Jeg har ikke alltid vært sporty. I barndommen var det kun musikk som gjaldt, og jeg likte ikke gym. Jeg var redd for ballen, hoppet ikke høyt og løp ikke fort. Det var ofte tryggest å glemme gymbagen.

Jeg er egentlig sørlandsjente, men har bodd i Oslo over halve livet. De som kjenner meg i Oslo ser jo at jeg med tiden har brukt mer og mer tid på trening og løper fortere, men de vet kanskje ikke på samme måte som de er der hjemme hvor usporty jeg egentlig var. Derfor var det litt morsomt når jeg var hjemme i sommer etter altfor lang tid at en av mine barndsomsvenninner sa til meg: Tenk at du har løpt maraton Maria. Det hadde jeg aldri trodd. Pappa (som har fått utdelt både sporty og musikalske evner) synes også det er ganske utrolig, men veldig moro.


Jeg var wannabe-sporty i mange år, og inngikk et støttemedlemsskap med SATS allerede i 1997. Jeg slet ikke ut medlemsskortet, men brukte det sporadisk. Etter at jeg traff mannen min skjedde det noe. Vi begynte å gå turer og sykle masse sammen både i byen og naturen. Han skal nok ha den aller største takken for at jeg er der jeg er i dag, men han hadde nok ikke regnet med at jeg skulle løpe fra han. Han vinner i mye annet da. Sykling, ski og til og med matlaging.


Før man kommer over en berømt løpekneik er det lett å hate å løpe. Det gjorde også jeg. Kneiken kom jeg over da jeg stadig løp hit jeg bor nå for å følge byggeprosessen på leilighetene. Da hadde jeg et mål. Plutselig så jeg at jeg løp den turen fortere og fortere. En god venninne spurte om jeg ville være med å løpe Jentebølgen i 2010, og bare det å få et startnummer på brystet gjorde noe med meg. Det var jo helt adrenalinkick fra første stund, og utrolig moro. Deretter startet løpeeventyret.


Det var Sentrumsløpet, det var KK mila og det var Iform-løpet. Mange 10 km løp hvor det var høy progresjon ganske raskt. Maraton var ikke noe jeg tenkte på. Det er for tidkrevende for meg som småbarnsmor tenkte jeg, men i 2015 ble jeg utfordret av en kamerat som hadde en ekstra billett til maraton i Berlin som jeg kunne få. Han traff meg på riktig tidspunkt for akkurat da satt jeg med et godt glass rødvin på skitur i Alpene. Det var lett å si ja.
Mannen min fikk også billett, og maraton i Berlin var en eneste stor drøm. For en stemning og for en folkefest. Vi var godt forberedt, og gjorde et godt løp.
Deretter har det blitt to maraton til i Oslo og Reykjavik. Foreløpig rekord er i Oslo med tiden 3.35. Det har blitt flere halvmaraton, og bøttevis med 10 km løp. Det store målet i 2018 er maraton i Valencia 2. desember. Jeg gleder meg som et barn på julaften.
Jeg er også utrolig heldig for jeg har noen likesinnede venninner. Nina, som dro meg med på Jentebølgen første gang og jeg har klart å smitte flere med løpegleden vår, og nå er vi plutselig en hel gjeng. Vi kaller oss #høgepålivet (på Stavangerdialekt for den som måtte lure) fordi det beskriver så godt akkurat hvordan vi føler oss etter et gjennomført løp eller treningsøkt. Vi har samme hovedfilosofi om å ta vare på helsa vår. Vi gjør det på ulike måter, men det er løping som er den store fellesnevneren. Vi er på ulike nivå, men vi feirer våre individuelle seire og hverandre. Jeg er utrolig stolt av denne gjengen, og håper dere gleder dere til å høre litt om de også – for de er en stor del av meg.
Jeg gleder meg til å dele min løpeglede med deg videre, og håper jeg kan være til inspirasjon for andre som har lyst til å begynne å løpe. Det er aldri for sent!