Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt annet. Det gikk i saktere form siden det var så langt. Denne gangen skulle jeg løpe et løp i terrenget på 17 km, og da handler det raskt om å komme seg til mål så fort man klarer. Ikke til å unngå for meg, selv om jeg hadde bestemt meg på forhånd om å ikke ha fokus på tid. Jeg ante egentlig ikke hva jeg kunne klare heller siden dette er et løp med en god del høydemeter. Jeg skulle kose meg.
Min venninne #høgepålivet Nina og jeg kom til Sognsvann en time før. Aldri noen gang har jeg styrt så mye med hva jeg skulle ha på meg før et løp. (Det eneste som har vært verre var skovalget til Ecotrail. Det ble både dyrt og endte opp med et meget godt utvalg sko i heimen 😉) Nina styrte også. På med genser, av med genser, sekk, vest, drikke, ikke drikke. Nei, det er tre drikkestasjoner på løpet så jeg var fast bestemt på å ha med meg minst mulig, men det var så surt den morgenen. Det var sånn vær der du vil snu deg rundt å sove videre når du våkner. Mye vind, men likevel 13 grader, og 13 grader er til vanlig lik t-skjorte for meg på et løp. Vi spurte andre folk, og så snart jeg hadde hørt en annen person si t-skjorte klarte jeg nesten, men bare nesten å bestemme meg. Vi fløy frem og tilbake mellom startområde på Lyn klubbhus og bilen.
Eneste jeg var helt sikker på var strømpene og skoene ;)
Grunnen til at jeg ble så usikker denne gangen er fordi jeg ikke visste hvor fort eller sent jeg kom til å løpe. Går det litt saktere kan jeg tåle mer klær, og jeg tenkte at det kanskje var litt rått og kaldt i skogen, men jeg endte med t-skjorte, og kunne som vanlig ikke hatt på meg et gram ekstra på et løp følte jeg etterpå. På tide at jeg begynner å stole på meg selv der. Det viser seg alltid at litt mindre klær enn for mye er riktig for meg hvis jeg skal ha det bra på løp. Det er helt ok å fryse litt før start.
Hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt
Vi møtte morsomme og spreke Instagramvenner på startstreken, Jenny (jennymidbjer) og Hege (minhege). Alltid gøy med andre kjente fjes i løypa. Det var god stemning i startområdet, og en to pang så var løpet i gang.
Det tok ikke lang tid før stigningene begynte, og da var det bare oppover til Vettakollen, men det gledet jeg meg til. Den ruten er så fin, og Vettakollen utsiktspunkt må jo være et av de fineste i hele Oslo. Dessverre litt tåkete den dagen, men der oppe må man bare ta seg tiden til å snu hodet tilbake en gang. Siste biten opp til Vettakollen er bratt, og kun steiner så der ble det mer høye kneløft enn løping. Med litt høy puls gledet jeg meg til litt bortover og nedover, men det viste seg å være utfordrende for meg i terrenget den dagen. Det var glatt og sleipt i skogen etter regn, og hva blir jeg da? PINGLE! Med 1 ½ måned igjen til maraton i Valencia var det eneste jeg klarte å tenke; BRØDHUE!
I farta på Vettakollen
Jeg syntes egentlig ikke at det gikk sååå sent inni skogen, men jeg la jo merke til at lange terrengtog med løpere kjørte forbi. Jeg la meg godt til høyre så de lett kunne komme forbi. Skulle bare mangle. Hadde såpass selvinnsikt at jeg fort forsto at dette løpet gjorde jeg for opplevelsen og erfaringen, og ikke for å knuse noen tidsmål.
Løypeprofil
Jeg tok meg selv i at der hvor løypen delte seg og de som skulle løpe 9 km tok til høyre og vi andre løp videre så tenkte jeg: Åh, har vi ikke løpt mer enn nesten 6 km? 9 kunne nok holdt for meg i dag, men det var bare å dra på videre. Turen gikk videre opp til Skjennungstua. Det var noen bratte partier. Jeg husker ikke alle detaljer fra løypa, og hva som skjedde hvor, men på turen dit møtte jeg en vakt hvor jeg spurte: Kommer det ikke litt grus snart? Jeg visste jo at løpet var en kombinasjon av terreng/grus, men det er litt typisk meg å ikke gjøre altfor mye research på en løype. Tar det litt som det kommer. Veldig urutinert. Å joda, kunne mannen si, du skal løpe nedover på grus fra Skjennungstua til Ullevålseter. Hurraaaa! svarte jeg tilbake. Det partiet kjenner jeg godt, og jeg sparte ikke på kruttet når jeg hadde trygg grunn under bena. Jeg bare kjørte på det jeg kunne, for jeg visste jo at når jeg kom inn i terrenget igjen så var det ikke sånn at jeg ikke ble sliten av det, men pingletempoet mitt fikk raskt ned igjen pulsen.
På Ullevålseter bar det inn igjen i terrenget. Puh! Det var supermoro, men altså krevende når man ikke er så erfaren med det. Jeg har trent litt i terreng da, men på et løp er man i et helt annet modus. Jeg pleier jo alltid å ha positive samtaler med meg selv på løp (stort sett), men her gikk det mer i brødhue og bambi på isen-tanker. Jeg kunne ikke unngå å spørre meg selv cirka tusen ganger hvor dumt det var å løpe sitt første terrengløp like før et maratonmål. Jeg så folk som trynet rundt meg, men som jeg også fikk sett at det gikk bra med. Jeg hørte om enda flere som hadde trynet i etterkant, men jeg safet. Jeg safet veldig. Det var nok ikke bare på grunn av maraton. Jeg hadde nok safet like mye selv om det var tre år til neste løp. Haha.
Jeg fikk skryt på den ene drikkestasjonen for at jeg tok meg tid til å kaste vannglasset i søppelbøtta. Jeg hadde da skjønt at det ikke sto om noen avgjørende sekunder på dette løpet så da kunne jeg like godt rydde etter meg 😉
De siste kilometerne til mål var jeg på trygg grunn igjen, og jeg bare beinet på det jeg klarte. Jeg klarte å hente meg litt inn på grusen som gjorde at jeg ikke var så aller verst fornøyd med resultatet. Det lønner seg å starte bakerst hvis man skal prøve å finne meg på resultatlistene, men det er helt greit. Det rareste og morsomste av alt er at idet jeg løp over målstreken, dette slår aldri feil, så var alt bare moro. Jeg var #høgepålivet, det er jo den sikreste garantien, og alle negative tanker var blåst bort. Jeg tenkte på løpet som et morsomt og superfint løp med spennende løype. Jeg vil helt sikkert løpe det igjen, og jeg vil anbefale det til alle andre. Tusen takk til arrangørene for et fantastisk løp!
Nina i kjent stil inn i mål
Nina og jeg var helt enig i at dette var en morsom opplevelse. Hun hadde stort sett tenkt de samme tankene som meg siden hun skal løpe maraton for aller første gang i Valencia. Hun safet også, men hadde en fantastisk tur sånn som meg. To 100 % lykkelige brødhuer.
Hilsen Maria :)
