Jeg hadde akkurat vært og hentet ut startnummeret mitt til 10 for Grete under BMW Oslo Maraton da jeg møtte på en venninne utenfor expo-teltet. Min venninne er en rutinert halvmaratonløper, og lurte på om ikke jeg også ville være med å løpe halvmaraton istedenfor 10 km. «Neste år», svarte jeg henne bråkjekt, og tok henne i hånden på det.
Lørdagen gikk jeg forbi en haug med løpelystne maratondeltakere som hadde rukket å komme seg til Sjølyst i Oslo. De så da overaskende blide og fornøyde ut de? Og heiagjengen fra Garmin fikk alle inkludert meg selv til å trekke på smilebåndet. Det der burde jeg da også klare, eller? Kvart over 10 sender jeg melding til min venninne: «vi skal ikke ta en sånn helmaraton neste år istedenfor da?». «Kanskje vi skal, nå ble jeg litt gira» var svaret jeg fikk tilbake. Sånn startet min fjerne drøm om å løpe en hel maraton.
Men shit, jeg er da ingen maratonløper. Tanken slo meg i det jeg kom i mål etter 10 for Grete med høy puls og slitne bein. Hvor starter man egentlig? Hva skal jeg spise under løpet? Hvilke sko skal jeg ha på meg? Hvordan skal jeg legge opp treningen? Jeg har lest mange artikler om maratonløpere og andre løpere som er skikkelig gode. De med 2 økter om dagen, 200km i uken. Det vet jeg aldri kommer til å bli meg.
Vet du hvor mange treff du får på google dersom du googler marathon training plan? Eller prøv å google eat during a marathon – det er visst veldig mange meninger der også. Blir denne veien mot maraton litt mer komplisert enn jeg først trodde?
Jeg vil det neste året få dele mine erfaringer med dere på veien mot maraton med en egen spalte i Runner’s World, men kommer til å bruke bloggen til å dele litt flere av mine erfaringer underveis og gi ett innblikk i min treningshverdag. Jeg både gruer og gleder meg!
