Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm….så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner’s World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner’s World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner’s World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ….

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner’s World, for jeg trives godt der i baktroppen.