Klare for 2022?

Ja nå nærmer vi oss slutten på 2021 og jammen ble det nok et år med covid-19 og restriksjoner, hvem hadde trodd det? Men vi har da fått gjort litt sprell dette året likevel!

Starten på året gikk i krykker etter operasjon for Lene sin del, men etter hvert ble krykkene kasta og opptreningen kunne starte.

Hun startet med rolige gåturer og økte jevnt og trutt både lengde og fart utover våren. 

I påsken ble deltok hun på Runner’s World Challenge sin langfredag maraton som første langtur på 1,5 år.  Etter det gikk det bare en veg – det ble løpt mange kilometer. 

Therese var frisk som en fisk og la inn mange kilometer gjennom vinteren og våren.  

Det ble både Winterrun og langfredagsmaraton på den damen også. 

Fulgte samtidig løpeprogrammet som ble tilsendt ukentlig fra løpecoach Hilde Johansen (UltraHilde). Så det fylte seg stadig opp på Strava med løpeøkter som opptrening til Ecotrail 80 km.

80 kilometer virtuelt

I mai skulle jo årets mål gjennomføres med @ecotrail 80 km for både Lene og Therese.

Da dette ble avlyst med kort varsel grunnet restriksjoner reiste Lene likevel som planlagt til Oslo og jentene løp gjennom hele løypa sammen.

Dette ble en skikkelig opptur og en kosehelg sammen som begge trengte. Nå visste vi at vi kunne klare det!

Gjennom sommeren løp vi begge på hver vår kant av landet og fikk ladet skikkelig opp til det virkelige Ecotrail løpet som gikk av stabelen første helgen i august. For en opplevelse!!! 

Dette hadde vi venta på i over 2 år, og selv om vi hadde vært gjennom traseen i mai, så var det likevel dette som var ÅRETS MÅL! 

Post race blues

Høsten startet med litt “nedtur” da årets mål egentlig var nådd, hva nå?? Kunne jo ikke akkurat la løpeskoene støve ned heller. 

Therese deltok på Romerike 6-timers i august, og KK-mila i september, mens Lene deltok på Skåbu Ultra i oktober. 

Vi deltok og på Toughest hinderløp i Holmenkollen i september, som var første hinderløp på 2 år!!!

Fantastisk opplevelse rett og slett. Gøy og kjenne på at vi fremdeles hadde teknikken inne, etter litt mindre hindertrening siste året. 

Karmøy maraton

Karmøy Maraton i november deltok vi begge på, henholdsvis maraton for Lene og halvmaraton for Therese. 

Fantastisk gøy og møtes, løpe sammen og være sosiale igjen. Blir ikke så ofte når vi bor på hver vår kant av landet, men desto mer gøy når vi endelig møtes. 

Selv om det ble noen flere løp på høsten for Therese, ble både høst og tidlig vinter preget av mye sykdom. Så nå gjelder det å trene seg opp igjen til vårens løp. 

Nytt år, nye mål

Nå er jula straks over oss og nye mål for 2022 skal settes. 

Det viktigste for oss er at målet må være realistisk og vi må være villige til og gjøre jobben som skal til for og nå det. Vi skal samtidig ha det gøy underveis. 

Vi har noen planer og er påmeldt litt løp i 2022 allerede, men dette får vi skrive mer om over nyttår. 

Vi vil ønske alle våre lesere en God Jul og et strålende godt løpe år som kommer! 

Ninjagirls;) 

Lene og Therese lar ikke utsatte løp stoppe seg fra å gjennomføre 80 kilometer. Her er deres rapport fra gjennomgangen av Ecotrail Oslo-løypa.

29. mai 2021 var en merkedag i kalenderen som vi hadde gledet oss til og jobbet mot i to år. Helt siden vi passerte mål i det 50 km lange Ecotrail i 2019 sa vi begge at «det blir 80 km neste år!»

Som vi alle vet ble 2020 et år med unntakstilstand – ikke bare på grunn av korona, men også fordi Lene gikk med skadet fot hele året.

Uken i forveien fikk vi beskjed om at også dette løpet ble utsatt. Da bestemte vi oss med én gang: dette bare måtte gjennomføres! Så planen var klar. En rolig, bli-kjent-med-løypa-tur med «smilepuls». Slik blir vi enda mer forberedt til 7. august, når det virkelige løpet forhåpentligvis går av stabelen.

Tidlige lørdag morgen startet vi fra Elgsletta, og kjente at sola varmet litt allerede. Vi løp rolig langs Akerselva mot Nydalen akkompagnert av fuglekvitter, nydelig lukt av blomster og sommer, og lyden av byen som våknet til liv.

Etter en stund kom stigningene, men vi hadde tidlig bestemt at vi skulle gå i alle bakker. Sakte, men sikkert, kom vi høyere opp i terrenget. Etter første skikkelige stigning kom vi til stedet vi valgte å kalle for «Corona hengekøye-hotell». 😉 Overalt var det mennesker i hengekøyer og telt. Det så fantastisk koselig ut, og jammen møtte vi kjentfolk som heia på oss videre. 

Etter stigningen gikk vi oss litt vill – for GPS-en på klokka ville sende oss over et stort hogstområde. Her ble det en del knoting att og fram, som endte med klyving over hele området. Her gjaldt det og ikke tenke på hoggorm. 😉

Videre på stien var neste mål Frognerseteren, hvor vi skulle premiere oss selv med en iskald cola. Her møtte vi og flere som var ute på samme misjon som oss. Det var koselig med litt prat med andre. Endelig var de første 30 km unnagjort; resten av løypa mente vi å kunne huske fra 2019 …

Rolig løp vi videre mot Sørkedalen. Denne delen av løypa er en lett blanding av både skogsterreng og slake grusveier. Langs denne veien dukket det plutselig opp en kafé som vi stoppa ved og kjøpte litt påfyll til drikkeflaskene. Fremdeles litt usikre på hvor vi befant oss, men skikkelig god service var det der. Vi unnet oss også hver vår vann-is, som var veldig deilig i varmen. Etter dette partiet fikk vi noen fine nedoverbakker som fikk flyten til å gå godt og kjenne at vi fremdeles kunne løpe.

Da vi kom til Sørkedalen Landhandel hadde vi tilbakelagt 50 km, men begge hadde fremdeles et smil om munnen og vi var nå sikre på at «dette skal vi klare!»

Videre gikk veien oppover en veldig lang bakke, som plutselig føltes som den var blitt mye lengre i år enn den har vært før … Det føltes som vi gikk og gikk, men aldri kom til toppen. 

Det kom likevel noen sangstrofer fra oss innimellom – så gøy hadde vi det uansett!

Neste mål var Fossum, hvor terrenget langs løypa var variert med både skog og grus. Denne mila gikk likevel veldig greit. Videre kom vi til det kuperte partiet langs Lysakerelva, som kanskje er den delen av løypa det blir prata mest om i etterkant. Her går det opp og ned, og opp og ned – og enda mer opp og ned. Løypa er smal, med mange røtter man kan snuble i. I år var det heldigvis veldig tørt i bakken, så det gikk bedre enn fryktet. 

Endelig ga klokka signal om at vi bare hadde én mil igjen. Gjett om vi ble glade! På det siste stykket fra Lysaker og inn til sentrum innså vi at vi hadde tilbakelagt flere kilometer enn hva ruta tilsa. Vi kunne derfor, på grunn av en del feilnavigering, droppe den lille runden rundt Bygdøy og løpe rett mot sentrum.

Dette var en veldig god følelse, da denne sløyfa ofte kan føles unødvendig når du er sliten på slutten. 80 kilometer ble faktisk tikka inn før vi kom til målområdet ved Salt, men likevel måtte vi innom for å ta det obligatoriske målfotoet.

Vi er begge enige om at dette var en flott kosetur. Nå er det bare å fortsette den gode treningen og glede seg til ny Ecotrail den 7. august.

Samtidig vil vi også sende en stor takk til Lenes motivator og gode turvenninne, Liv; Thereses løpecoach, Ultrahilde; og alle andre som har hatt trua på at vi ville klare dette og som har heiet på oss. Det betyr veldig mye!

Lene og Therese