Endelig! Etter å ha sett både det ene og det andre løpet fra sidelinjen pga skade og sykdom sto jeg endelig på startstreken.
Jessheim halvmaraton var litt mindre eksotisk enn sist jeg sto på start i New York og ganske mye dårligere vær, men et veldig godt organisert løp i en fin løype. Med tanke på at det regnet sidelengs var det også overraskende mange som heiet underveis.
Jeg hadde en helt fantastisk opplevelse fra start til mål.
Masse energi
Siden jeg jo hadde vært ute med skade hele mars og april og var syk de siste to ukene (igjen – disse barnehagevirusene bare gir og gir), var jeg veldig usikker på hva jeg ville være god for.
Jeg bestemte meg derfor for å legge meg i sub 1.35-gruppen og henge med så langt det holdt.
Midtveis kjentes det fortsatt veldig lett og da en gjeng fra gruppen rykket, slang jeg meg med. Hadde masse energi igjen da jeg krysset målstreken på 1.31.
Kanskje drømmen om sub 1.30 kan nås allerede i 2025?
Selv om jeg følte meg veldig bra ved mål så venter det et par dager med hvile nå. Jeg må innrømme at etter en uke med tapering før løpet frister det lite med enda en lavintensitetsuke, men jeg vet også at skal jeg unngå nye skader er det hvile som må til.
Første løpeøkt blir derfor på torsdag og så venter jeg med de aller tøffeste intervallene til det er gått en uke til.
