Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes litt synd på de som hadde det og som måtte streve med denne driven til alltid å vinne og være best og så bli ødelagt de gangene de ble slått av noen andre. Jeg hadde også observert at de som hadde for mye av dette, oftere hadde det emosjonelt tøft og oftere havnet i konflikter. Jeg var veldig glad for å slippe å bli plaget med en slik ekstra byrde.

Men så begynte jeg altså å løpe og noe endret seg. «Enkelte» (les samboer) begynte å påstå at jeg var konkurransepreget. Først var jeg sterkt uenig, for slike, primitive instinkter skulle ikke jeg være bekjent av. Etter som tiden har gått og løpingen har utviklet seg, så skal jeg innrømme at jeg kan kjenne trigging av noe som kan gå under definisjonen konkurranseinstinkt, i sportslige sammenhenger eller på en løpetur i fjellet når jeg oppdager en person foran meg.

a) På denne turen på Godøyfjellet oppdaget jeg raskt at vi hadde en guttegjeng på 4 stykker bak oss. Jeg kjente hvordan konkurranseinstinktet snek seg gradvis mer frem. Målet ble å ikke la dem hente oss inn. Begynte etter hvert å fundere på om det er best å la seg jakte på eller om det faktisk er bedre å være den som jager. Jeg konkluderte med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Pga noen «helt nødvendige» fotostopp, tok de oss  igjen, kun en liten periode… Historien fortsetter under bilde b)

Det betyr ikke at alle som løper er konkurransemennesker, men jeg tror at personer som løper av de samme grunnene som jeg gjør; ville utvikle potensialet sitt og se hvor god man kan bli, raskt vil oppdage at det medfølger en «viss» grad av konkurranseinstinkt.

Litt konkurranseinstinkt er heller ikke å forakte, så lenge det ikke blir altoppslukende og ødeleggende for relasjoner til andre. Det kan fungere som motivasjon, til å orker å gjøre den treningen, som skal til for å nå de målene man har satt seg. Man trenger ikke konkurrere mot andre. Det er plenty av muligheter bare det å konkurrere mot seg selv. For eksempel det å klare å gjennomføre et løp, holde helt frem til målstreken eller slå sin forrige tid.

Jeg tror ikke det er det å vinne over en annen, som gir meg den største gevinsten, men det å få utløst den fantastiske følelsen i kroppen og hode når jeg har klart det. Det er følelsen jeg jakter på. Kanskje det egentlig er runners high jeg snakker om? Følelsen kan nemlig oppstå i meg uten en potensiell konkurrent i nærheten også, så lenge jeg slipper meg løs, som her.

Det jeg har oppdaget er at trigging av instinktet kan utløse en euforisk tilstand i hjernen, en skikkelig boost. Dette er det som har overrasket meg mest. Det er som å sette bilen i sportsgir og trøkke klampen i bånn! All trøtthet forsvinner, man får uante krefter, frykt avtar, man føler seg sterk og man kan jage på. Det er som en rus. Denne veldig positive effekten har jeg oftest opplevd på løpeturer i fjellet, enten det har gått oppover eller nedover. Ser jeg noen foran meg eller har noen bak meg, så settes dette giret inn, nesten automatisk og tidvis umerkelig, spesielt hvis den (de) andre skulle være av hannkjønn. Det gir en ekstra utfordring, noe å strekke seg etter. Det var da jeg kommenterte til samboer, at jeg følte meg skikkelig maskulin, som en testobombe, etter et slikt inntruffet tilfelle på fjellet, at han svarte tørt at; «Ja, det er rett før du gror ut baller!»

b) Da guttegjengen hadde tatt oss igjen på toppen av fjellet, begynte den ene i gruppen plutselig å rase nedover fjellsiden på dette strekket du ser på bilde. Bare at på den aktuelle dagen var det snø i tillegg. Jeg kjente at det klikket i hode på meg og sportsgiret ble aktivert, jeg bare MÅTTE henge på og ta ham igjen.

c) I bunnen av bakken gikk smilet helt rundt, som her! Kroppen vibrerte av liv og hode føltes euforisk! Jeg ville mer!! Gi meg mer! Det var da jeg fant ut at jeg måtte skrive et innlegg om dette og det var også da jeg fikk den ballegroende setninger fra min lojale samboer, som må holde ut med dette hormonjunkiedyret.

Noen som kjenner seg igjen?