre småløp i området som også fyller opp løpsprogrammet om hun er i form til det.

Mange fjelltopper på forseres for og klare årets mål.

Lene har satt seg litt hårete mål som mulig kan være litt over grensa som hun mener selv. Men altså, det er lov å prøve.

Hun elsker jo en utfordring, så det skulle ikke så veldig mye lokking til av venninne Liv før Lene meldte seg på Soria Moria til Verdens ende i mai (hjelpe meg) 100 miles! Sånn cirka 167 kilometer, visstnok.

Og som om ikke det er nok så er det Ecotrail helgen etterpå, og det er jo blitt en tradisjon, så jada, hun er påmeldt der og, på 80 km sånn for sikkerhets skyld!

Men man kommer ikke i mål uten og prøve, som hun sier selv. Og litt “Ikkje kjenn itte”.

Finnes ikke dårlig vær på Vestlandet.

Målet er å bevise at en ivrig mosjonist kan klare og komme i mål. Og går det ikke så har man hvertfall prøvd. 

For å trene til disse lange ultraløpene så løper hun 3-4 dager i uken, fordelt på en intervalløkt, en langøkt, en bakkeløping og en etter form og lyst. + 2 styrkeøkter. 

Hun er og påmeldt Bergen Maraton 30. april som er dagen før Skjold på Tvers (ca 23 km terrengløp/tur over 9 topper) Lurt å prøve å sanke mange kilometer i løpet av to dager er tanken. 

Ellers for året blir noe tatt på sparket men Oslo Maraton er et ønske, Skåbu Ultra er satt av, Karmøy maraton et selvskreven, og selvsagt er hun superklar for Portugal-tur med Springtime på Runner’s World-uka i oktober. Det gledes til å danse OL-floka med Svenskene igjen;)

Endelig er Renate i gang igjen.

Renate har som mål å komme tilbake i god, gammel form og holde seg skadefri på veien. Det har vært nok av setbacks de siste årene, så tanken er å skynde seg langsomt mens løpegleden kommer proporsjonalt med løpeformen.

Heldigvis ser det ut som om det endelig kan arrangeres løp uten restriksjoner igjen etterhvert, så det vil være nok av delmål underveis.

Hun vil plukke løp litt etter innfallsmetoden og form underveis, men Karmøy Maraton i slutten av året er en selvfølge.

Portugal i oktober håper også hun, i likhet med Lene, blir en realitet. Nordmennene må jo ha litt å stille opp med mot svenskene:-)

Klem fra Ninjagirls

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Året som gikk …

Året som gikk …


Ja nå nærmer vi oss slutten på 2021 og jammen ble det nok et år med covid-19 og restriksjoner, hvem hadde trodd det? Men vi har da fått gjort litt sprell dette året likevel!

Starten på året gikk i krykker etter operasjon for Lene sin del, men etter hvert ble krykkene kasta og opptreningen kunne starte.

Hun startet med rolige gåturer og økte jevnt og trutt både lengde og fart utover våren. 

I påsken ble deltok hun på Runner’s World Challenge sin langfredag maraton som første langtur på 1,5 år.  Etter det gikk det bare en veg – det ble løpt mange kilometer. 

Årets mål endelig nådd; Ecotrail 80 km!
Første maraton etter operasjon for Lene.

Therese var frisk som en fisk og la inn mange kilometer gjennom vinteren og våren.  

Det ble både Winterrun og langfredagsmaraton på den damen også. 

Fulgte samtidig løpeprogrammet som ble tilsendt ukentlig fra løpecoach Hilde Johansen (UltraHilde). Så det fylte seg stadig opp på Strava med løpeøkter som opptrening til Ecotrail 80 km.

Therese var i slaget, noen skikkelige langturer ble gjennomført!

80 kilometer virtuelt

I mai skulle jo årets mål gjennomføres med @ecotrail 80 km for både Lene og Therese.

Da dette ble avlyst med kort varsel grunnet restriksjoner reiste Lene likevel som planlagt til Oslo og jentene løp gjennom hele løypa sammen.

Dette ble en skikkelig opptur og en kosehelg sammen som begge trengte. Nå visste vi at vi kunne klare det!

I mål etter 80 km virtuelt i mai.

Gjennom sommeren løp vi begge på hver vår kant av landet og fikk ladet skikkelig opp til det virkelige Ecotrail løpet som gikk av stabelen første helgen i august. For en opplevelse!!! 

Dette hadde vi venta på i over 2 år, og selv om vi hadde vært gjennom traseen i mai, så var det likevel dette som var ÅRETS MÅL! 

Så blide, straks i mål!

Post race blues

Høsten startet med litt “nedtur” da årets mål egentlig var nådd, hva nå?? Kunne jo ikke akkurat la løpeskoene støve ned heller. 

Therese deltok på Romerike 6-timers i august, og KK-mila i september, mens Lene deltok på Skåbu Ultra i oktober. 

KK mila med Tina og Randi.

Vi deltok og på Toughest hinderløp i Holmenkollen i september, som var første hinderløp på 2 år!!!

Fantastisk opplevelse rett og slett. Gøy og kjenne på at vi fremdeles hadde teknikken inne, etter litt mindre hindertrening siste året. 

Målgang på toppen av Holmenkollbakken.

Karmøy maraton

Karmøy Maraton i november deltok vi begge på, henholdsvis maraton for Lene og halvmaraton for Therese. 

Fantastisk gøy og møtes, løpe sammen og være sosiale igjen. Blir ikke så ofte når vi bor på hver vår kant av landet, men desto mer gøy når vi endelig møtes. 

Selv om det ble noen flere løp på høsten for Therese, ble både høst og tidlig vinter preget av mye sykdom. Så nå gjelder det å trene seg opp igjen til vårens løp. 

God Jul fra Ninjagirlsa

Nytt år, nye mål

Nå er jula straks over oss og nye mål for 2022 skal settes. 

Det viktigste for oss er at målet må være realistisk og vi må være villige til og gjøre jobben som skal til for og nå det. Vi skal samtidig ha det gøy underveis. 

Vi har noen planer og er påmeldt litt løp i 2022 allerede, men dette får vi skrive mer om over nyttår. 

Vi vil ønske alle våre lesere en God Jul og et strålende godt løpe år som kommer! 

Ninjagirls;) 

Ukategorisert
Haren og skilpadda på Karmøy Maraton

Haren og skilpadda på Karmøy Maraton


Endelig var det tid for årets Karmøy-helg. Dette har etter hvert blitt en fin tradisjon vi gleder oss stort til! Men, i år var rollene byttet om på.

Therese tok turen over fra Oslo, mens Randi og Kristine Marie kom fra Stavanger. Som tidligere år fikk vi også denne gangen husly hos foreldrene til Lene. Huset deres ligger kun et lite steinkast unna start- og målområdet til Karmøy Maraton.

Dette året ble imidlertid litt annerledes enn tidligere år der vi stort sett har løpt sammen.

Siden det ikke var aktuelt for Therese å løpe maraton etter en del sykdom i høst, valgte hun å være “hare” for Randi Trøen. Sistnevnte hadde satt seg et ambisiøst mål om å sette ny personlig rekord på halvmaraton-distansen.

Lene, som er i et litt mer rolig-løpe-modus for tiden, skulle kle rollen som “skilpadde” for Morten Vestvik.

Morten skulle, imponerende nok, gjennomføre sitt 93. maraton denne helgen.

Det er ekstra imponerende når vi vet at Morten for kort tid siden ble diagnostisert med en alvorlig type kreft, og nå har startet på cellegift. Som en følge av dette skulle både puls og fart holdes nede.

De vante rollene i gruppa var byttet på. 

Morten og Lene etter målgang
Lise, Lene og Morten litt over halvveis. Foto: Jan Rune Nuland

Halvmaratondebut

En venninne av Therese, Kristine Marie, tok utfordringen og deltok på Karmøy for første gang. Dette ble hennes første halvmaraton noensinne. Det lengste hun har løpt tidligere er 10 kilometer.

“Har du løpt 10 kilometer, klarer du 21,1 kilometer!”, sa vi til henne, men hun var ikke overbevist. Vi skal komme mer tilbake til det om litt. 

Lene og Morten, sammen med Lise som løp sammen med de, startet tidlig på maratondistansen. Denne går rundt hele sørdelen av Karmøy.  Med lokal-TV på slep, som dokumenterte hele turen, ble de jammen TV-kjendiser i løpet av helga også.

Turen gikk i hovedsak veldig bra frem til cirka 30 kilometer, da krampa meldte seg hos Lene. Da ble det igjen Morten som måtte være motivatoren. Alle tre kom seg i mål og mange sterke følelser meldte seg. 

Therese, Randi og Kristine Marie startet på sin halvmaraton noe senere på dagen. Sistnevnte var altså hun som tvilte på at det var noe fart i beina. Vel. Det tok ikke mange minuttene før hun rykket fra, og vi så henne ikke igjen før etter målstreken.

Eller, det vil si, en raskt “high-five” fikk vi da vi snudde halvveis. Snakk om en imponerende halvmaraton-debut på den dama! Mye tyder vel på at vi får selskap av Kristine Marie også neste år. 

Kristine Marie med sin første halvmaratonmedalje.

Therese pushet Randi, som fikk styre tempoet hele veien. Farten holdt helt inn til mål, selv med mange bakker som hun sa selv (noe ikke alle er enige i). Ny personlig rekord ble det også.

Det å løpe på Karmøy er utrolig gøy. Mye takket være alle heiaropene fra publikum langs løypa. Her er det massevis av norske flagg, jubel- og heiarop og biler som tuter og skaper masse liv og god stemning.

Therese og Randi i mål.

Varm, vindfull anbefaling

Karmøy Maraton anbefales på det sterkeste. Til tross for at det er et lite og lokalt løp kommer det løpere fra både øst og vest, og de returnerer år etter år.

Det kan likevel være greit å merke seg at Karmøy kan være velsignet med alle fire årstidene på samme dag, slik man ser over hele vestlandet i slutten av november.

Flinke løypevakter heier likevel utrettelig underveis i all slags vær. 

Løper du full-maraton løper du på østsiden av Karmøy mot Skudeneshavn i soloppgang (om du er heldig med været!), og fortsetter tilbake langs vestsiden.

Når du passerer cirka 32 kilometer møter du de som løper halvmaraton, der de snur.

Det er også en 10 kilometer-distanse på løpet som starter i samme retning som halvmaraton. De snur da etter 5 km. Her finnes det altså noe for alle.  

Medaljen er vell det viktigste?

For denne gjengen ble det feiring med både pizza og bobler – og en tidlig kveld på hele den fornøyde gjengen.

Nok en fantastisk gøy helg sammen med gode venner, og nok en velfortjent medalje og gode minner i kofferten. 

Lene og Therese

Ukategorisert

Skåbu Ultra


Nydelege haustfargar.

Nok ei helg på løp, travelt men gu så kjekt. Skåbu Ultra har eg høyrt om mange ganger da @herrestvik har prøvd å overtale meg til å være med, og i år blei det endelig noko av.

Og for ei helg det blei 😉 Morten og Inger Johanne med meg og Inger Åmodt i baksetet freste austøve mot Skåbu fredag morgon, sånn ca gjennom halve landet… (føltes nesten sånn). Kom fram til den bittelille bygda Skåbu på ettermiddagen. Der blei me innlosjert på det koseligste lille hotellet, Skåbu Fjellhotell med fantastisk vertskap, og skikkelig gjennomført heimekoseleg stil. Her følte me oss heime.

Velkommen.

Me henta startnummer og møtte på fleire frå Team Sportsmanden, før me alla samla oss til ein nydeleg “kvelden før” middag på hotellet. Det vart tidleg til sengs da me skulle tross alt opp klokka 05:00.

Me vakna sjølvsagt før klokka, er alltid litt smånervøs før løp, men me hoppa i klær og fekk i oss litt frokost før bussen tok alle Ultra deltakerane til start. Man køyrer då gjennom traseen me ska løpe og turen føltes uendelig lang da bussen brukte over ein time på og frakte oss til start.  

Sjølve ultra løpet går gjennom Jotunheimsveien  (Mjølkevegen)  på grus, det var fantastiske nydelege haustfargar og me løp forbi små seter langs vegen. Og plutseleg kunne det dukke opp masse reinsdyr (heldigvis såg me ingen bjørn eller ulv som eg var bekymra for, til litt latter frå dei andre).

Reinsdyr langs Jotunheimvegen.

Når du kjem ned mot Skåbu så svinga me av og siste mila var på ei skogsløype langs eit vatn, og med dei siste 3 km av løpet som gikk rett opp ein bakke med 10% stigning som hvertfall eg hadde ingen planer om å prøve å løpe.

Skåbu fjellmaraton har fleire distanser å velge mellom, det er 7,5 km, halvmaraton, heil maraton og ultra med 57km. 

Det kjekke er at sjølv om me starter på forskjellige stader og tider så avsluttes alle på same plass, og  med konkurranse om kven som kjem opp den siste  3 km bakken på slutten raskast. Den var heftig, men skikkelig kul avslutning.

For min del hadde eg ein “tung dag på jobben”, mulig kroppen ikkje var klar for nok eit ultraløp på kort tid, men greit gjennomført og enda opp på 3. plass i min klasse, kun litt over minuttet opp til andre plassen,  så må sei meg godt fornøyd med det. MEN neste år skal eg ha revansj.

I mål.

Etter målgang og dusj ble det litt avslapping før me stasja oss opp til bankett for alle løperne. Her var det fantastisk middag og dessert, konkurranse, og foredrag om den Norske løperen Mensen Ernst, beretta av Terje Lyngstad.

Ein super sosial kveld, med mange kjekke løpe folk.  Må vel innrømme at me vakna litt stiv og støl søndag morgen, men etter ein  god frukost før me starta på den lange heimturen igjen. Ein ting er sikkert; me kjem igjen!

Lene

 

Ukategorisert
Dobbelt glede i Holmenkollen!

Dobbelt glede i Holmenkollen!


Endelig! 25. september fikk vi løpe hinderløp igjen – og det på samme dag som Norge åpnet opp. Snakk om dobbel glede!

Denne gangen var det Lene, Therese og Inger Åmot som gjennomførte løpet. Inger var med som erstatter for Renate, som for øyeblikket er forhindret fra å delta.

Dårlig form, gode ritualer

Av flere uheldige grunner kunne ingen av oss stille på startstreken med den riktige gode formen. Fokuset vårt ble derfor å ha det gøy og å, om nødvendig, krabbe oss opp til mål.

Lene og Inger kom vestfra til Oslo først kvelden før hinderløpet. Vi fikk dermed gjort de tradisjonelle forberedelsene før avreise opp til Holmenkollen. Ritualet er jo å legge fram alt av klær og sko, og å skåle litt mens vi spikrer en slagplan for løpet og hvordan samarbeide på de ulike hindrene.

Lørdag morgen startet med en energigivende skål havregryn, kaffe og te. Lene fikk jobben med å flette de karakteristiske ”farts-flettene”, og vi fjonget oss opp med glitter i hår og ansikt. Noen tradisjoner står sterkt!

Det var selvsagt en stor glede for alle det å endelig kunne ta på seg @teamocrnorway-klærne etter to(!) år.

Teamwork over hinderene.

Lagånd

Gleden ble ikke mindre da vi kom oss til Holmenkollen og inn i teltet til Team OCR Norway. Dit kom også alle de andre løperne én etter én. Stemningen var svært god, og det føles godt å snakke med andre løpere igjen.

Det var flere av oss som var spente på formen. Mange hadde ikke fått løpt hinderløp på en lang tid eller fått trent i noe særlig grad. Det stoppet likevel ikke en gjeng på cirka 50 løpere i teamet som kastet seg ut i det.

Mari stod for nedtellingen og startskuddet gikk. Dagens trekløver holdt sammen i løypa og var tro mot planen.

Lene var kanskje den som hadde den aller beste dagen av oss. Hun forserte det ene hinderet etter det andre tilsynelatende problemfritt.

Sånn var det ikke helt for Inger og Therese, uten at det gjorde noe nevneverdig på humøret. Vi fikk mye skryt underveis for godt teamwork, og løypevaktene var fantastiske til å heie oss frem.

I mål!!!

Tungt og spektakulært

Årets løype var på litt over syv kilometer og kunne by på omlag 30 hinder. En velfortjent medalje ble utlevert på toppen av unnarennet i Holmenkollen. Snakk om et tungt og spektakulært sted å få gå i mål. Følelsen på toppen av platået var helt fantastisk. Akkurat som vi husket det.

AMAZING – rett og slett. Ingen tvil om at vi allerede gleder oss til neste hinderløp.

Ukategorisert
Endelig – 80 kilometer!

Endelig – 80 kilometer!


Lene og Therese lar ikke utsatte løp stoppe seg fra å gjennomføre 80 kilometer. Her er deres rapport fra gjennomgangen av Ecotrail Oslo-løypa.

29. mai 2021 var en merkedag i kalenderen som vi hadde gledet oss til og jobbet mot i to år. Helt siden vi passerte mål i det 50 km lange Ecotrail i 2019 sa vi begge at «det blir 80 km neste år!»

Som vi alle vet ble 2020 et år med unntakstilstand – ikke bare på grunn av korona, men også fordi Lene gikk med skadet fot hele året.

Uken i forveien fikk vi beskjed om at også dette løpet ble utsatt. Da bestemte vi oss med én gang: dette bare måtte gjennomføres! Så planen var klar. En rolig, bli-kjent-med-løypa-tur med «smilepuls». Slik blir vi enda mer forberedt til 7. august, når det virkelige løpet forhåpentligvis går av stabelen.


Tidlige lørdag morgen startet vi fra Elgsletta, og kjente at sola varmet litt allerede. Vi løp rolig langs Akerselva mot Nydalen akkompagnert av fuglekvitter, nydelig lukt av blomster og sommer, og lyden av byen som våknet til liv.

Etter en stund kom stigningene, men vi hadde tidlig bestemt at vi skulle gå i alle bakker. Sakte, men sikkert, kom vi høyere opp i terrenget. Etter første skikkelige stigning kom vi til stedet vi valgte å kalle for «Corona hengekøye-hotell». 😉 Overalt var det mennesker i hengekøyer og telt. Det så fantastisk koselig ut, og jammen møtte vi kjentfolk som heia på oss videre. 

Etter stigningen gikk vi oss litt vill – for GPS-en på klokka ville sende oss over et stort hogstområde. Her ble det en del knoting att og fram, som endte med klyving over hele området. Her gjaldt det og ikke tenke på hoggorm. 😉

Videre på stien var neste mål Frognerseteren, hvor vi skulle premiere oss selv med en iskald cola. Her møtte vi og flere som var ute på samme misjon som oss. Det var koselig med litt prat med andre. Endelig var de første 30 km unnagjort; resten av løypa mente vi å kunne huske fra 2019 …

Rolig løp vi videre mot Sørkedalen. Denne delen av løypa er en lett blanding av både skogsterreng og slake grusveier. Langs denne veien dukket det plutselig opp en kafé som vi stoppa ved og kjøpte litt påfyll til drikkeflaskene. Fremdeles litt usikre på hvor vi befant oss, men skikkelig god service var det der. Vi unnet oss også hver vår vann-is, som var veldig deilig i varmen. Etter dette partiet fikk vi noen fine nedoverbakker som fikk flyten til å gå godt og kjenne at vi fremdeles kunne løpe.

Da vi kom til Sørkedalen Landhandel hadde vi tilbakelagt 50 km, men begge hadde fremdeles et smil om munnen og vi var nå sikre på at «dette skal vi klare!»

Videre gikk veien oppover en veldig lang bakke, som plutselig føltes som den var blitt mye lengre i år enn den har vært før … Det føltes som vi gikk og gikk, men aldri kom til toppen. 

Det kom likevel noen sangstrofer fra oss innimellom – så gøy hadde vi det uansett!

Neste mål var Fossum, hvor terrenget langs løypa var variert med både skog og grus. Denne mila gikk likevel veldig greit. Videre kom vi til det kuperte partiet langs Lysakerelva, som kanskje er den delen av løypa det blir prata mest om i etterkant. Her går det opp og ned, og opp og ned – og enda mer opp og ned. Løypa er smal, med mange røtter man kan snuble i. I år var det heldigvis veldig tørt i bakken, så det gikk bedre enn fryktet. 

Endelig ga klokka signal om at vi bare hadde én mil igjen. Gjett om vi ble glade! På det siste stykket fra Lysaker og inn til sentrum innså vi at vi hadde tilbakelagt flere kilometer enn hva ruta tilsa. Vi kunne derfor, på grunn av en del feilnavigering, droppe den lille runden rundt Bygdøy og løpe rett mot sentrum.

Dette var en veldig god følelse, da denne sløyfa ofte kan føles unødvendig når du er sliten på slutten. 80 kilometer ble faktisk tikka inn før vi kom til målområdet ved Salt, men likevel måtte vi innom for å ta det obligatoriske målfotoet.

Vi er begge enige om at dette var en flott kosetur. Nå er det bare å fortsette den gode treningen og glede seg til ny Ecotrail den 7. august.

Samtidig vil vi også sende en stor takk til Lenes motivator og gode turvenninne, Liv; Thereses løpecoach, Ultrahilde; og alle andre som har hatt trua på at vi ville klare dette og som har heiet på oss. Det betyr veldig mye!

Lene og Therese

Ukategorisert