I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år…

(Foto: Icebug)