I ingenmannsland?

I ingenmannsland?


Hvem hadde trodd at vi ett år etter at landet stengte ned enda skulle være i denne situasjonen? Ikke vi hvert fall!

Vi får ofte spørsmålet “Hvordan klarer du å motivere deg til og trene?” 

Hovedmålet for 2020 var jo å løpe 80 km på Ecotrail. Både korona og knekte bein spolerte som kjent den begivenheten.

Dermed var målet for 2021 egentlig ganske enkelt; 80 km SKAL gjennomføres “no matter what”.

Og har man et mål, må man sette en plan for hvordan man skal nå det målet. Det er veldig lurt å ha delmål, og da helst litt små gulrøtter når du har nådd dem. Våre delmål denne vinteren og våren har vært alle de fine virtuelle løpene som Runner’s World Challenge arrangerer, det har hjulpet oss å holde det gående. 

Therese

Therese har hatt friske bein og løp seg gjennom 2020 med kilometer på kilometer. Hun har nå tatt kontakt med Hilde Johansen, en merittert ultraløper som også er løpecoach, for å få til riktig og god trening. Det er utrolig gøy og lærerikt på samme tid. Samtidig som det er godt å få en løpeplan i hånda og bare gjøre som det står, og ikke måtte tenke ut det meste på egenhånd, har man en sparringspartner som ser på løpingen med litt andre øyne. Det vil også føles godt å vite at det som trengs er gjort når vi kommer til utgangen av mai!

Therese løper nå 4–5 ganger i uka, minimum en styrkeøkt og tøying og bøying flere ganger. Løpeøktene er terskeløkter for å få større motor og veldig rolige langturer på 20+ km i helgene.

Langfredag løp Therese Runner’s Worlds “Langfredagsmaraton”. Planen var å ta løpet som en rolig langtur og få godt med timer i bevegelse – rolig jogging og gåing i motbakkene, samt ha med nok næring og tenke på det som god trening.

Det gikk som planlagt, og det ble nesten 5 timer på tur.  Dette til tross; jammen kom det ikke en liten knekk på slutten. Følelsen av nok en gang å ha løpt et løp alene slo innover henne. Tanken på å kunne løpe sammen med noen i mai gir derimot en god følelse, og Therese er sikker på at bare det vil gi ekstra krefter på Ecotrail.

Therese løper Langfredagsmaraton

Lene

For Lene startet opptreningen med å kaste krykkene i januar etter operasjon, og sakte,  men sikkert øke fra gåturer til litt og litt mer løping. Hun har enda langt igjen men krysser fingre for at sener og muskler heler seg godt nå. 

Pr nå er treningsprogrammet for en uke følgende: 

  • 1 langtur som økes uke for uke 
  • 1 bakkeintervalløkt
  • 2 rolige turer med lengde etter hva som kjennes greit. 
  • 2 styrkeøkter

Også Lene løp “Langfredagsmaraton” i påsken. Det gikk helt etter planen, som var å bruke lengst mulig tid med tanke på opptrening til Ecotrail. Hun startet med løpevenn Liv kl 0700 og det ble mye latter og kos underveis.

De tok det helt rolig og endte til og med opp med over 1000 høydemeter pga ruteendring – som skyldtes to stk damer hysterisk redde for noen bjeffende hunder de traff på underveis. Det ble en fantastisk gøy maraton, og medaljen ved målgang var fantastisk å henge rundt halsen. Men viktigst av alt; ingen vondter!

Lene er strålende fornøyd med å ha gjennomført «Langfredagsmaraton» uten vondter!

Renate

Renate er også i gang igjen med løping etter sitt tåbrudd. Riktignok litt mindre planmessig enn de to andre, men det går på frem. Sakte, men sikkert øker hun lengden på langturene sine. Hun innser at mai er veldig nære, men tenker at å gjennomføre Ecotrail skal hun uansett – hun har tross alt vært ute en vinternatt før.

En god motivasjon for å trene er som nevnt de virtuelle løpene Runner’s World arrangerer; 

De har både “Mil etter mil” der man setter seg mål om antall kilometer pr mnd, eller “Sky is the limit” som går ut på å samle mest mulig høydemeter, og den neste som kommer er “Favoritten” der man løper sin favorittdistanse. Medalje er selvfølgelig inkludert. 

Husk at det er ikke alltid mål om og løpe så raskt, bare å komme seg ut i frisk luft og bevege seg er bra for kropp og sjel, både for fysisk og psykisk helse. 

Nå krysser vi fingre og tær for at korona forsvinner så vi kommer oss til Oslo og får løpe Ecotrail, og får dra på treningsreise til Monte Gordo, Portugal i oktober med Springtime. VI ER PÅMELDT.

Siste utgave av Runner’s World

  • Vi blir med Bjørnar Eidsmo ut i skogen og får innblikk i stiløping og naturutforsking på et helt annet nivå.
  • Grønn løping: miljøvennlige plagg, bærekraftige nyheter og fiksefest for fottøyet.
  • Terrengskoguide: seks modeller presentert.
  • Bli kjent med mannen bak Tromsø Skyrace, Sverre Benjaminsen.
  • Stå opp mot stillesittingen: Dette skjer i hjemmekontorkroppen når du sitter.
  • Test av fem øreplugger for løping.
  • Skadeforebyggende tiltak og fem terrengøkter utenfor boksen.

Bli abonnent

Ukategorisert
Taushet er gull?

Taushet er gull?


Siden sist har vi gått inn i et nytt år, og det har vært stille som i graven fra oss. Uttrykket i overskriften gjelder vel ikke for bloggere, så før vi virkelig bretter opp ermene og tar fatt på årets nye mål og masse blogging, tenkte vi å oppsummere de siste løpsbegivenhetene i 2020.


I løpet av november fikk alle Ninjagirlsa prøvd seg på maraton – dog i noen ulike varianter. Mens Lene og Renate fikk være med på flere etapper på Runner’s World Norway sitt lag i maratonstafetten Asics World Ekiden, løp Therese maraton under Karmøy Maraton, og det med solid ny pers!

Asics World Ekiden

Fra 11. til 22. november arrangerte Asics den virtuelle, verdensomspennende stafetten Asics World Ekiden. Med 7 etapper som til sammen utgjorde en maratondistanse, var vi 4 stykker som deltok for Runner’s World Norway; I tilleg til Lene og Renate, var redaktør Sara Pedersen og Stig Sjølstad (@lopenomade på Instagram) med på laget.

Vi ble alle utstyrt med nye sko fra Asics; Asics Novablast.

Lene fikk æren av å løpe første etappe. Samme dag som hun skulle under kniven for å operere den vonde tåen – tretthesbruddet viste seg å være et knust sesambein som skulle fjernes for godt- var hun grytidlig oppe og løp sin etappe.

Livredd for mørket og for å bli kidnappet i Oslos gater en mørk novembermorgen, fikk hun med seg Kjersti (@joggebloggen på Instagram) på etappen. Etappen gikk til Vigelandsparken og i mål på Slottsplassen – akkurat i tide før operasjonen.

Lene etter fullført etappe – og klar for operasjon

Renate fikk løpe to etapper á fem kilometer – andre og fjerde etappe. Mens hun gjennomførte første etappe i skikkelig vestlandsvær på egenhånd, fikk hun barna sine med seg på den andre etappen. For de som måtte lure på hvor lang tid 5 km kan ta med to egne barn, samt en venninne av ene barnet, er svaret «veldig lang tid». En veldig bestemt mor, mye overtalelse og litt surmuling underveis til tross; vel hjemme igjen var alle var godt fornøyde med gjennomført distanse!

Runner’s Worlds redaktør Sara Skarabot Pedersen fikk gleden av å løpe tredje etappe, som var 10 km. Endelig en unnskyldning til å kunne løpe i lunsjen! Skulle jo delta på virtuell stafett. Både Lene og Stig hadde allerede unnagjort en eller flere etapper, så nå måtte Sara se å komme seg ut!

Det var strålende sol og tilnærmet vindstille på Hamar, og Sara la strategisk nok turen langs Mjøsas flate bredd. Asics Novablast på føttene for første gang, og fire-fem varmegrader. Perfekt. Sara har ikke løpt i Asics-sko på cirka åtte år, og etter hennes mening har det virkelig vært utvikling å spore siden da. (Og da snakker hun ikke om egen form, men om skoene, bare så det er klart). For en respons og bounce i de skoene. Hun følte hun spratt framover. Med første kilometer i nedoverbakke ned til Mjøsa var farten satt, så da var det bare å holde tempoet oppe på flata. Til tross for pandemi-form, løp Sara inn til sin femte beste mil-tid. Synes ikke det var så hakkandes gæli, altså. Stafett-konkurranse-dytten skal man ikke kimse av!

Stig var sistemann ut. Han var i likhet med Renate så heldig at han fikk løpe to etapper; først en etappe på 10 km og deretter lagets siste etappe – 7,195 km – inn til mål. 10 km-etappen ble unnagjort på Stigs vante 10 km-rute i Trondheim. De første par kilometerne fra huset hans og mot Lerkendal er det lett nedoverbakke hele veien. Som vanlig ble denne strekningen løpt alt for fort; ingen oppvarming og rett på med høy fart er brutalt for lår og lunger. Etter denne åpningen flater imidlertid løypen ut og Stig løp i jevn og fin fart langs vakre Nidelven. De 2 siste kilometerne er lik de to første, men nå er det jevn stigning hele veien, da er det bare å ikke synes synd på seg selv og å gønne på.

Stig fikk også løpe sjarmøretappen på 7,195 km. Han bestemte seg for å løpe en 10 km på løpebanen på stadion, for det hadde han aldri gjort før. Målet var sub 40 min. med skikkelig negativ splitt.  Han løp litt rolig første kilometer, men etter den fant han flyten og kilometerne gikk på rundt 4:04.  Planen var at han skulle gi på etter 5 km, men selv om pulsen var lav, ville ikke bena gi på noe mer, så Stig holdt jevn fart hele veien og kom i mål på anslagsvis 41 minutter.

Totalt sett fullførte laget sin maraton på under 4 timer. Det syntes alle var innafor. Vi deltar gjerne på tilsvarende stafetter igjen!


Mer vinterløping

Også Therese var ute og løp i november; 28. november løp hun Karmøy maraton – et av få løp som ble arrangert i 2020. Med smittevern i høysetet og god informasjon i forkant, ble løpet gjennomført på en knirkefri måte. Her skal arrangøren ha all mulig ros!

Engasjerte løypevakter heiet løperne frem underveis, og de som startet tidlig fikk til og med med seg en vakker soloppgang på veien mot Skudeneshavn.

Therese hadde en plan om å holde seg mellom 6.00 og 6.20 i fart for å klare målet om å gjennomføre på 4,5 timer i det kalde og klare været.  Hun fikk holde ryggen til en veldig sprek, godt voksen dame som løp jevnt i ønsket tempo. Etter drikkestasjonen på slutten der denne damen stoppet, løp Therese videre. Da måtte hodet kobles inn, for hun visste at det ville komme noen tunge bakker på slutten. Kroppen føltes likevel hele tiden veldig bra.

Therese ønsket å klare å holde unna de hun hadde løpt forbi underveis, og når hun skjønte at det ville bli mulighet for en sluttid enda bedre enn først planlagt, fikk hun en veldig opptur.

I målområdet var Lene på plass for å heie på Therese  – som da ikke hadde så mye annet valg enn å gi på de siste metrene. Gledestårene dukket opp i øyekroken da det gikk opp for henne at hun hadde perset med 19 minutter. Vi andre Ninjagirlsa er mektig imponerte!

Therese på vei mot mål – og solid, ny pers!

For Therese ble 2020 et år med flere gode løp.  Hun startet med ny pers på halvmaraton i mars – det siste løpet Renate og Therese hadde sammen før nedstenging. Hun fulgte opp med ny pers på 10km og 5km. Og så fortsatte hun å løpe! Mens andre koste seg med late dager i romjulen, løp Therese sitt siste maraton for året, Ribbemaraton – et årlig arrangement i regi av Løplabbet, som går fra Løplabbet i Sandvika til Ski.

Dette var definitivt årets verste løp værmessig! Skeptisk til været, men ved godt mot når det gjaldt løpeformen, var planen en rolig langtur i skravletempo. Det ble mindre og mindre skravling jo kaldere og våtere Therese ble, og periodevis tenkte hun at det ikke var forsvarlig å løpe videre. Likevel var dette god trening frem mot Ecotrail, så å bryte var ikke aktuelt, selv om tanken slo henne mer enn én gang. Hun brøt selvsagt ikke. Etter godt over 5 timer kunne hun veldig fornøyd krysse mållinjen.

Deltagere ved godt mot før start – Ribbemaraton

Vi andre Ninjagirlsa er skikkelig imponerte over Duracellkaninen, Therese, som bare løper og løper, og vi håper vi snart er fit for fight til å bli med på disse langturene. Målet for våren er i alle fall klart; Ecotrail i Oslo i slutten av mai! Følg oss gjerne på veien frem mot det!

Ukategorisert
Oppskriften på en drømmehelg

Oppskriften på en drømmehelg


Ta fire gode venner som ikke har sett hverandre på lenge, gi dem et hotellrom i Oslo en helg, et virtuelt løp, strålende sol og du har oppskriften på en drømmehelg!

Som vanlig skinte solen fra skyfri himmel i Oslo lørdag 19. september – dagen hvor Oslo Maraton skulle vært arrangert. Løpet ble, som mange andre løp, arrangert virtuelt i år. Ninjagirls hadde sett seg ut løpet som et av årets mål, ikke minst for å få samlet gjengen. Så da løp i tur og orden i løpet av våren og sommeren ble avlyst, var vi fast bestemte på at denne helgen var forbeholdt samling i Oslo, løp eller ei.

Lene hadde tatt med seg veninnen Inger over fjellet. Det viste seg å være en god idé, for hun var den enste i tillegg til Therese som valgte å begi seg ut på full maraton denne lørdagen. Mens Therese og Inger sammen løp de 42,2 kilometerne nøyde Lene og Renate seg med 10 km, og benyttet samtidig anledningen til sightseeing langs Akerselven.

Sightseeing langs Akerselva. Vi skjønte aldri hvordan vi skulle komme oss ut til huska uten å bli våte….

Vi startet i samlet tropp på Elgsletta, hvor starten på Ecotrail 80 km går. Jenny Midbjer fra Runner’s World var med og ledet vei fra sykkelsetet. Etter 5 km fikk vi muligheten for en pitsop innom Runner’s World sine lokaler i Nydalen. Denne muligheten lot vi selvsagt ikke gå fra oss!

Vi startet i samlet tropp ved Elgsletta….
… hvor noen var mer linselus enn andre
Besøk hos Runner’s World

Mens Lene og Renate, som begge venter utålmodige på at tåbrudd og skavanker skal bli bra, valgte å snu etter besøket hos Runner’s World, fortsatte Therese og Inger i Ecotrailløypen til Holmenkollen. Derfra bar det ned igjen, med målgang i Vigelandsparken.

To glade maratonløpere ved Holmenkollen

Lene og Renate, som hadde fått tid til å leke litt turister i hovedstaden, tok sammen med Jenny vel i mot de spreke maratonløperne på hotellrommet, hvor medaljer ble delt ut og kald hvitvin ventet.

Inger har gjennomført sin første maraton!
«Bring Sally up» er obligatorisk etter løp – uansett lengde…
… fordi «Ikkje kjenn etter»!!

Etter en velfortjent dusj og litt hvile, ventet god mat, noe godt i glasset, og en tidlig kveld tilbake på hotellrommet. Når vi i tillegg fikk møte Mia og Cathrine, som vi har blitt kjent med gjennom ulike treningsgrupper på sosiale medier, var dette en vitamininnsprøytning av en helg! Vi er alle nå leie av corona og de restriksjonene det innbærer, men vi lever heldigvis lenge på slike helger. Med det sagt håper vi virkelig på en mer normal 2021 sesong!

I mellomtiden arrangeres det fortsatt løp rundt omkring, både mindre lokale og virtuelle. Oktober er, som mange vet, måneden for Rosa Sløyfe-aksjonen. Frem til 11. oktober kan alle delta på Rosa Sløyfe-løpet virtuelt. Du velger selv om du vil løpe eller gå 3 eller 6 kilometer. Ninjagirls oppfordrer alle til å støtte denne gode saken – du kan lese mer og melde deg på på rosasloyfelopet.no .

Ukategorisert
Siden sist…

Siden sist…


Når covid-19 og virtuelle løp har blitt den nye hverdagen er det ikke så ofte Ninjagirls treffes i den virkelige verden for tiden. Når vi har kommet så langt på året som nå, har vi vanligvis møttes og hatt flere helger sammen – og ikke minst – deltatt på flere løp.

Gjensynsgleden var derfor stor da Renate og Therese kunne ta turen over Boknafjorden for å møte Lene for en fotoshoot i Haugesund.

Det går ikke en dag uten at vi snakkes på messenger, Instagram eller Snapchat, men det gikk likevel opp for oss hvor mye vi hadde savnet å henge sammen. Vi har det jo alltid så gøy når vi treffes!

Dagen i Haugesund var selvfølgelig intet unntak – snarere tvert imot. Mange timer brukte vi sammen i hinderfeltet til Haugesund Aerobic- og Treningssenter mens fotograf (@rawactionphoto) knipset i vei. Vi lar bildene tale for seg, vi.

Vi fikk to maskoter med oss til Haugesund også. Barna til Renate var ikke vanskelige å be da de hørte at de både skulle få løpe i hinderløypen og bli tatt bilde av. «Kommer vi i avisen nå, mamma?»

Noen uker senere fikk vi en herlig dag sammen i Stavanger også. Litt jogging, litt shopping og masse skravling ble resultatet. Til høsten blir hverdagen en annen; etter mange år i Stavanger, vender Therese nesen hjemover igjen til Østlandet. Vi er likevel fast bestemte på at vi trenger noen helger som dette, og Renate og Lene har bestilt eget gjesterom i huset Therese skal bygge. Det regner vi selvfølgelig med at vi får. Samholdet oss imellom har blitt noe vi verdsetter stort alle sammen, så ingen skal få slippe unna Ninjagirls med det første.

Og sånn for øvrig; Mens Therese løper og løper som aldri før, er Lene og Renate sakte men sikkert i gang med litt løping igjen. Heldigvis har vi tid å skynde oss sakte, for vi ser ikke for oss mange løp i 2020.  Men frem til det arrangeres virkelige løp igjen, fortsetter vi å delta på de Runner’s World Challengene som arrangeres. For selv om det ikke kan måle seg med å løpe sammen med en rekke andre deltagere, er det tross alt et lite plaster på såret å kunne få medalje i posten etter endt løp.

Etter sommeren – i august og september – arrangerer også Runner’s World Runner’s World Camp flere steder i landet i samarbeid med Springtime. Sjekk det ut her:

Ninjagirls er så heldige å få være med både i Haugesund og Bergen. Vi håper flere vil joine oss der! Og sånn forresten; løpehelgen i Bergen arrangeres 11. – 13. september, samme helg som Trolljegerprøven, et hinderløp som denne gang arrangeres over flere dager på grunn av smittevernregler. Ninjagirls tenker å delta på begge deler. Det må bli en bra Bergenshelg det!

Ukategorisert
Ny pers … og bråstopp

Ny pers … og bråstopp


Overskriftene på dette blogginnlegget kunne vært så mangt; «Forvent det uventede», «Årets tredje løp i boks», «En ulykke kommer sjelden alene».

Det som skulle bli et blogginnlegg om årets tredje løp, personlige rekorder og rutinemessig opptrening til Ecotrail ble plutselig snudd litt på hodet. Vi skal fremdeles fortelle om løpet og rekorden, men hva som skjer fremover er det vel ingen som kan svare på på nåværende tidspunkt.

Gufne forhold til tross – smil og glitter på plass før løp!

Lørdag 7. mars dro Renate og Therese til Egersund for å løpe halvmaraton. For Renate var dette årets tredje løp, og for begge var det årets andre halvmaraton. Det var lovet fint vær og fine forhold, så Thereses plan var å prøve og sette ny pers i løpet. Renate skulle ha det som en rolig langtur og planla å danne baktroppen. Særlig lystne på å løpe ble imidlertid ingen av oss da vi møtte noe som lignet snøstorm underveis på kjøreturen til Egersund. Da det i tillegg gikk opp for Therese at det ikke ventet medalje etter endt løp, vurderte hun sterkt å skrinlegge hele planen om pers. Medalje er viktig altså! Renate hadde mest lyst hjem å legge seg.

Alltid like glitrende Therese kunne feire persen mens hun ventet på Renate i god og varm bil

Etter å ha prøvd å psyke hverandre opp, stilte likevel begge så klare som vi kunne blitt på startstreken. Å løpe under slike forhold var jo uansett veldig god trening! Therese la avgårde, og da vi passerte hverandre ved runding, skjønte Renate at Therese lå godt an. Renate lå også godt an til å fullføre etter sin plan – men lærte likevel en lekse; åpner man for hardt, blir det tungt på slutten uansett hvor rolig man har tenkt å ta det. Therese hadde klart å snu negative tanker til positive, og klarte endelig å bryte den magiske 2-timers grensen. Med solid margin! Hun ble klokket inn til 1.53 og var kjempeglad!

De gærne har det godt! Tur til Trollpikken etter halvmaraton.

Vi var på forhånd blitt enige om at det ikke var nok med et halvmaraton denne lørdagen – som trening til Ecotrail var vi fast bestemte på en liten fjelltur etterpå, innom Egersunds etter hvert berømte «Trollpikken». Det regnet og blåste stadig tettere, og det måtte en god del overtalelse til før Renate ville bevege seg ut fra den varme bilen. Men fjelltur ble det! Det overrasker kanskje ikke noen om vi sier at vi fikk gå helt i fred både opp og ned.

Vel nede og inne i en god og varm bil hvor vi fikk skiftet til tørt tøy, var vi bra fornøyde med dagens innsats begge to. Nå følte vi at vi var litt i rute mot Ecotrail. Og så skulle vi egentlig ønske at historien sluttet her. Men det gjør den altså ikke.

Det heter seg jo at de fleste ulykker skjer i hjemmet. At hunden til Renate skulle hoppe og lande rett på tåen hennes var kanskje ikke uventet. At hun skulle smelle samme tå inn i veggen like etterpå var mindre ventet. Men at det skulle føre til brudd i tåen, det var uventet! At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig. Og ganske nedtur for Renate som endelig var så godt i gang med treningen igjen etter å ha haltet seg gjennom 2019.

At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig.

Men etter noen dager var ikke egne skader så viktige, for plutselig var hele landet i en krisesituasjon. Etter snart fem uker uten løping er Renate snart klar for å starte opp igjen. Lene må vente litt til. Og Therese; hun løper og løper. Vi aner ikke om det blir flere løp før sommeren – eller i år i det hele tatt – og vi vet heller ikke om vi blir klare for dem i tide i så fall. Som alle andre, får vi ta en dag av gangen. Og om det ikke skulle bli Ecotrail i år, så skal vi gjennomføre det seinere. 80 km. Alle tre – det er vi helt bestemte på!

PS: For alle andre som lengter etter løp finnes det heldigvis virtuelle alternativer, for eksempel Runner’s World Challenge nå i april.

Ukategorisert
Når du tror du er på bedringens vei …

Når du tror du er på bedringens vei …


Som vi skrev i vårt forrige blogginnlegg; det er ikke alltid det går som man planlegger. Lene sin vei til 80 km under Ecotrail i mai ble plutselig litt mer kronglete enn hun hadde sett for seg. Dette er historien om hvordan Lene endte opp med å gå 5 km på krykker under Vinter10 i Bergen i stedet for å løpe 10 km.

Krykker ingen hindring. Til og med politiet lot seg imponere av Lene sin innsats under Vinter10 i Bergen

2019 startet strålende; mange kjekke løp, nye perser ble satt og alt var på stell! Årets hovedmål som var Karmøy maraton var det eneste som gjensto før kroppen skulle få en liten pause. Utover høsten var det mange løp på en gang, og etter en treningsuke til Portugal begynte det å kjennes litt vondter her og der – uten at jeg tok det så veldig alvorlig.  Men da løpsdagen kom og jeg ikke kjente en antydning til nervøsitet burde kanskje varsellampene lyst. Jeg er alltid nervøs før løp!

Jeg løp rundt 15 km før jeg kjente at dette ikke funket, og for første gang under et løp begynte jeg å gruble på om det var lurt å gi seg. Men så er det den staheten da. Og medaljen jeg hadde så lyst på. Jeg jogget litt, gikk litt, jogget litt, gikk enda mer. Gråt litt, snakket til meg selv, gråt litt mer og sendte snap til Renate for å få litt medlidenhet – og sånn fortsatte det til mål. Jeg krysset målstreken og gråt enda mer.

Beviset på fullført Karmøy Maraton

Nå skulle kroppen endelig få hvile litt, og så skulle jeg starte opptreningen til 80 km Ecotrail i mai. Men den gang ei…

Jeg løp litt rolige turer i desember og romjulen, og kjente så smått noen vondter i ene foten. Jeg opererte høyrefoten for halux valgus for rundt 10 år siden, og nå slo frykten inn i meg; måtte jeg operere venstrefoten for samme problem? Etter flere løpeturer var det ingen vei utenom. Dette måtte sjekkes opp i. Før jeg fikk det sjekket hadde jeg allerede planlagt
tidspunkt for operasjon osv. for å nå Ecotrail. Legetime og MR ble unnagjort, og svaret kom: TRETTHETSBRUDD. Det første jeg utbrøt til legen var “Du vet jeg skal løpe 80km i mai, det går fint det sant?”

Jeg med mine tusen lopper i kroppen, skulle plutselig holde meg i ro? Løping er byttet ut med rointervaller, skierg og sykling, og jeg trener styrke som før 3 dager i uken.

Alternativ kondisjonstrening for tiden
… og masse styrketrening!

Jeg krysser fingre og tær for at målet for 2020 skal gå bra likevel, og priser meg lykkelig over at målet under Ecotrail tross alt kun er å gjennomføre innen cut off-tid!

Ukategorisert