Hytteplanmila – et løp man ikke vil gå glipp av!

Hytteplanmila – et løp man ikke vil gå glipp av!


Det har gått noen uker siden Hytteplanmila, men det passer bra å publisere løpsopplevelsen nå da vi nærmer oss dagen for påmelding til neste år, og jeg mener at dette er et løp vi ikke må gå glipp av. Det var min første gang på Hytteplanmila, men det blir ikke den siste. Dette blir tradisjon.

10 kilometer. Jeg har sagt det før, og sier det igjen – distansen er brutal.

På en annen side er det litt mer «fort gjort» enn et maraton eller for ikke å snakke om ultra, og jeg liker variasjon selv om det kanskje kunne vært lurt å fokusere på noen distanser.

Samtidig er jeg «bare» en mosjonist, og kan heldigvis gjøre litt av alt – og akkurat som jeg vil.

Stemning og forberedelser

Vi var flere venninner som dro til Røyse sammen i god tid før start. Vi ville ha tid til å nyte stemningen, og på Hytteplanmila er den helt på topp.

Vi møtte mange glade kjentsfolk, og det er virkelig magisk at det arrangeres fysiske løp igjen.

Det er høst og ganske kjølig i lufta, men denne dagen skinte høstsolen. Jeg så at gradestokken ville bikke 10 grader og da er det shorts og singlet som gjelder for meg på løp.

Fikk gåsehud av å gå ut av hallen for å varme opp noen runder rundt banen før jeg skulle stille opp til start, men på startstreken fryser jeg aldri.

Det tror jeg spenningen og adrenalinet sørger for. Jeg stilte meg opp like bak 45 fartsholderne, og håpet jeg ville klare å følge disse på samme måte som på Oslo maraton (10 for Grete).

Jeg hadde jo hørt at løypen var rask, men jeg synes også jeg hadde hørt så mye om noen slake oppoverpartier og om den heftige bakken opp til mål.

Det går riktignok en del nedover i starten, men der må man jo være litt forsiktig med å ikke ta helt av. Jeg var skeptisk, men tenkte at da får jeg i hvert fall være med på fartsholderenes sin strategi å se om det går.

På egenhånd kaller jeg meg noen ganger en «løs kanon» ut fra startstreken som blir litt for ivrig, og det kan jo være skummelt når man ikke vet helt hva som venter.

Livet i 45-gruppen

Vi var mange i 45-gruppen, og jeg synes det var vanskelig å komme tett på fartsholderne men så de foran meg.

Det gikk unna.

4.11 og 4.22 på den første og andre kilometeren gjorde i hvert fall at man hadde hentet noe til de slake partiene jeg var spent på, men gikk det for fort for meg?

Til tross for en del nedover i starten var det også her løypa var mest kupert på rundt 2-3 km.

Jeg var tettest på fartsholderne på Steinssletta når vi passerte 5 km, men det var for trangt til å komme forbi folk og helt frem til de. Jeg grep muligheten til å «hvile» på hælene til de foran meg.

Da vi svingte inn på Selteveien visste jeg at den kunne føles som slakt oppover. (På hytteplanmila sin hjemmeside skriver de at løypen stiger med 15 m på de 3 km på Selteveien).

Helt ny asfalt på Selteveien, og for meg føltes den egentlig flat nok, MEN … der kom motvinden. Mellom 6-8 km ble det tungt for meg.

Da løp jeg på ren vilje, og hadde veldig lyst til å gå, men jeg gjorde det ikke. 45 fartsholderne fikk stor luke og jeg måtte begynne å fortelle meg selv at hvis jeg bare klarte å stå på nå så ville det uansett bli en tid jeg kunne være godt fornøyd med.

Hadde jeg begynt å gå hadde jeg skuffet meg selv. Det er ikke noe galt i å gå, men jeg trengte ikke det der bare fordi jeg «var litt i kjelleren» Man tåler å være litt i kjelleren. Om en kort stund er jo det hele over, og da kan man jo le av seg selv etterpå pleier jeg å tenke.

Bakkespurten (som den kalles på Strava)

Fra 8 km så jeg mer lys i tunnellen igjen. Jeg så jo fartsholderne et godt stykke der fremme, men det er umulig å vite avstanden i tid mellom oss. Jeg visste også at de siste 200 meterne går rett opp. Den var jeg mildt sagt MEGASPENT på, men jeg tenkte inni meg: Jeg skal opp!

Jeg kommer opp selv om jeg må ned i krabbetempo. Jeg kan ikke huske at jeg synes den var så brutal som jeg fryktet.

Eller så var jeg bare så sliten at jeg ikke husker følelsene opp der i det hele tatt. Jeg har sett bildene derfra. Det talte for seg selv for å si det sånn , men jeg tror det hjalp å se målportalen foran seg. Den var i sikte, og det var deilig.

Jeg passerte målstreken på 45.36, og var veldig fornøyd med det. Det har ikke vært så vanlig for meg å se 44-45 tallet på 10 km, så det at jeg opplever det to ganger like etter coronatiden hvor jeg tidvis har vært litt demotivert og ihvertfall ikke har trent tempo, og etter en runde med sykdom i sommer (viurs på balansenerven) er stort for meg.

Det forteller meg at kroppen husker og samarbeider selv om det går tråere i perioder. Så lenge man holder maskineriet i gang og ikke stopper helt opp så blir ikke veien tilbake så lang.

Jeg måtte jo stoppe opp helt i noen uker når jeg var syk, men det virker nesten bare som ble en fordel for meg. Den hvilen hadde nok kroppen bare godt av. Da koblet jeg av mentalt også fordi jeg visste at jeg ikke hadde noe valg.

Spreke venninner og klassevinnere

Det ble en stor opplevelse på Hytteplanmila. Jeg har jo så mange spreke venninner også, og vi møtte opp kvinnesterke både fra gruppen #høgepålivet og fra gruppen earlybirds som jeg trener sammen med. To av disse, Kristin og Asta, vant sine aldersklasser og det er så rått. Resten av oss sørget for liv og røre i hallen når de gikk på scenen for å få heder, ære og premien sin.

EARLYBIRDS! Asta (aldersklassevinner), jeg, Siri, Marita og Kristin (aldersklassevinner)

På kvelden samlet disse to gjengene seg til felles fantastisk hyggelig og morsom afterrun i Bjørvika. Fysisk løp etterfulgt av fysisk afterrun. Mer luksus blir det ikke spør du meg 😊

Nå gjelder det bare å få plass på Hytteplanmila til neste år. Det er like populært som en stor konsert så det er bare å sitte klar ved påmelding på tirsdag. Nå når jeg kan løypen DIGGER jeg den! Jeg gleder meg til neste år. Jeg vil også passe på å skryte av arrangørene bak Hytteplanmila. Det er et løp hvor man møter flere eliteløpere, men det er også et løp hvor de stiller med fartsholdere fra 40-100 minutter, og det synes jeg er så inkluderende. Alle kan være med.

Hva er neste for meg?

Jeg skal delta på STAFEST på Voldsløkka førstkommende lørdag 13. november kl 15. Det er Asics Ekiden som arrangeres, og jeg har laget et lag som heter Marias RW staFESTlag. Jeg har plass på laget mitt. Vil du være med?

Jeg har også vært så vågal at jeg har meldt meg på maraton i Malaga. Jeg hadde virkelig ikke planer om å løpe et offisielt maraton nå i 2021 for jeg er 100 % usikker på om kroppen er klar for det, men jeg gjør det likevel. Måtte gripe sjansen når jeg kunne reise ned med earlybirdsene mine. Jeg vet at en del nordmenn reiser ned til Malaga maraton. Sees vi der? 😊

Maria

Siste utgave av Runner’s World

  • Bærekraftige siste liten-julegaver for løpere.
  • Møllespesial: Økter, tips, skoforslag og passende klipp og serier du kan se på underveis.
  • Høstens skonyheter – 13 modeller testet.
  • Kan nesepusting få oss i bedre form? Vi har tatt en titt på forskninga.
  • Hodelyktguide for vinterløpinga.
  • Håkon Nesteby – en smilende, fersk og allsidig ultraløper.
  • Fyrverkeriet Louise Skak har løpt gjennom en kreftdiagnose, løpt gjennom livet og til toppen av resultatlistene.
  • Askild Vatnbakk Larsen om hvordan du setter deg smarte målsettinger for neste år.
  • Kostholdstips og oppskrifter fra henholdsvis Silje Fjørtoft og Ida Bergsløkken.
  • Abelone Lyngs beste vinterløpingstips.

Bli abonnent

Når mor tar “10 for Grete” på sparket

Når mor tar “10 for Grete” på sparket


Påmelding kvelden før, logistikk, nerver – og strategiske barn som sender vippskrav to minutter før start. Dette til tross, 10 for Grete ble en opptur.

Jeg var sikker på at jeg hadde meldt meg på halvmaraton på Oslo maraton i 2020. Det er jo tradisjon for meg. Da jeg plutselig fikk e-post fra Oslo maraton at halvmaratondistansen var full så begynte jeg å lete i mailene mine. Neida! Ingen tegn til påmelding fra meg, og jeg hadde heller ikke hørt noe fra dem angående overflytting av startnummer fra 2020 til 2021.  

Dermed ble Oslo Maraton 2021 hengende litt i lufta for meg i år. Jeg skulle heller ikke stå på stand på Expo med Runner’s world, og mannen min skulle reise bort så jeg var alene med barn og vår coronabortskjemte hund som ikke vet hva det er å være alene hjemme lenger.  

Dagen nærmet seg og jeg klarte ikke å la være å tenke på at jeg skulle vært der. Det åpnet seg opp noen plasser på halvmaraton, men plutselig synes jeg den startet litt tidlig med tanke på syvsoverbarn, lufting av hund og alt jeg skal rekke før jeg står på den startstreken, så da begynte jeg å leke med tanken om at jeg kanskje for første gang skulle prøve “10 for Grete” som startet litt senere på dagen.

Jeg har hørt at det er en morsom og rask løype, men vanligvis synes jeg den distansen er brutal.  

Ikke før sent kvelden før fikk jeg meldt meg på. Det var en lettelse når det endelig var gjort. Endelig skulle mor løpe fysisk løp igjen, og barna skulle passe hund noen timer.

Samtidig som påmeldingen var et faktum startet nervene.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så nervøs. Jeg er jo bare en vanlig mosjonist, men jeg har vel noen mål og forventninger til meg selv som jeg er usikker på om står i stil med form og treningsinnsats gjennom coronatiden.  

Forberedelsene

Jeg står opp lørdag og spiser så smart jeg klarer utover dagen. Det er det vanskeligste med et løp som starter kl 16. Fylle på næring på riktig måte.

Heldigvis er det ikke en lengre distanse. På med løpeklær og en liten dæsj av løpeparfymen min JOY. Bare et lite rituale 😊 

Jeg reiser nedover mot sentrum, og er så spent. Jeg får hentet startnummer, slått av en prat og handlet litt hos Torbjørn på Run4 før jeg møter mange fine løpevenner på Rådhusplassen, blant annet Anna og Jenny. Det er så stas å møtes igjen på løp. Dette har vi ventet lenge på.  

Jeg møter min venninne Lauren som også skal løpe. Vi gleder oss begge to.

Vi drikker en smoothie og tar den berømte og viktige siste do-turen før vi skal finne puljene våre, men først kommer løpelyn-venninna vår Kristin og overrasker oss.

Hun skulle ikke løpe selv i år, men kom for å heie!! Ååååh så glad jeg ble.  

Klar for start

Jeg finner puljen min. Jeg skal begynne å løpe klokka 15.55. Jeg har ikke varmet opp med noe annet enn litt hopp og sprett. Jeg som har lovet meg selv å bli flinkere til det. 

Vi blir ført mot startstreken hvor det er oppvarming sammen med Naardic. Jeg finner plutselig ut at jeg har behov for å skrive til barna at jeg ikke kommer til å svare på telefonen den neste timen selv om de visste at jeg skulle løpe.

En melding til datter, en arm i været og en fot ut som oppvarming.

En melding til sønnen, en arm i været og en fot ut.

To minutter igjen til løpet! Ups! Et “vippskrav” fra en av de håpefulle. Det var et strategisk godt tidspunkt. 

Godt det ikke var mer enn 100 kr, for her kunne man gått på hva som helst i adrenalinrusen like før start. Haha. (Barn, jeg kommer til å tømme konto før de neste løpene, så dette funker ikke flere ganger).

Telefon på lydløs og ned i flipbeltet. Vi snakker om sekunder til start. Jeg ser fartsholderne med 45 minutter like foran meg.

Jeg har ikke planlagt det, men jeg tenker der og da at disse gutta vil jeg prøve å se ryggen på underveis. Det kan bli tøft, men hvis jeg kan komme inn nærmere 45 enn 50 så vil jeg bli veldig glad.

Jeg løper ut hakk i hæl med dem, og følger dem den første kilometeren. Jeg får bare prøve å holde meg sammen med dem så langt det går. Jeg skal overhodet ikke løpe forbi, for da vet jeg at jeg vil gå på en smell.  

Løpet er godt i gang

Vi er en liten gjeng som løper sammen, og selv om det er høy fart så får man på en måte “hvile” på hælene til andre i enkelte områder.

Ganske slitsom hvile ja, men man bruker i hvert fall ikke krefter på å løpe forbi og det blir jevn og fin løping. 

Som alltid er det høy gåsehudfaktor når man kommer inn på Karenslyst allé og gjengen fra Garmin lager liv og røre. Foreldrene mine heier også på Skøyen siden løpet går rett forbi leiligheten deres.

Mye bra boost på Skøyen altså, og vi lurer oss over den bittelille bakketoppen før vi løper ned til Bygdøylokket og turen går inn over Frognerkilen som jeg synes er lang i dette tempoet.  

Jeg er ganske sliten når jeg kommer til Tjuvholmen og Aker brygge. Det er feil sted å ikke ha krefter på. Det er jo i hjertet av Oslo maraton med masse publikum og herlig stemning, så jeg smiler meg tappert gjennom hele brygga og Rådusplassen og tenker at det er bedre å “falle av” nedenfor festningen. 

Jeg hører fartsholderne snakke (rolig og balansert – dette er jo bare en vanlig lørdagstur for dem 😀) om at vi ligger veldig godt an. Løper vi i dette tempoet kommer vi inn på 44.30.

Jeg vet ikke om det var vondt eller godt å høre. Jeg har en pers på 44.28 fra noen år tilbake, men den hadde jeg ingen planer om å sikte på i år. De siste par kilometerne er det noe stigning og brostein i gatene etter at vi har rundet festningen.

Det gjør ganske vondt å henge på. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, men jeg tror kanskje den ene fartsholderen holder det raskeste tempoet for de som vil prøve seg på enda litt raskere enn 45. Jeg prøver å klore meg fast i ryggen på han jeg ser. Noen rundt meg faller av. Jeg vil falle av, men jeg jobber så godt jeg kan. Det blir en luke.  

På vei opp hvor man får Stortinget på høyre hånd, men svinger inn til venstre har jeg bare lyst til å skrike. Det blir flatt i grevens tid.

Det går litt bortover før man svinger ned til venstre og den blå løperen ligger foran meg frem til mål. Jeg følte at jeg hadde mistet fartsholderen litt, men jeg klarer å skru opp tempoet nedover.

Jeg hører “heia Maria” fra Kristin og plutselig ser jeg fartsholder like foran målstreken. Jeg er den første som kommer bak han, og jeg roper “VENT PÅ MEG! JEG VIL VÆRE MED!!”

Han har nok hatt et par sekunder å gå på for han snur seg og sier “Kom igjen” og jeg beiner over målstreken og ser 44 tallet på klokka mi. 44.58! JAAAA! Det gikk. Jeg ble så glad. Hvordan kunne dette gå an nå? Jeg overrasket meg selv.  

Ny medalje i samlingen

Jeg fikk takket fartsholder i mål. Tenk om det alltid var sånn at de kunne vente på oss, og få oss inn til alle drømmetider 😀 Haha, det var slik det føltes den dagen! God og sliten i mål med medalje rundt halsen. For en følelse å endelig oppleve dette igjen sammen med mange andre.  

Tilbake til virkeligheten! Mor måtte komme seg hjem igjen, og kunne dessverre ikke bli lenge i sentrum for å nyte stemningen videre, men jeg fikk godt selskap av cheerleader og lynvingen Kristin på bussen til Kjelsås hvor vi kunne snakke løping, løp og løpsopplevelser. Heldigvis kunne jeg følge den gode stemningen videre på Instagram hvor den ene etter den andre, inkludert meg selv, delte sin løpsopplevelse. Ekstra moro var det å se at også Lauren, som hadde slitt med vondt kne en periode, løp i mål på sin aller beste tid.  

10 for Grete ble en fantastisk opplevelse. Veldig gøy løype, og der og da var jeg bittelitt glad for at jeg ikke skulle løpe dobbelt så langt 😀 Nå gleder jeg meg til den neste 10 km også, som er Hytteplanmila. Sees vi der?  

Hilsen Maria  

Foto: Sportograf, Lauren, Anna og jeg

Ukategorisert
Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading

Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading


Endelig var slutten av august her igjen, og tid for husmorferie. Eller, var det endelig? Dette er ikke en hvilken som helst husmorferie. Her er det bare å brette opp ermene og snøre på seg skoene. Jeg har nemlig tre venninner som jeg ser på som overjordisk spreke terrengdronninger, så det var ikke helt fritt for et lite snev av dårlig selvtillit i vår.

Selv sluker jeg jo de aller fleste kilometerne på asfalt og grus. Det hjalp heller ikke at jeg gikk ned for telling med virus på balansenerven i slutten av juli, MEN jeg kan ikke være så verst, for de ville absolutt ha meg med. Terrengdronningene og tre gode venninner, Sissel, Hanne og Silje. Jeg fikk ikke lov å kansellere turen når jeg ble syk. Jeg kunne avbestille med en dags varsel hvis jeg ikke ble frisk, og selv om det egentlig ikke går an å sette seg et tidsmål med den sykdommen, så ble likevel Hardangervidda målet. 

Virus på balansenerven

Jeg fikk hjelp av den beste kiropraktoren. Det er jeg sikker på. Henrik fra Klinikk for alle på Skøyen (Null spons, betalt selv – men jeg MÅ reklamere litt) Spesialist på området virus på balansenerven, krystallsyke osv.

Jeg fikk klare svar på hva som skjedde med meg, jeg fikk øvelser som jeg gjorde til punkt og prikke siden jeg var veldig motivert på å bli frisk raskere enn lynet og jeg ble ikke minst betrygget på at når svimmelheten avtok var det bare å prøve seg frem med aktivitet, og begynne å gå tilbake til normalen.

Tanken på tilbakefall plagde meg i begynnelsen, og jeg hadde mange “hva hvis” spørsmål – feks hva hvis dette skjer igjen midt på vidda? Sjansen for å få virus på balansenerven på nytt er ikke stor, og man kan ikke gå rundt å vente på at det kanskje kan skje. Et par dager før avreise la vi sammen hvordan jeg følte meg og hvordan han vurderte meg, og jeg begynte å pakke for viddetur. 

Kunsten å pakke lett

Hvordan er det mulig at det kan ta så lang tid å pakke en baggasje på 4 kg? Mer skal vi jo ikke dra med oss over vidda. I år skulle jeg også pakke en bag som skulle vente på meg i mål (Mer om luksusen kommer lenger ned) og det var forvirrende nok.

Det skal sies at jeg kjente meg mer rutinert med pakkingen i år, og for første gang var jeg ikke ute og svidde kortet før turen. Jeg var ganske avslappet med en sånn “jeg får bruke det jeg har-holdning” Ganske deilig egentlig. Noen som kjenner seg igjen i nye sko og nytt utstyr kvelden før løp?

Tradisjonen tro dro jeg til Skien kvelden før avreise, skravlet, drakk rødvin og sov over hos Sissel. Neste morgen skulle vi bli kjørt til Valldalen, ikke langt fra Røldal av Hanne sin snille mann. Det var Hanne sin like snille svigerfar som kjørte ekstra baggasjen vår til Ullensvang på sin vei til vestlandet. For en service. Værmeldingen for hele helgen var en fryd i motsetning til øs pøs regn og sidelengs vind i fjor. Vi kom i gang å løpe fra Valldalen fredag kl 14, og allerede ti minutter etterpå var det bare å “kaste” genseren. 

Ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme

Til tross for optimistisk værmelding vil jeg understreke at vi ikke slurvet når det gjelder pakking av sikkerhetsutstyr. Faste ting i Hardangevidda-baggsjen er vind og vannavstøtende bukse og jakke, ullundertøy, lett dunjakke, vanter og pannebånd og jeg hadde tatt med “varmeposer” til hendene. Denne helgen trengte vi minimum med klær, men man vet aldri på fjellet – så ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme. 

Første etappe

Første etappe skulle gå fra Valldalen til Litlos. På Litlos spiste vi lunsj i fjor, så vi visste at en koselig DNT-hytte ventet oss. Første etappe var helgens korteste med sine 23 km. Tørt og fint. Mye fin flytsti, heretter kalt Maria-sti.

Jeg blir veldig glad for litt europavei på vidda når jeg er sammen med terrengdronningene. Vi måtte passere et steinete parti langs vannet. Det gikk fint det også. Vi har det jo egentlig ikke travelt. Cutoff-tid er middag på hytta. Eller aller helst klokka-rekkeådusjeførmiddagpåhytta.

Vi minner hverandre på å stoppe opp, se og nyte naturen underveis, men ved å ta turen i løpende form med lite baggasje på ryggen kommer vi lenger på en helg. 

På Litlos hos verten Jarle fikk vi nyfisket middag fra Litlosvannet og deilig rødvin. Vi er fire jenter som liker å kose oss. Først yte – så nyte. Ja, vi elsker å løpe, men vi elsker god vin også. Dette lar seg fint kombinere. Som alltid fantastisk stemning på hytta. Alle snakker med alle. Litt sånn leirskole, og vi sovnet godt på 4 sengsrommet vårt med to køyesenger. 

Andre etappe

Neste dag gikk turen videre etter en deilig frokost og matpakkesmøring. Andre etappe skulle gå fra Litlos til Hedlo via Hardangerviddas høyeste topp, Hårteigen. 

Kilometervis med Mariasti. Hva mer kan man ønske seg? Tørt og varmt på vidda. Vi løp med en flaske Tailwind hver som fungerte godt som supplement til annen mat, men vann er vi vant til å ta fra bekker og store vann. Det var selvfølgelig vann å finne i store vann, men mange bekker var helt tørre. 

Jeg pleier å gjøre research når jeg skal gå fjelltopper for jeg har et snev av – og noen ganger kraftig – høydeskrekk. Denne gangen hadde jeg ikke sjekket en gang. Jeg bare visste at jeg skulle opp på Hårteigen. Hvor krevende kan det være på vidda da? Høydeskrekken deler jeg med Silje, og Sissel og løypesjefen Hanne – de luringene hadde selvfølgelig ikke snakket for mye om ferden opp på Hårteigen. Det at Sissel hadde med ekstra tau og karabinkroker trodde vi var til eventuell vading – noe vi virkelig fikk erfaring med i fjor. 

Jeg sto nede og så opp på Hårteigen med vantro. Det startet med en solid og bratt steinhaug som førte opp i et “juv” Fra juvet var det satt opp tau til å holde seg i og dra seg opp med. Silje var ikke heller helt høy i hatten, men vi bestemte oss for at vi skal ihvertfall bli med oppover å se hvordan det går. Vi ville jo opp til den toppen, og vi har jo aldri hørt at det ikke har gått bra der. Det fikk være innstillingen. 

Vi møtte noen gutter på veien som kunne lokke med at det var 4G på toppen. Høydeskrekken blåste bort. Haha, neida – men vi kom oss opp vi. Litt svett i hendene og panna, men det gikk veldig bra. Mestringsfølelse og 360 graders utsikt mot blant annet Folgefonna og Hardangerjøkulen var en magisk premie, og i tillegg fikk vi lagt ut “skrytebilde” på Instagram. 

Ned igjen, og turen fortsatte mot Hedlo. Alle 4 fikk krøll med løypen på klokka den siste milen. Ikke så rart siden vi alle hadde samme GPX fil. Ikke en farlig situasjon. Det var godt skiltet der vi var akkurat da, men det er lurt å ha kart og kompass i baggasjen. Det hadde Hanne sørget for, og kartet fikk vi bruk for. Landskapet var enkelt og greit vakkert. 

Hedlo var et kjærkommet syn etter de 35 kilometerne. En privateid og familiedrevet turisthytte med et helt nydelig vertskap. Her fikk vi komper på vestlandsk vis til middag. Komper, lammekjøtt, pølse, bacon og kålrot. Bedre blir det ikke. En herlig kveld i peisestuen sammen med de andre gjestene.

Tredje etappe

Neste morgen fikk vi Hedlos eget surdeigsbrød og havregrøt til frokost. Den havregrøten var laget med sjel. Jeg har aldri smakt bedre. Den var lun. Vi ble godt rustet til den siste etappen fra Hedlo til Ullensvang på 39 km. 

Vi startet med 6-7 km oppover, deretter ca en mil på sti som var alt annet enn Mariasti. Det var mye busk og vekst langs “verdens smaleste sti” og de bare leggene fikk kjørt seg med risp og rasp i tillegg til at jeg stadig snublet i egne føtter og skrapte leggene med de deilige knastene under skoene. Dette var også den desidert varmeste dagen, så underveis på den mila – selv om jeg må si jeg koste meg på hele turen alt i alt – kunne jeg ikke helt la være å tenke på hva hvis hele dagens etappe skal være på denne typen sti. Slik er det sjelden i terreng. Der er det variasjon. Det er vel nettopp det aller beste med terreng. Det finnes ikke monotont. De 20 siste km gikk så mye lettere på langt hyggeligere sti, litt fjell og Mariasti. 

ELLER … vent litt, de siste 4 km var beintøffe. Kommer straks tilbake til det. 

Det er verdt å få med at vi tok oss god tid til å nyte maten underveis på turen flere ganger i løpet av helgen. Når man faktisk kan sette seg ned å spise uten å fryse seg i hjel bør man gjøre det. Gjerne ved et vann så man kan fylle koppen så mange ganger man vil.

Ganske mange luretopper på slutten før vi endelig skulle få se et glimt av Folgefonna og Hardangerfjorden før nedstigningen til Ullensvang. Vi har kommet til de 4 siste km og vi er på Dronningstien – fra 1200 til 0 moh. Mye av det i sherpatrapper og mye på sti. Jeg vet ikke hva som var best eller verst. Det var ganske heftig for knær, resten av kroppen og ikke minst topplokket å komme seg ned, men det var veldig fint å ha vært innom Dronningstien.

Vel nede i Ullensvang løpende innimellom epletrær og plommetrær fant vi veien til det som var prikken over i´en på årets tur – Ullensvang hotell. I motsetning til i fjor hvor vi satt oss stinkende på bussen i Odda sjekket vi nå inn her, fikk baggasjen vår, hoppet i basseng og boblebad, pyntet oss i kjoler og spiste en deilig avslutningsmiddag. 

Avslutning var det ikke for alle. Mens jeg sto tidlig opp mandag morgen og badet en time før jeg satte meg på tre busser og en trikk hjem til Kjelsås i Oslo (Tok bare 9 timer) så tok terrengdronningene på nytt treningstøy og gjennomførte Dronningstien i sin helhet før de ble hentet hjem til Skien igjen. Jeg vurderte å bli med, men orket ikke å komme hjem sent på natt. Den får jeg ha til gode, men fy søren de så spreke ut da jeg takket for meg i resepsjonen. 

Drøm dere bort noen sekunder på Ullensvang hotell:

96 km på vidda i stekende sol og skyfri himmel – nesten uten et vindpust i vårt vakre land. Denne husmorferien vil jeg huske lenge. 

Og dere, jeg er frisk!

Gleder meg til neste år 🙂

Maria

Jaget av Johaug, virtuell Ecotrail og 10 km – det har da skjedd litt i vår

Jaget av Johaug, virtuell Ecotrail og 10 km – det har da skjedd litt i vår


Tiden har gått fort siden jeg skrev i februar. Veldig fort. Da skrev jeg om at jeg gikk mye på ski, og det gjorde jeg så lenge vi hadde snø. Veldig fint for løpebena med den variasjonen, men også veldig gøy å løpe mer utover våren. Nå kommer tre løpsrapporter i én med mange bilder. Nå som verden sakte men sikkert beveger seg mot normalen og det vil være flere løp å delta på, og enda lettere å holde treningsmotivasjonen oppe, så er ambisjonen helt klart å skrive jevnt og trutt igjen også.

Jeg hadde et ønske om å løpe Holmestrand maraton, men som forventet så ble det utsatt. Det obligatoriske sentrumsløpet ble utsatt, men jeg hadde stor tro på at de skulle klare å gjennomføre Ecotrail på en eller annen måte. Da hadde jeg også for første gang tenkt å løpe de 80 km på egenhånd. Tidligere har jeg løpt det sammen med to andre. Min gode venninne Nina skulle debutere på ultra, fra maraton til 80 km, og hadde fått med seg Even Nedberg som løpehare og motivator. Heldigvis hadde jeg avtalt at jeg skulle joine de dersom løpet ble avlyst slik at vi tre kunne gjennomføre det sammen virtuelt. Slik ble det – og det ble en opplevelse. 

Maridalen
Holmenkollen

Dette var Ninas løp. Det var stas for meg å være med å dele det med henne. Hun hadde gjort veldig gode forberedelser, og vi løp flere deler av Ecotrail løypa sammen i forkant. Hun var spent på om hun kunne klare dette på de tidsmålene som vanligvis gjelder på Ecotrail, men det aller viktigste var gjennomføringen og det å komme i mål. Det visste jeg at hun ville klare. Den dama har vilje av stål og skjønner hvordan hun skal holde ut. 

Vi satt av gårde klokka 8 fra Elgsletta på Grønland. Vi var ikke alene om å gjennomføre 80 km den dagen. Veldig hyggelig å hilse på alle løperne i løypa. 

Jeg synes litt “synd” på Even som skulle holde ut en hel dag med to kaklende damer, men vi fant raskt tonen og hadde rukket å bli godt kjent før Grünerløkka. Even er en veldig hyggelig kar. Vi hadde jo møtt han noen ganger før, men ikke snakket så mye sammen. 

Jeg er glad han var med. Nina var kun en minitur i kjelleren i maks et kvarter fordi hun ble litt dårlig like etter Fossum, men da visste han akkurat hva han skulle si og gjøre for å motivere henne videre. Jeg ble imponert, og er glad jeg bare fikk være venninne akkurat da. 

Resten av dagen holdt han også styr på løype og tid, og hadde alltid noen gode ord på lager i tillegg til at vi skravlet og hadde det hyggelig. Det var helt supert å være tre. 

Lysakerelven ferdig gjennomført

Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld

Tradisjonen tro når gradestokken bikker over 30 tallet så ble det “blemme-dag” på meg. Jeg prøvde å snakke lite om det, for tanken min var at jeg hadde overlevd dette før. “Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld” sa jeg til meg selv. Det stakk godt under bena de siste 30 km så det var ikke optimalt for min del, men vi hadde det gøy.

Vi hadde en fantastisk gjeng med familie og venner som stilte med support. Min mann, sønn og hund på Sognsvann, Ninas mann i Sørkedalen, våre fantastiske venninner Lauren, Wenche, Aretha og Maiken på Fossum, mine foreldre på Skøyen og nok en gang Lauren, Wenche og Aretha ved Vækerø og i mål på SALT! De sørget for påfyll av vann, iskald solo, potetgull, godteri og ikke minst min ultrafavoritt appelsin. For en gjeng som skapte magisk stemning. For en dag og for en opplevelse og igjen løpe i mål på 80 km, og denne gang sammen med Nina som selvfølgelig gjennomførte med glans. 

Ninas mann Harald møtte oss i Sørkedalen
Wenche, Aretha, Maiken og Lauren på Fossum
Topp stemning på SALT
The Champions

Få dager etterpå ble det lagt ut en taggekonkurranse på Instagram hvor vi kunne vinne deltagelse i et motbakkeløp til Grefsenkollen sammen med Therese Johaug. Det skulle kun være 20 deltagere grunnet korona, men fra neste år blir dette et motbakkeløp for damer. 

Jeg har aldri deltatt på et motbakkeløp før, men når det skal foregå i eget nabolag med den store stjerna og forbildet som hovedperson kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg tagget min løpevenninne Kristin fra Kjelsås, og hun tagget meg.

Her skulle det løpes et testløp i forkant som skulle være utgangspunktet for hvor mange minutter vi skulle løpe ut før Therese på selve løpet hvis vi vant deltagelse. Vi møttes innimellom jobbmøter for Kristin og mens min hund var hos frisøren, midt i solsteken kl 13 på dagen før frist. Det var da vi rakk det. Gikk på en liten smell på testløpet, men tenkte at det spilte ingen rolle siden vi helt sikkert ikke kom til å vinne plass likevel. 

Vi rakk ikke å komme i dusjen en gang før vi hadde vunnet plass. Ble umiddelbart nervøs, og det var jeg de neste 4 dagene til løpet av overstått. 

Det spilte ingen rolle for meg hvordan løpet ville gå sånn sett. Jeg forsto fort at flere av de andre deltagerne var supersporty mennesker innenfor blant annet ski og friidrett, så jeg tenkte at en hvilken som helst topp 20 plassering i samme løp som selveste Johaug var topp. Likevel ble jeg nervøs. Det blir jeg alltid på startstreken, og der har vi jo ikke stått mange ganger i koronatiden. Det var god stemning i startområdet ved Tonsen kirke den 8. Juni. Jentene i Johaug var noen fantastiske og sprudlende arrangører, og dronningen selv så jordnær og hyggelig. Vi fikk utdelt Johaug klær, varmet litt opp og kommet i gang. 

Kristin, Therese og jeg 😀

Jeg løp ut som nr 2, litt over 7 minutter før Therese. Jeg var forberedt på at hun skulle ta meg igjen, og stresset ikke så veldig mye med “jaget” – følelsen. Jeg hadde egentlig nok med å tenke på hvordan jeg skulle komme opp på best mulig måte. Jeg har jo aldri disponert krefter på et motbakkeløp før. Sola stekte. Jeg måtte veksle litt mellom å løpe og gå i den varmen. Det kom et par stykker forbi meg, men ellers holdt jeg resten av gjengen inkludert Therese bak meg til topps. Det var jeg fornøyd med. Jeg brukte litt over 17 minutter opp. Så moro med et så tøft og brutalt løp som er over på så kort tid. Det gav mersmak. Dette løpet blir en tradisjon for meg. 

Tynte ut det siste over bakketoppen og inn i mål
Hun her ser ut til å ha litt mer å gå på
Therese har krysset målstreken
God stemning blant jentene i mål

Hvem hadde den beste tiden? Haha, Therese er uslåelig gitt. Hun løp opp på 11.02. Jernkvinne! Psst! Jeg var starstruck i flere dager etterpå.

Det var mingling og det ble servert forfriskninger på toppen og vi fikk utdelt goodiebags med diverse innhold og en medalje som var en kubjelle i “gull” En av de kuleste medaljene i samlingen min. 

Stjerna
Therese og Johaug damene, Kathrine og Martine som sto for et morsomt og kult arrangement
Kristin og jeg veldig fornøyde i mål
Sjekk medaljen da! og kaffekoppen 🙂

I juni løp jeg også KK sommerløpet 10 km virtuelt. Her var det min venninne Lauren som hadde stelt i stand løp for en venninnegjeng med merking av løype, KK målbanner og et fantastisk godt opplegg. For en arrangør hun også er. 

Lauren – en bedre og mer engasjert arrangør skal man lete lenger etter 😀

Jeg er ikke så god på å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men her tenkte jeg at jeg ville prøve å gi gass. Heldigvis var Eirin der, ny løpevenn for meg. Hun sa hun ville prøve å følge meg. Det gjorde hun i 5-6 km, men deretter var det helt klart jeg som trengte å følge henne. Da hadde hun mer krutt igjen i bena enn meg, og jeg ba henne løpe sitt løp, men hun tilbød å være hare for meg til mål. Det var helt fantastisk av henne. Det er helt klart bedre i kjelleren når man har en rygg å følge. Dette var også en varm dag, og 10 km kan være en skikkelig brutal distanse. Jeg var langt unna pers, men den er helt uoppnåelig for øyeblikket så jeg var veldig fornøyd i mål sammen med Eirin. Det var gøy å pushe ordentlig på igjen. 

Eirin og jeg i full fart mot mål
HER VAR JEG SLITEN! 10 km distansen kan være brutal

Lauren hadde ordnet med masse godsaker i mål. Det var luksusstandard. Jentene kom inn en etter en, og det var topp stemning. 

Luksus å komme i mål til dette ..
Eirin, Aretha, Ellen, Nina (bak), Lauren, jeg og Wenche
HERLIG gjeng
#høgepålivet

Etter løpet tok vi en ekstrarunde for å rydde opp merkingen. Det må også gjøres.

Ryddegjengen

Nå gleder jeg meg til mange fysiske løp fremover, og i mellomtiden så minner jeg om Runners world sine virtuelle løp og kule challenger som dere finner påmelding til på Runnersworldchallenge.

Og dere, 14. august arrangerer Runners World sitt sommernattløp FYSISK! Meld deg på! Førstemann til mølla 🙂 

Maria 

Ukategorisert
Nei, jeg har ikke sluttet å løpe …

Nei, jeg har ikke sluttet å løpe …


En vintersesong med mye skigåing har vist seg å være en suksessoppskrift tidligere, men da var riktignok treningssentrene åpne … Hvordan blir overgangen i år? Her er mine erfaringer med alternativ treningsvinter.

Nå er det lenge siden dere har hørt fra meg på bloggen. 2020 var nok ikke året hvor det var mest å skrive om for min del. Kun et fysisk løp med startnummer på brystet, et par private ultrastunts og virtuell Asics World Ekiden stafett – i tillegg til noen av Runners world sine fantastiske challenger

De som følger meg på Instagram (@mariasorbo) har kanskje sett at jeg stort sett har gått i den oransje Johaug skijakka mi siden nyttår. Jeg har ikke sluttet å løpe altså. Jeg har bare en liten “løpepause” – ikke for å ligge på sofaen, men for å trene alternativt. Har stort sett gått på ski. 

Jeg er ingen “reser” på ski, men jeg er veldig glad i det. Jeg liker å gå langt og lenge i et moderat tempo. Jeg liker også å kjøpe en kaffe og bolle på veien dersom det er mulig. Jeg er superfan av markastuene. 

Gørjahytta
Maridalsvannet

Dette førte til at jeg gikk 411 km på ski i januar. Det er mye mer enn jeg pleier å løpe på en måned. Ingen av turene gikk spesielt fort, men jeg tror og håper likevel at løpeformen er til stede når jeg starter å løpe for fullt igjen. Tar en og annen tur innimellom, og det er herlig! 

Tidligere erfaring med alternativ trening

Jeg hadde hell med dette for to år siden. Da gikk jeg masse på ski, men jeg løp nok litt mer enn jeg har gjort nå. Mulig jeg også løp litt intervaller på SATS – den gang det var en selvfølge at de var åpen. 

Likevel var det med skrekkblandet fryd at jeg spontant meldte meg på Holmestrand maraton under to uker før den gangen. Jeg tenkte at jeg helt sikkert hadde løpt altfor lite til å nesten klare å gjennomføre et maraton en gang, men jeg ville ta det som en treningsøkt. Jeg glemmer aldri den følelsen jeg fikk der. Det gikk så lett og fint. Jeg koste meg gjennom hele løypen – og endte opp med min beste tid på maraton. Det var ikke forventet. Klart jeg stilte med lave skuldre siden det “bare” skulle være en treningsøkt, men konkurranseinstinktet slo inn så snart startskuddet gikk. 

Jeg er ikke så sikker på at jeg klarer å kopiere akkurat dette igjen. Ihvertfall ikke de lave skuldrene neste gang jeg stiller på et maraton eller en ny pers, men det jeg ønsker å kopiere er den følelsen en “løpepause” gir meg når jeg har noe alternativt jeg kan drive med i stedet. Jeg har hatt mine perioder med løpevondter. De kommer og går. Det er vanskelig å gire ned slik at plagene får ro og går over av seg selv. 

I fjor vinter hadde jeg vondt i kneet. Jeg ventet desperat på snøen slik at jeg kunne gå på ski i stedet. Den kom aldri. Jeg løp – og gikk til fysioterapeuten. Løp videre – og gikk til fysioterapeuten. Da det nærmet seg mitt første maraton på Kypros i mars 2020 så visste jeg at jeg ville stille med et forferdelig kne, men vipps så kom corona – og det ble hverken maraton på Kypros eller noen andre steder.

Kneet fikk jeg kontroll på utover våren. Etter å ha hostet på meg ribbeinsbrist så måtte jeg ta det med ro i noen uker. Jeg ble syk, tror fortsatt ikke det var corona, men hva skal jeg si – hell i uhell – tror ikke jeg hadde klart å løpe en meter dersom Kypros og Holmestrand hadde gått som planlagt.  

Etter min deltagelse på SMVE (Soria Moria til Verdens Ende) 100 miles i juni, som jeg fortsatt er veldig stolt av, tok det litt tid før kroppen var normal igjen, men når den var på plass så økte jeg treningsmengden på asfalt og grus. Jeg løp et maraton for meg selv gjennom Nordmarka i slutten av november, og etter den turen så pådro jeg meg en stiv legg. Ikke noe jeg var eller er veldig bekymret for, men når snøen begynte å lave ned på nyåret så tenkte jeg bare at NÅ – skal leggen få hvile og jeg skal gjøre det jeg elsker (utenom løping så klart) – tilbringe mange timer på ski som jo er litt mer skånsomt for kroppen. 

Maridalsvannet

Det som er ekstra stas med å gå på ski er at jeg nesten på hver eneste tur har selskap av mann og hund – og noen ganger barna. Jeg blir aldri lei av å krysse Nordmarka og Lillomarka hvor jeg går mest – og jeg blir aldri lei av å besøke de fantastiske stuene.

I tillegg vet jeg at ved å gå og gå så opprettholder jeg formen samtidig som løpekroppen får hvile. Ikke minst så får jeg savnet løpingen. Jeg gleder meg helt vilt til våren hvor jeg skal løpe masse igjen. Det blir ikke 411 km på ski i februar og mars. Der blir det nok litt mer løping. En god miks. 

Mio på vei fra Stryken til Kikut

La oss håpe at 2021 blir et bedre år enn i fjor, og at vi etterhvert kan møtes fysisk igjen på løp! 

Inntil det – fortsett gjerne å benytte dere av Runners World sine virtuelle løp og challenger. Det er så moro med noen mål! 

Klem fra Maria 

PS! Ikke spør hvordan det går med styrketreningen. Den er lik null så lenge treningssentrene er stengt! #altblirbra

Ukategorisert
Dagen jeg (endelig) fikk kjenne på løpenerver igjen

Dagen jeg (endelig) fikk kjenne på løpenerver igjen


2020 har vært et merkelig år på alle måter. Løpeåret har blitt betraktelig roligere enn planlagt. Jeg skulle gå fra 7 til 10 maraton, og hadde flere andre løp planlagt som de aller fleste løpere.

Det eneste fysiske løpet jeg har deltatt på i år er Soria Moria til Verdens ende. Det er selvsagt ikke «bare bare». Det er jo tross alt lengre enn de tre maratonene jeg ikke fikk til sammen. Det var en gigantisk stor utfordring til meg selv, for en veldig erfaren ultraløper er jeg ikke.


Jeg var nervøs før SMVE, men det var litt annerledes nerver. Det var så langt at jeg nesten ikke klarte å forholde meg til det. Nesten som høydeskrekken som blir borte når man kommer høyt nok opp i lufta med flyet. Jeg var overhodet ikke sikker på om jeg ville komme i mål. Det var stort sett disse tingene tankene dreide seg om.

Her om dagen fikk jeg kjenne skikkelig på løpenervene igjen, og nå snakker vi kun om 7,2 km som skulle gjennomføres. Jeg fikk puls av å tenke på hva jeg skulle gjennomføre, jeg frøs og skalv den dagen jeg hadde bestemt meg for å løpe – ja, jeg ble skikkelig tatt på senga av følelsene som veltet over meg.

Jeg var så heldig å få spørsmål av min supersporty instavenn og Asics Frontrunner Linn om jeg ville være med på hennes team under maratonstafetten Asics World Ekiden.

Vi skulle være et team på 6 personer hvor vi skulle løpe ulike distanser mellom den 11-22. november. I skrivende stund er det den 23. november, og laget vårt Linn’s Angels fullførte stafetten i går. Jeg løp min etappe på torsdag i forrige uke. Vi består av fire damer fra Norge, en dame fra Sverige og en mann fra Danmark. Et Skandinavisk superteam synes jeg selv. Vi har løpt sammen – uten å være sammen – og vi har heiet på hverandre digitalt.

De andre på teamet er virkelig en gjeng med sprekinger, så da tenkte jeg selv at her er det bare å gi gass når jeg skal ut på mine 7,2 km. Å løpe fort er ikke det jeg har gjort mest av i 2020, men jeg fikk testet meg selv på Runner’s World sitt 5 kilometer virtuelle Sommernattsløp i juni, og med skrekkeblandet fryd skulle jeg nå ut å gjøre det samme, men nå skulle jeg jo ikke bare løpe for meg selv – men for et team.

Dagen før jeg løp gikk jeg og funderte på om jeg bare skulle løpe spontant å få det unnagjort. Da hadde jeg hatt noen hviledager etter en lang løpetur helgen før. Jeg kom frem til at jeg må bestemme et tidspunkt, og det skal være lyst ute når jeg skal løpe. Derfor tok jeg bare en rolig tur kvelden før for å kjenne om kroppen var klar. Jeg delte med instaverden at jeg skulle ut dagen etter. Like godt å få sagt det til noen for da kan jeg ikke «utsette» dette nervepirrende prosjektet lenger.

Torsdag skulle jeg først jobbe på hjemmekontoret før jeg hadde bestemt meg for å komme ut døra senest 13.30. Det er det som er vanskeligst med virtuelt løp for meg. Man gjør det alene. Jeg har hatt litt problemer med å motivere meg til å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men nå visste jeg jo at jeg løp for et team, og da ble det veldig mye ekstra drive.

Jeg fikk gjort det jeg skulle på jobben den dagen, men kroppen kjørte turnkonkurranse innvendig. Været var ganske dystert. Det var lyst uten at det ble ordentlig lyst den dagen. Det var fuktig i luften, men det regnet ikke. Det blåste mer enn jeg likte. Noen diskusjonsrunder med meg selv angående klær som alltid var det også, før jeg var good to go.

Ikke helt høy i hatten

Det finnes ikke flatt her jeg bor på Kjelsås i Oslo, men det er ikke så galt innover i Maridalen på asfalten. Det ble løypen min tur-retur. Rolig oppvarming et par kilometer til «startstreken»

PUST UT! På med klokka – løpet var i gang

Adrenalinet pumpet, og jeg gikk hardt ut fra start. Ikke noe å spare på. Nervøsiteten vedvarte hele den første kilometeren. Det var nesten så jeg hadde lyst å kaste meg i grøften for å gråte en liten skvett. Haha. Jeg prøvde å samle meg selv. Vanligvis føles det jo bra så snart jeg har kommet i gang. Jeg tenkte på Linn og resten av gjengen på teamet. Bare å holde ut. Det er jo bare 30-35 minutter det dreier seg om. 30-35 minutter til jeg kan stupe inn i mål, puste lettet ut og le litt av meg selv.

Medvind innover mot Maridalen de første 3,5 km. Det ble likevel ikke så ille når jeg snudde – før den siste kilometeren. Da var det som å løpe i et hamsterhjul. Vinden ville også dra meg sidelengs ut på jordet. Det ble tungt på slutten. Jeg husker at jeg tenkte de siste 400 meterne kjentes ut som 400 mil, men jeg holdt ut og jeg kom i mål!

Selv om jeg var helt alene når jeg slapp gledesrusen løs så var ikke dette så langt unna følelsen av å nå målstreken på et vanlig fysisk løp. Fordi jeg var en del av et superteam. Det var en utrolig kul følelse. Litt skummelt, og fantastisk gøy!

Jeg håper jeg får møtt superteamet til en liten feiring når coronaen har gitt seg. Takk for en rå opplevelse teamleder Linn og de andre englene Julie, Hanne, Åsa og Jesper!

Andre som får løpsnerver når det gjelder? 🙂

Hilsen Maria

Ukategorisert