Så var det klart for årets første konkurranse; Transgrancanaria 44k. Jeg var veldig spent over å skulle teste formen. Ville jeg se resultater av den treningen jeg hadde lagt ned de siste månedene? Hvordan skulle det bli å løpe sammen med flinke løpere fra mange ulike land?
Jeg reiste ned tirsdag kveld slik at jeg hadde tre dager på Gran Canaria før løpet. Jeg visste at jeg ikke kunne trene noe mer nå for å forbedre formen og min trener Sondre Amdahl poengterte at det var viktig at jeg tok det med ro og ladet opp disse siste dagene. Det siste jeg ville risikerer var å ødelegge arbeidet jeg har lagt ned de siste månedene ved å trene for mye.
Derfor ble det tid til både litt sightseeing og feriekontor. Jeg fikk kommet meg opp til Pico de las Nieves. Det var fint å få tid til å nyte utsikten på toppen. Jeg visste jo at det ikke ville bli tid til det under selve løpet.
Tid til sightseeing
På samme hotell som jeg bodde, bodde også Margrethe og Andreas som jeg hadde truffet på treningsturen i Januar. De skulle løpe henholdsvis 82k og 125k. Det hjalp veldig på nervene å treffe kjentfolk og mitt løp ble litt ufarliggjort siden jeg skulle løpe, relativt sett, såpass mye kortere enn dem.
Lørdag morgen startet med en 1,5 times busstur fra Maspelomas til El Garanon hvor starten skulle gå. Smale svingete veier så det gikk som det måtte. Bilsyke folk og spying inne på bussen. Heldigvis for meg blir jeg ikke dårlig i buss for jeg kan ikke tenke meg at det var den beste starten på et løp.
I Garanon var det liv, jeg kom meg på plass ganske langt frem i startfeltet. Jeg hadde fått beskjed at stien smalnet når vi skulle oppover mot Pico de las Nieves så jeg var klar til å gi gass fra start for å ikke bli stående fast i kø.
Løpet i seg selv var ikke mer enn 1200 høydemeter opp men godt over 3000 høydemeter ned på teknisk sti så lårmusklene fikk virkelig kjørt seg. Jeg hadde noen fall som gjorde at jeg nok holdt litt igjen på nedoverløpingen siden jeg ble redd for snuble flere ganger.
Klar til start
Generelt følte jeg meg sterk og fin i formen men jeg visste at siste biten kom til å bli utfordrende. Vanskelig underlag, varmt og en trøtt kropp. Jeg hadde hele tiden prøvd å se for meg å komme smilende over mål så jeg hadde bestemt meg for å ikke la denne siste biten knekke meg. Det var tungt men det gikk. Jeg er også veldig glad for å kjenne at jeg endelig har funnet næring som funker for meg uten å gi magevondt. Dette var nok også en stor del av grunnen til at jeg holdt meg unna de mentalt dypeste dalene.
Med 100 meter igjen til mål ble jeg forbiløpt av en jente. Her kjente at det mangler litt i ‘vinnerskallen’ for jeg klarte ikke å mobilisere krefter til å komme meg forbi igjen. Det ble nok litt å hvile på laurbærene siden jeg allerede visste jeg kom til å komme i mål på en tid jeg selv var fornøyd med.
Totalt endte jeg på en 13 plass blant damene på 44k distansen og en 6 plass i min klasse (30-39 år). Jeg er veldig fornøyd og føler ikke at jeg kunne gjort stort mye annerledes. Det å klare og tåle smerten mot slutten og fyre opp under vinnerinstinktet er nok det som kan forbedres dersom målet er plasseringer.
Transgrancanaria viste seg å være en kjempeopplevelse med en god løpsfølelse og fantastisk natur underveis. Det gav også ekstra energi å treffe på mange hyggelige folk underveis. Folk som gav gass men likevel hadde tid til et smil og noen hyggelige ord underveis.
Nå skal det hviles før jeg tar fatt på treningen mot årets store mål, Transvulcania ultramarathon i mai. Følelsen etter løpet på Gran Canaria har definitivt styrket motivasjonen til å trene videre for å klare å gjennomføre mitt første forsøk på en slik distanse med et smil.
I mål med et smil
