Det er ikke ofte jeg sier det, jeg blir oppfordret til å bli flinkere til å si det, men nå er jeg det virkelig! Jeg er stolt! Jeg er stolt av meg selv og min prestasjon forrig helg. Det var utrolig stort å være med i EM i hinderløp i Nederland i juni, og jeg slikker fortsatt sårene over armbåndet mitt som forsvant. Men likevel var dette større for meg. Spartan Race er sammen med Viking Race symbolet på den gleden og den forskjellen hinderløp har gitt Supermann og meg. Da vi løp vårt første Spartan Race i 2014 var vi allerede bitt av basillen, men ble blown away av størrelsen på løpet i UK. Vi ble glad i engelskmennene, vi ble glad i England (har egentlig lært meg å si UK) – og i England fikk vi venner som antagelig er med oss for livet.
Spartan Race har også en spennende filosofi skapt av grunnleggeren Joe de Sena. Du blir ikke bare utfordret fysisk, men til gangs mentalt også. Spartan Race får deg til å gjøre ting du i din villeste fantasi ikke ville trodd at du skulle gjøre. Jeg sier bare ordet bøtte. Er det en ting nemlig som alle kommer til å huske fra Spartan Race 2016 i Skottland, så er det bucketcarry. Egentlig fortjener det hinderet et helt eget blogginnlegg, så fært, vondt og grusomt var det. Men samtidig lo og tullet vi oss gjennom det, nettopp fordi vi måtte, det var ingen vei utenom.
«Bucketcarry is mandatory!»
Det var ingen vei utenom, du kunne ikke velge å ta burpees. Fyll bøtta di med grus og bær!
«Bearhug! Not on your shoulders, and surtanly not on your head. Carry it bear hug!»
Rød bøtte til jenter og sort bøtte til gutter, ca henholdsvis 30 og 40 kg. Fyll bøtta til hullene dekkes, ut og gå, mister du bøtte og ergo grusen, og du kommer tilbake og det lyser gjennom hullene – så får du ikke straff i form av burpees (som er vanlig på Spartan race) – nei du får fylle bøtta på nytt og gå ny runde!
Haha nå må jeg nesten le her jeg sitter, dette blir faktisk et eget innlegg om Bucket Carry. Skulle sjekke kjapt på Strava for dere hvor langt vi bar denne berømte bøtta de ulike dagene. Vi løp altså sprint distansen på lørdag, som er 5 km +, dvs vi vet ikke hvor langt vi skal løpe over 5 km…lørdag 23.juli løp vi 8,5 km! Sprint distansen skal være det løpet som alle kan fullføre og som ergo er lettere enn beast, som da er for de virkelig drevne og som utfordrer deg i det lengste fysisk og mentalt. På lørdag bar vi bøtta i 400 meter. Rundt på en stor gresslette. Det var utrolig mentalt krevende, siden du så hele løypa du skulle bære, det ble liksom aldri slutt – og du så hvordan alle slet meter for meter med den tunge bøtta! Jeg brukte 9 minutter og 24 sekunder på denne turen lørdag. Det kjentes ut som en evighet!
Søndagen var vi blitt fortalt at det skulle være to bucket carry. Takk gode gud for at disse gutta elsker å dra deg i beine og skrøne. De elsker nemlig å hype opp løpet litt ekstra og skape litt ekstra drama og forventninger rundt det hele. Men ca halvveis, etter 9,6 km kom vi til den forhatte og beryktede bøtta. Vi fylte opp med sand, trakk pusten godt og forsøkte så godt vi kunne å få et godt tak rundt bøtta. En ting er jo nemlig vekten med disse hindrene, en annen ting er at de er så utrolig klønete og vonde å holde. Og alt er vått og sandete, så de sklir også veggimellom. Men nå kommer noen morsomme tall…da jeg sjekket strava hadde nemlig noen laget en sekvens her allerede.
EC (eurochamps) Fucking Bucket ;)
Jeg ler og ler da jeg ser navnet på sekvensen. For det som skjedde her var nemlig at vi ble ledet inn i et lite skogholt, men både røtter, stubber og stammer som lå i veien for oss. Det var ikke noen rett frem sti å gå på idag. Sekvensen var 600 meter lang og jeg brukte 28 minutter og 34 sekunder på runden ;) Det gir meg en hastighet på 42 minutter pr kilometer. Dævver. Nå kan jeg godt unnskylde meg litt med at jeg hadde noen tynne engelske damer foran meg og noen franske som ikke sa annet enn «Merde!» og tok pauser hver 3. meter…men dog…dette var beinhardt! MEN! Her kommer også første lærepenge! Jeg må bli sterkere igjen!!! Altså…28 minutter…Supermann brukte 18.01! Og beste jenta Gilly Marshall 12.04! Og Jon Albon…tynne lille mannen…brukte ikke mindre enn 11.11!!! Hva gir du meg??? Nei nå må det løftes vekter igjen!
Altså…hva skulle jeg egentlig skrive i dette innlegget…ikke om bøtta…men hvor stolt jeg var. (Og jeg er tydeligvis ikke direkte stolt over denne bøttebæringen da altså!). Men…
Lørdagen stilte jeg på startstreken i Elite. En pulje jeg pleier å starte i. Kanskje ganske blærete å melde seg på i den, men i hele fjor og året før der har jeg vist meg verdig. Med min 1. og 3. plass ifjor viste jeg ihvertfall da at jeg hadde noe i det heatet å gjøre. Iår var jeg mer usikker…og da jeg kom til startområdet og så de damene som spradet rundt, ble jeg enda mer usikker. Her snakker vi topptrente damer, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg i det hele tatt skulle komme sist inn…starten gikk fort, som den alltid gjør i sprintheatene, og så gikk det rett opp. Altså vi snakker rett opp, for her i skottland var det bakker. Massevis. Jeg skal forsøke å ta dere med gjennom løypa imorgen, men nå tar vi en sånn spol-raskt-fremover knapp, og jeg kom meg gjennom med kun 30 burpees, til og med den kjipe monkeybaren deres klarte jeg med stil. Stolt som en hane løp jeg mot mål, ble møtt av Supermann som heiet meg frem siste meterne…og jeg løp inn til en finfin 6.plass. Ikke no pall, ikke no kubbe – men en diggbar 6.plass. Jeg beviste igjen at jeg hadde noe å gjøre i dette heatet. Og DET er verdens beste følelse!
Søndagen må jeg også ta mer om i et annet innlegg – men bare for å ha det helt klart og…at man kan bli stolt over en 29.plass..hehe det er vel noe snodig. Men igjen…å få lov som 40 år gammel tobarnsmamma å stå på startstreken med Europas råeste damer! Ja fy søren det er jeg stolt av, og av 53 damer som startet ble jeg altså nr 29. DET er innafor det ;)
KlemMari
Foto: Epic Action Imagery
