Starten på løpeåret har vært litt tynge enn hva jeg kunne håpe på, etterslep av covid, omgangssyke og litt laber motivasjon har preget inngangen til det nye året.
På vinters tid blir det en del mølleøkter, og i dag hadde jeg planlagt å løpe 8 x 6 minutter rundt terskel med 1 minutt rolig gange mellom dragene.
Dette er en «svetteøkt» jeg prøver å gjennomføre med jevne mellomrom, ofte gruer jeg meg litt til den.
Jeg starter alltid med 10 minutter oppvarming som gjennomføres med økende hastighet på mølla, og jeg avslutter på farten jeg skal starte dragene på. Min terskelfart ligger rundt 14.5 kilometer i timen, så jeg starter førte drag på 14.1.
Hva som har skjedd med kroppen denne dagen vet jeg ikke, men første drag virker unormalt lett.
På neste drag settes farten opp til 14.5. Dette draget går også overraskende lett, jeg gløtter jevnlig på pulsklokka og registrerer at jeg er et stykke unna terskel.
Min terskel fikk jeg for ikke lenge siden målt på Olympiatoppen, de utfører grundige tester for et par tusenlapper.
Jeg undres over hva som skjer. Står mølla i nedoverbakke eller har jeg bare en dag hvor jeg er «supermann»?
Uansett hva årsaken er så finner en umiddelbar motivasjon og glede over resultatene. Jeg fullfører resten av dragene 6 drag på 4.00 min/km uten alt for mye melkesyre i lårene.
I garderoben bruker jeg noen ekstra minutt før dusjen venter, jeg slår meg på brystet og nyter øyeblikket.
Det skal sies at noen dager senere så var jeg tilbake på gammelt nivå, men det ga meg i hvert fall en gledesboost der og da, og det trengte jeg etter en litt tung start på løpeåret.
