Er trening straff, eller er det belønning? Og hvor ofte setter vi begrensninger for oss selv, når vi egentlig klarer ganske så mye mer? Her er er et eksempel på hvordan du kan skvise litt ekstra saft ut av sitronen.

Det er søndag ettermiddag, ruskevær, og jeg er på vei til treningssenteret. Jeg er fast bestemt på å løpe 10 kilometer og 400 høydemeter på mølla for å nå ukens mål, men jeg har noe mer i tankene:

Det hadde vært mer smågodt, snacks og rødvin enn normalt denne helgen – og man slipper ikke ustraffet fra det.

Kompensere for utskeielser

Jeg går alltid på mølla med en klar ambisjon om hva treningsøkten skal inneholde, denne gangen var planen 4 x 10 minutter med bakkedrag og resterende kilometer på flatt underlag.

Jeg står på mølla og psyker meg opp, sier til meg selv «i dag blir det en sliteøkt, jeg fortjener det og jeg trenger det».

Hvert drag blir en kamp for å gjennomføre, pusten går som på en hvalross, jeg teller ned minutter på hvert drag og svetten renner fra hele kroppen – det blir et badebasseng av svette rundt mølla og jeg er på felgen.

Ett drag gjenstår, tanken slår meg igjen – å nå ukens mål er ikke godt nok. I dag må jeg skikkelig i kjelleren, jeg vurderer å ta noen strafferunder for å kompensere for et litt «utsvevende» liv i helgen.

Ikke hysteri

Det skal sies at jeg på ingen måte er hysterisk rundt kosthold og livets andre gleder, men dette er en taktikk for presse litt mer saft ut av sitronen.

Jeg er innforstått med at jeg «fortjener» noen strafferunder og bestemmer meg for å doble distansen. Jeg forstår at det vil bli smertefullt, men jeg vet at det å seire over egendefinerte begrensninger gir ekstra god følelse. Det blir nesten som når man setter personlig rekord på en distanse – følelsen av «yes, jeg klarte det».

Rent taktikkeri

Jeg setter mølla på terskelfart, skrur opp volumet på musikken jeg har på øret og går inn i «sonen». Jeg finner en god flyt og kilometer for kilometer blir tilbakelagt, jeg innser at tanken på å doble distansen er verre en faktisk å gjennomføre.

Underveis honorerer jeg meg selv med tankeskryt, og har den indre dialogen med positivt fortegn. Jeg stopper mølla og distansemåleren viser til slutt 21 km og 437 høydemeter.

Dette ble jo en superøkt, selv om utgangspunktet var noe helt annet.

Dette er kanskje et eksempel på at vi ikke må å sette begrensninger for oss selv, og at vi ikke alltid skal høre på den indre stemmen som sier at du ikke klarer mer.

Lykke til med neste løpeøkt! :-)

Følg meg gjerne på Strava: