Da jeg var i Trysil forrige uke fikk jeg testet både Trysilrypa 6km og Trysilrypa 13km. Det er kanskje ikke rart at det var den lange løypa jeg gledet meg alle mest til å teste ut, for det er jo den løypa jeg skal løpe 9 september, og det er den jeg har forberedt meg til i nesten 9 måneder nå.
På denne tiden i fjor var jeg ikke vant til å løpe i terreng. Jeg løp på skogsvei og jeg hadde ikke noe imot bakker, men å løpe på sti og i terreng som krevde noe mer enn å bare sette den ene foten foran den andre var noe som var helt uvant for meg. I dag er det å løpe i krevende terreng det jeg synes er aller morsomst og det er de turene jeg gleder meg mest til, for de føles ofte mest ut som å være ute på eventyr.
Så denne turen hadde jeg gledet meg til. Og jeg kan love at jeg ikke ble skuffet!
Trysilrypa kort og lang løype starter likt, med en tung og litt kjedelig oppoverbakke på ca 0,8km. Her er det ikke noe spesielt spennende å se på, men jeg tror nok det står noen folk og heier oss oppover 9 september, og heiarop hjelper i hvert fall mye på min motivasjon. Men pass deg så du ikke brenner av alt kruttet i denne bakken, for når du er på toppen av bakken har du enda 12 km igjen til mål.
Når du kommer til toppen av denne bakken er det bare å nyte ett landskap som til tider tok pusten helt fra meg.
Først kommer et parti som er ganske så lettløpt. Det er lite stigning og stien er lett å løpe på. Også er det så utrolig fint her! Nå får du etter hvert veldig fin utsikt ut over et vakkert fjellandskap og denne utsikten blir bare bedre og bedre jo nærmere du kommer løypas høyeste punkt.
Men før du kommer dit skal du passere en stor steinur. Og her må man være forsiktig! Spesielt hvis det har regnet, for da blir steinene nok veldig glatte. Det er merket med blått for å vise hvor det er enklest å trå for å komme seg over til den andre siden. Her måtte jeg benytte meg av sjansen til å leke meg litt med å finne alternative måter å komme forbi steinura, ta litt bilder og nyte utsikten, for jeg vet at når jeg skal tilbake i september så kommer jeg ikke til å kunne ta meg tid til å nyte utsikten akkurat her, for her vil jeg måtte ha fult fokus på hvor jeg plasserer føttene mine.
Etter steinuren er stien litt mer krevende enn den var tidligere. Det er mange steiner her og er det vått må man passe litt på. Men så kommer man til stigningen mot løypas høyeste punkt og da er ikke stien noe vanskelig å løpe på lenger. Men jeg kan garantere deg at du vil merke denne bakken!
Jeg var nesten litt overrasket over hvor tung den føltes, for den så egentlig ikke så ille ut, men de siste 10 meterne opp gikk jeg faktisk.
Vel oppe på toppen må du nesten ta deg tid til å kaste et blikk ut over landskapet du har under deg, for det er det verdt! Og nå, vel vitende om at du er på turens høyeste punkt, er det bare å sette utfor. Nå er det aller mest lettløpt sti som gjenstår og det går for det meste nedover og bortover.
Allerede når du begynner å løpe nedover toppunktet ser du et vakkert lite fjellvann. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet og jeg smilte fra øre til øre hele veien mens jeg løp nedover mot vannet. Nede ved vannet var det litt vått og gjørmete. Men nå mener jo jeg at man helst skal bli litt våt på beina og ha litt gjørme oppover leggene når man har løpt et terrengløp.
Når du har lagt vannet bak deg kan du forberede deg på et nytt parti med steinur. Her er det også markert hvor det er best å trå. Som jeg allerede har nevnt en gang så er det lurt å være litt ekstra forsiktig her.
Når du er forbi dette partiet kommer det igjen litt lett stigning, men det er veldig lite og her er stien nokså lett å løpe på igjen. Du begynner kanskje å kjenne at du er sliten nå, men det siste stykket rundt fjellet er lettløpt sti i vakker natur og det gjør at det kjennes litt mindre tung. Også går det jo mest nedover også nå. Og det er deilig.
Jeg ble nesten litt overasket da jeg plutselig oppdaget at det bare var 1km igjen til mål. For det føltes ikke ut som om jeg hadde løpt 13 km. Og den siste kilometeren inn til mål er en skikkelig deilig strekning med bare nedoverbakke. Du rekker å hente deg litt inn sånn at du kan gi på skikkelig inn til mål. For det er litt kult å kunne sprinte inn til mål. Det ser litt ekstra proft ut også føler man seg skikkelig tøff når man løper over målstreken med lyden av jublende heiarop.
Og når du har kommet deg i mål kan du klappe deg selv på skulderen og være skikkelig fornøyd med deg selv, for da har du gjennomført et 13 km lang terrengløp i til dels veldig krevende terreng. Det står det respekt av uansett hvor lang tid du har brukt.
Så utfordre deg selv litt ekstra og meld deg på Trysilrypa sin lange løype. Det blir en opplevelse du sent vil glemme!