Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide ? hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som «hva er det du løper i fra?» Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.
På blåstien i marka – et av stedene jeg føler meg mest hjemme.
Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er ? jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.
Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en «big deal», det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.
Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.
Min lokale topp – Kolsåstoppen
Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.
Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg. 
Lykke på en sti
De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.
Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.
Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!
Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!
