Det har gått noen uker siden Hytteplanmila, men det passer bra å publisere løpsopplevelsen nå da vi nærmer oss dagen for påmelding til neste år, og jeg mener at dette er et løp vi ikke må gå glipp av. Det var min første gang på Hytteplanmila, men det blir ikke den siste. Dette blir tradisjon.
10 kilometer. Jeg har sagt det før, og sier det igjen – distansen er brutal.
På en annen side er det litt mer «fort gjort» enn et maraton eller for ikke å snakke om ultra, og jeg liker variasjon selv om det kanskje kunne vært lurt å fokusere på noen distanser.
Samtidig er jeg «bare» en mosjonist, og kan heldigvis gjøre litt av alt – og akkurat som jeg vil.
Stemning og forberedelser
Vi var flere venninner som dro til Røyse sammen i god tid før start. Vi ville ha tid til å nyte stemningen, og på Hytteplanmila er den helt på topp.
Vi møtte mange glade kjentsfolk, og det er virkelig magisk at det arrangeres fysiske løp igjen.
Det er høst og ganske kjølig i lufta, men denne dagen skinte høstsolen. Jeg så at gradestokken ville bikke 10 grader og da er det shorts og singlet som gjelder for meg på løp.
Fikk gåsehud av å gå ut av hallen for å varme opp noen runder rundt banen før jeg skulle stille opp til start, men på startstreken fryser jeg aldri.
Det tror jeg spenningen og adrenalinet sørger for. Jeg stilte meg opp like bak 45 fartsholderne, og håpet jeg ville klare å følge disse på samme måte som på Oslo maraton (10 for Grete).
Jeg hadde jo hørt at løypen var rask, men jeg synes også jeg hadde hørt så mye om noen slake oppoverpartier og om den heftige bakken opp til mål.
Det går riktignok en del nedover i starten, men der må man jo være litt forsiktig med å ikke ta helt av. Jeg var skeptisk, men tenkte at da får jeg i hvert fall være med på fartsholderenes sin strategi å se om det går.
På egenhånd kaller jeg meg noen ganger en «løs kanon» ut fra startstreken som blir litt for ivrig, og det kan jo være skummelt når man ikke vet helt hva som venter.
Livet i 45-gruppen
Vi var mange i 45-gruppen, og jeg synes det var vanskelig å komme tett på fartsholderne men så de foran meg.
Det gikk unna.
4.11 og 4.22 på den første og andre kilometeren gjorde i hvert fall at man hadde hentet noe til de slake partiene jeg var spent på, men gikk det for fort for meg?
Til tross for en del nedover i starten var det også her løypa var mest kupert på rundt 2-3 km.
Jeg var tettest på fartsholderne på Steinssletta når vi passerte 5 km, men det var for trangt til å komme forbi folk og helt frem til de. Jeg grep muligheten til å «hvile» på hælene til de foran meg.
Da vi svingte inn på Selteveien visste jeg at den kunne føles som slakt oppover. (På hytteplanmila sin hjemmeside skriver de at løypen stiger med 15 m på de 3 km på Selteveien).
Helt ny asfalt på Selteveien, og for meg føltes den egentlig flat nok, MEN … der kom motvinden. Mellom 6-8 km ble det tungt for meg.
Da løp jeg på ren vilje, og hadde veldig lyst til å gå, men jeg gjorde det ikke. 45 fartsholderne fikk stor luke og jeg måtte begynne å fortelle meg selv at hvis jeg bare klarte å stå på nå så ville det uansett bli en tid jeg kunne være godt fornøyd med.
Hadde jeg begynt å gå hadde jeg skuffet meg selv. Det er ikke noe galt i å gå, men jeg trengte ikke det der bare fordi jeg «var litt i kjelleren» Man tåler å være litt i kjelleren. Om en kort stund er jo det hele over, og da kan man jo le av seg selv etterpå pleier jeg å tenke.
Bakkespurten (som den kalles på Strava)
Fra 8 km så jeg mer lys i tunnellen igjen. Jeg så jo fartsholderne et godt stykke der fremme, men det er umulig å vite avstanden i tid mellom oss. Jeg visste også at de siste 200 meterne går rett opp. Den var jeg mildt sagt MEGASPENT på, men jeg tenkte inni meg: Jeg skal opp!
Jeg kommer opp selv om jeg må ned i krabbetempo. Jeg kan ikke huske at jeg synes den var så brutal som jeg fryktet.
Eller så var jeg bare så sliten at jeg ikke husker følelsene opp der i det hele tatt. Jeg har sett bildene derfra. Det talte for seg selv for å si det sånn , men jeg tror det hjalp å se målportalen foran seg. Den var i sikte, og det var deilig.
Jeg passerte målstreken på 45.36, og var veldig fornøyd med det. Det har ikke vært så vanlig for meg å se 44-45 tallet på 10 km, så det at jeg opplever det to ganger like etter coronatiden hvor jeg tidvis har vært litt demotivert og ihvertfall ikke har trent tempo, og etter en runde med sykdom i sommer (viurs på balansenerven) er stort for meg.
Det forteller meg at kroppen husker og samarbeider selv om det går tråere i perioder. Så lenge man holder maskineriet i gang og ikke stopper helt opp så blir ikke veien tilbake så lang.
Jeg måtte jo stoppe opp helt i noen uker når jeg var syk, men det virker nesten bare som ble en fordel for meg. Den hvilen hadde nok kroppen bare godt av. Da koblet jeg av mentalt også fordi jeg visste at jeg ikke hadde noe valg.
Spreke venninner og klassevinnere
Det ble en stor opplevelse på Hytteplanmila. Jeg har jo så mange spreke venninner også, og vi møtte opp kvinnesterke både fra gruppen #høgepålivet og fra gruppen earlybirds som jeg trener sammen med. To av disse, Kristin og Asta, vant sine aldersklasser og det er så rått. Resten av oss sørget for liv og røre i hallen når de gikk på scenen for å få heder, ære og premien sin.
På kvelden samlet disse to gjengene seg til felles fantastisk hyggelig og morsom afterrun i Bjørvika. Fysisk løp etterfulgt av fysisk afterrun. Mer luksus blir det ikke spør du meg 😊
Nå gjelder det bare å få plass på Hytteplanmila til neste år. Det er like populært som en stor konsert så det er bare å sitte klar ved påmelding på tirsdag. Nå når jeg kan løypen DIGGER jeg den! Jeg gleder meg til neste år. Jeg vil også passe på å skryte av arrangørene bak Hytteplanmila. Det er et løp hvor man møter flere eliteløpere, men det er også et løp hvor de stiller med fartsholdere fra 40-100 minutter, og det synes jeg er så inkluderende. Alle kan være med.
Hva er neste for meg?
Jeg skal delta på STAFEST på Voldsløkka førstkommende lørdag 13. november kl 15. Det er Asics Ekiden som arrangeres, og jeg har laget et lag som heter Marias RW staFESTlag. Jeg har plass på laget mitt. Vil du være med?
Jeg har også vært så vågal at jeg har meldt meg på maraton i Malaga. Jeg hadde virkelig ikke planer om å løpe et offisielt maraton nå i 2021 for jeg er 100 % usikker på om kroppen er klar for det, men jeg gjør det likevel. Måtte gripe sjansen når jeg kunne reise ned med earlybirdsene mine. Jeg vet at en del nordmenn reiser ned til Malaga maraton. Sees vi der? 😊
Maria