Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading

Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading


Endelig var slutten av august her igjen, og tid for husmorferie. Eller, var det endelig? Dette er ikke en hvilken som helst husmorferie. Her er det bare å brette opp ermene og snøre på seg skoene. Jeg har nemlig tre venninner som jeg ser på som overjordisk spreke terrengdronninger, så det var ikke helt fritt for et lite snev av dårlig selvtillit i vår.

Selv sluker jeg jo de aller fleste kilometerne på asfalt og grus. Det hjalp heller ikke at jeg gikk ned for telling med virus på balansenerven i slutten av juli, MEN jeg kan ikke være så verst, for de ville absolutt ha meg med. Terrengdronningene og tre gode venninner, Sissel, Hanne og Silje. Jeg fikk ikke lov å kansellere turen når jeg ble syk. Jeg kunne avbestille med en dags varsel hvis jeg ikke ble frisk, og selv om det egentlig ikke går an å sette seg et tidsmål med den sykdommen, så ble likevel Hardangervidda målet. 

Virus på balansenerven

Jeg fikk hjelp av den beste kiropraktoren. Det er jeg sikker på. Henrik fra Klinikk for alle på Skøyen (Null spons, betalt selv – men jeg MÅ reklamere litt) Spesialist på området virus på balansenerven, krystallsyke osv.

Jeg fikk klare svar på hva som skjedde med meg, jeg fikk øvelser som jeg gjorde til punkt og prikke siden jeg var veldig motivert på å bli frisk raskere enn lynet og jeg ble ikke minst betrygget på at når svimmelheten avtok var det bare å prøve seg frem med aktivitet, og begynne å gå tilbake til normalen.

Tanken på tilbakefall plagde meg i begynnelsen, og jeg hadde mange “hva hvis” spørsmål – feks hva hvis dette skjer igjen midt på vidda? Sjansen for å få virus på balansenerven på nytt er ikke stor, og man kan ikke gå rundt å vente på at det kanskje kan skje. Et par dager før avreise la vi sammen hvordan jeg følte meg og hvordan han vurderte meg, og jeg begynte å pakke for viddetur. 

Kunsten å pakke lett

Hvordan er det mulig at det kan ta så lang tid å pakke en baggasje på 4 kg? Mer skal vi jo ikke dra med oss over vidda. I år skulle jeg også pakke en bag som skulle vente på meg i mål (Mer om luksusen kommer lenger ned) og det var forvirrende nok.

Det skal sies at jeg kjente meg mer rutinert med pakkingen i år, og for første gang var jeg ikke ute og svidde kortet før turen. Jeg var ganske avslappet med en sånn “jeg får bruke det jeg har-holdning” Ganske deilig egentlig. Noen som kjenner seg igjen i nye sko og nytt utstyr kvelden før løp?

Tradisjonen tro dro jeg til Skien kvelden før avreise, skravlet, drakk rødvin og sov over hos Sissel. Neste morgen skulle vi bli kjørt til Valldalen, ikke langt fra Røldal av Hanne sin snille mann. Det var Hanne sin like snille svigerfar som kjørte ekstra baggasjen vår til Ullensvang på sin vei til vestlandet. For en service. Værmeldingen for hele helgen var en fryd i motsetning til øs pøs regn og sidelengs vind i fjor. Vi kom i gang å løpe fra Valldalen fredag kl 14, og allerede ti minutter etterpå var det bare å “kaste” genseren. 

Ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme

Til tross for optimistisk værmelding vil jeg understreke at vi ikke slurvet når det gjelder pakking av sikkerhetsutstyr. Faste ting i Hardangevidda-baggsjen er vind og vannavstøtende bukse og jakke, ullundertøy, lett dunjakke, vanter og pannebånd og jeg hadde tatt med “varmeposer” til hendene. Denne helgen trengte vi minimum med klær, men man vet aldri på fjellet – så ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme. 

Første etappe

Første etappe skulle gå fra Valldalen til Litlos. På Litlos spiste vi lunsj i fjor, så vi visste at en koselig DNT-hytte ventet oss. Første etappe var helgens korteste med sine 23 km. Tørt og fint. Mye fin flytsti, heretter kalt Maria-sti.

Jeg blir veldig glad for litt europavei på vidda når jeg er sammen med terrengdronningene. Vi måtte passere et steinete parti langs vannet. Det gikk fint det også. Vi har det jo egentlig ikke travelt. Cutoff-tid er middag på hytta. Eller aller helst klokka-rekkeådusjeførmiddagpåhytta.

Vi minner hverandre på å stoppe opp, se og nyte naturen underveis, men ved å ta turen i løpende form med lite baggasje på ryggen kommer vi lenger på en helg. 

På Litlos hos verten Jarle fikk vi nyfisket middag fra Litlosvannet og deilig rødvin. Vi er fire jenter som liker å kose oss. Først yte – så nyte. Ja, vi elsker å løpe, men vi elsker god vin også. Dette lar seg fint kombinere. Som alltid fantastisk stemning på hytta. Alle snakker med alle. Litt sånn leirskole, og vi sovnet godt på 4 sengsrommet vårt med to køyesenger. 

Andre etappe

Neste dag gikk turen videre etter en deilig frokost og matpakkesmøring. Andre etappe skulle gå fra Litlos til Hedlo via Hardangerviddas høyeste topp, Hårteigen. 

Kilometervis med Mariasti. Hva mer kan man ønske seg? Tørt og varmt på vidda. Vi løp med en flaske Tailwind hver som fungerte godt som supplement til annen mat, men vann er vi vant til å ta fra bekker og store vann. Det var selvfølgelig vann å finne i store vann, men mange bekker var helt tørre. 

Jeg pleier å gjøre research når jeg skal gå fjelltopper for jeg har et snev av – og noen ganger kraftig – høydeskrekk. Denne gangen hadde jeg ikke sjekket en gang. Jeg bare visste at jeg skulle opp på Hårteigen. Hvor krevende kan det være på vidda da? Høydeskrekken deler jeg med Silje, og Sissel og løypesjefen Hanne – de luringene hadde selvfølgelig ikke snakket for mye om ferden opp på Hårteigen. Det at Sissel hadde med ekstra tau og karabinkroker trodde vi var til eventuell vading – noe vi virkelig fikk erfaring med i fjor. 

Jeg sto nede og så opp på Hårteigen med vantro. Det startet med en solid og bratt steinhaug som førte opp i et “juv” Fra juvet var det satt opp tau til å holde seg i og dra seg opp med. Silje var ikke heller helt høy i hatten, men vi bestemte oss for at vi skal ihvertfall bli med oppover å se hvordan det går. Vi ville jo opp til den toppen, og vi har jo aldri hørt at det ikke har gått bra der. Det fikk være innstillingen. 

Vi møtte noen gutter på veien som kunne lokke med at det var 4G på toppen. Høydeskrekken blåste bort. Haha, neida – men vi kom oss opp vi. Litt svett i hendene og panna, men det gikk veldig bra. Mestringsfølelse og 360 graders utsikt mot blant annet Folgefonna og Hardangerjøkulen var en magisk premie, og i tillegg fikk vi lagt ut “skrytebilde” på Instagram. 

Ned igjen, og turen fortsatte mot Hedlo. Alle 4 fikk krøll med løypen på klokka den siste milen. Ikke så rart siden vi alle hadde samme GPX fil. Ikke en farlig situasjon. Det var godt skiltet der vi var akkurat da, men det er lurt å ha kart og kompass i baggasjen. Det hadde Hanne sørget for, og kartet fikk vi bruk for. Landskapet var enkelt og greit vakkert. 

Hedlo var et kjærkommet syn etter de 35 kilometerne. En privateid og familiedrevet turisthytte med et helt nydelig vertskap. Her fikk vi komper på vestlandsk vis til middag. Komper, lammekjøtt, pølse, bacon og kålrot. Bedre blir det ikke. En herlig kveld i peisestuen sammen med de andre gjestene.

Tredje etappe

Neste morgen fikk vi Hedlos eget surdeigsbrød og havregrøt til frokost. Den havregrøten var laget med sjel. Jeg har aldri smakt bedre. Den var lun. Vi ble godt rustet til den siste etappen fra Hedlo til Ullensvang på 39 km. 

Vi startet med 6-7 km oppover, deretter ca en mil på sti som var alt annet enn Mariasti. Det var mye busk og vekst langs “verdens smaleste sti” og de bare leggene fikk kjørt seg med risp og rasp i tillegg til at jeg stadig snublet i egne føtter og skrapte leggene med de deilige knastene under skoene. Dette var også den desidert varmeste dagen, så underveis på den mila – selv om jeg må si jeg koste meg på hele turen alt i alt – kunne jeg ikke helt la være å tenke på hva hvis hele dagens etappe skal være på denne typen sti. Slik er det sjelden i terreng. Der er det variasjon. Det er vel nettopp det aller beste med terreng. Det finnes ikke monotont. De 20 siste km gikk så mye lettere på langt hyggeligere sti, litt fjell og Mariasti. 

ELLER … vent litt, de siste 4 km var beintøffe. Kommer straks tilbake til det. 

Det er verdt å få med at vi tok oss god tid til å nyte maten underveis på turen flere ganger i løpet av helgen. Når man faktisk kan sette seg ned å spise uten å fryse seg i hjel bør man gjøre det. Gjerne ved et vann så man kan fylle koppen så mange ganger man vil.

Ganske mange luretopper på slutten før vi endelig skulle få se et glimt av Folgefonna og Hardangerfjorden før nedstigningen til Ullensvang. Vi har kommet til de 4 siste km og vi er på Dronningstien – fra 1200 til 0 moh. Mye av det i sherpatrapper og mye på sti. Jeg vet ikke hva som var best eller verst. Det var ganske heftig for knær, resten av kroppen og ikke minst topplokket å komme seg ned, men det var veldig fint å ha vært innom Dronningstien.

Vel nede i Ullensvang løpende innimellom epletrær og plommetrær fant vi veien til det som var prikken over i´en på årets tur – Ullensvang hotell. I motsetning til i fjor hvor vi satt oss stinkende på bussen i Odda sjekket vi nå inn her, fikk baggasjen vår, hoppet i basseng og boblebad, pyntet oss i kjoler og spiste en deilig avslutningsmiddag. 

Avslutning var det ikke for alle. Mens jeg sto tidlig opp mandag morgen og badet en time før jeg satte meg på tre busser og en trikk hjem til Kjelsås i Oslo (Tok bare 9 timer) så tok terrengdronningene på nytt treningstøy og gjennomførte Dronningstien i sin helhet før de ble hentet hjem til Skien igjen. Jeg vurderte å bli med, men orket ikke å komme hjem sent på natt. Den får jeg ha til gode, men fy søren de så spreke ut da jeg takket for meg i resepsjonen. 

Drøm dere bort noen sekunder på Ullensvang hotell:

96 km på vidda i stekende sol og skyfri himmel – nesten uten et vindpust i vårt vakre land. Denne husmorferien vil jeg huske lenge. 

Og dere, jeg er frisk!

Gleder meg til neste år 🙂

Maria

Siste utgave av Runner’s World

  • RW var på plass i Lofoten under The Arctic Triple, både for å løpe, men også for å få turtips av forsideløper Mirjam Saarheim.
  • Møt maratonsamler Odd Gunnar Tveit som også arrangerer landets mest eksotiske bygdemaraton.
  • Født til å løpe, sa du? Nja … Vi serverer deg elleve logiske brister som taler for at evolusjonen kunne gjort en bedre jobb.
  • Magnus Eide og Sunniva Bondø Sørensen har begge vært gjennom vanskelige skadeperioder som preget psyken. Nå understreker de unge forbildene viktigheten av åpenhet.
  • Stor terrengskoguide – samt hvordan du velger riktige terrengsko for deg og ditt bruk.
  • Åtte grep for å riste liv i kroppen etter sommerferien.
  • Produkttester, faste spalter, oppskrifter.

Bli abonnent

Jaget av Johaug, virtuell Ecotrail og 10 km – det har da skjedd litt i vår

Jaget av Johaug, virtuell Ecotrail og 10 km – det har da skjedd litt i vår


Tiden har gått fort siden jeg skrev i februar. Veldig fort. Da skrev jeg om at jeg gikk mye på ski, og det gjorde jeg så lenge vi hadde snø. Veldig fint for løpebena med den variasjonen, men også veldig gøy å løpe mer utover våren. Nå kommer tre løpsrapporter i én med mange bilder. Nå som verden sakte men sikkert beveger seg mot normalen og det vil være flere løp å delta på, og enda lettere å holde treningsmotivasjonen oppe, så er ambisjonen helt klart å skrive jevnt og trutt igjen også.

Jeg hadde et ønske om å løpe Holmestrand maraton, men som forventet så ble det utsatt. Det obligatoriske sentrumsløpet ble utsatt, men jeg hadde stor tro på at de skulle klare å gjennomføre Ecotrail på en eller annen måte. Da hadde jeg også for første gang tenkt å løpe de 80 km på egenhånd. Tidligere har jeg løpt det sammen med to andre. Min gode venninne Nina skulle debutere på ultra, fra maraton til 80 km, og hadde fått med seg Even Nedberg som løpehare og motivator. Heldigvis hadde jeg avtalt at jeg skulle joine de dersom løpet ble avlyst slik at vi tre kunne gjennomføre det sammen virtuelt. Slik ble det – og det ble en opplevelse. 

Maridalen
Holmenkollen

Dette var Ninas løp. Det var stas for meg å være med å dele det med henne. Hun hadde gjort veldig gode forberedelser, og vi løp flere deler av Ecotrail løypa sammen i forkant. Hun var spent på om hun kunne klare dette på de tidsmålene som vanligvis gjelder på Ecotrail, men det aller viktigste var gjennomføringen og det å komme i mål. Det visste jeg at hun ville klare. Den dama har vilje av stål og skjønner hvordan hun skal holde ut. 

Vi satt av gårde klokka 8 fra Elgsletta på Grønland. Vi var ikke alene om å gjennomføre 80 km den dagen. Veldig hyggelig å hilse på alle løperne i løypa. 

Jeg synes litt “synd” på Even som skulle holde ut en hel dag med to kaklende damer, men vi fant raskt tonen og hadde rukket å bli godt kjent før Grünerløkka. Even er en veldig hyggelig kar. Vi hadde jo møtt han noen ganger før, men ikke snakket så mye sammen. 

Jeg er glad han var med. Nina var kun en minitur i kjelleren i maks et kvarter fordi hun ble litt dårlig like etter Fossum, men da visste han akkurat hva han skulle si og gjøre for å motivere henne videre. Jeg ble imponert, og er glad jeg bare fikk være venninne akkurat da. 

Resten av dagen holdt han også styr på løype og tid, og hadde alltid noen gode ord på lager i tillegg til at vi skravlet og hadde det hyggelig. Det var helt supert å være tre. 

Lysakerelven ferdig gjennomført

Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld

Tradisjonen tro når gradestokken bikker over 30 tallet så ble det “blemme-dag” på meg. Jeg prøvde å snakke lite om det, for tanken min var at jeg hadde overlevd dette før. “Ikke ta av skoene, og ikke tenk på det før du kommer hjem i kveld” sa jeg til meg selv. Det stakk godt under bena de siste 30 km så det var ikke optimalt for min del, men vi hadde det gøy.

Vi hadde en fantastisk gjeng med familie og venner som stilte med support. Min mann, sønn og hund på Sognsvann, Ninas mann i Sørkedalen, våre fantastiske venninner Lauren, Wenche, Aretha og Maiken på Fossum, mine foreldre på Skøyen og nok en gang Lauren, Wenche og Aretha ved Vækerø og i mål på SALT! De sørget for påfyll av vann, iskald solo, potetgull, godteri og ikke minst min ultrafavoritt appelsin. For en gjeng som skapte magisk stemning. For en dag og for en opplevelse og igjen løpe i mål på 80 km, og denne gang sammen med Nina som selvfølgelig gjennomførte med glans. 

Ninas mann Harald møtte oss i Sørkedalen
Wenche, Aretha, Maiken og Lauren på Fossum
Topp stemning på SALT
The Champions

Få dager etterpå ble det lagt ut en taggekonkurranse på Instagram hvor vi kunne vinne deltagelse i et motbakkeløp til Grefsenkollen sammen med Therese Johaug. Det skulle kun være 20 deltagere grunnet korona, men fra neste år blir dette et motbakkeløp for damer. 

Jeg har aldri deltatt på et motbakkeløp før, men når det skal foregå i eget nabolag med den store stjerna og forbildet som hovedperson kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg tagget min løpevenninne Kristin fra Kjelsås, og hun tagget meg.

Her skulle det løpes et testløp i forkant som skulle være utgangspunktet for hvor mange minutter vi skulle løpe ut før Therese på selve løpet hvis vi vant deltagelse. Vi møttes innimellom jobbmøter for Kristin og mens min hund var hos frisøren, midt i solsteken kl 13 på dagen før frist. Det var da vi rakk det. Gikk på en liten smell på testløpet, men tenkte at det spilte ingen rolle siden vi helt sikkert ikke kom til å vinne plass likevel. 

Vi rakk ikke å komme i dusjen en gang før vi hadde vunnet plass. Ble umiddelbart nervøs, og det var jeg de neste 4 dagene til løpet av overstått. 

Det spilte ingen rolle for meg hvordan løpet ville gå sånn sett. Jeg forsto fort at flere av de andre deltagerne var supersporty mennesker innenfor blant annet ski og friidrett, så jeg tenkte at en hvilken som helst topp 20 plassering i samme løp som selveste Johaug var topp. Likevel ble jeg nervøs. Det blir jeg alltid på startstreken, og der har vi jo ikke stått mange ganger i koronatiden. Det var god stemning i startområdet ved Tonsen kirke den 8. Juni. Jentene i Johaug var noen fantastiske og sprudlende arrangører, og dronningen selv så jordnær og hyggelig. Vi fikk utdelt Johaug klær, varmet litt opp og kommet i gang. 

Kristin, Therese og jeg 😀

Jeg løp ut som nr 2, litt over 7 minutter før Therese. Jeg var forberedt på at hun skulle ta meg igjen, og stresset ikke så veldig mye med “jaget” – følelsen. Jeg hadde egentlig nok med å tenke på hvordan jeg skulle komme opp på best mulig måte. Jeg har jo aldri disponert krefter på et motbakkeløp før. Sola stekte. Jeg måtte veksle litt mellom å løpe og gå i den varmen. Det kom et par stykker forbi meg, men ellers holdt jeg resten av gjengen inkludert Therese bak meg til topps. Det var jeg fornøyd med. Jeg brukte litt over 17 minutter opp. Så moro med et så tøft og brutalt løp som er over på så kort tid. Det gav mersmak. Dette løpet blir en tradisjon for meg. 

Tynte ut det siste over bakketoppen og inn i mål
Hun her ser ut til å ha litt mer å gå på
Therese har krysset målstreken
God stemning blant jentene i mål

Hvem hadde den beste tiden? Haha, Therese er uslåelig gitt. Hun løp opp på 11.02. Jernkvinne! Psst! Jeg var starstruck i flere dager etterpå.

Det var mingling og det ble servert forfriskninger på toppen og vi fikk utdelt goodiebags med diverse innhold og en medalje som var en kubjelle i “gull” En av de kuleste medaljene i samlingen min. 

Stjerna
Therese og Johaug damene, Kathrine og Martine som sto for et morsomt og kult arrangement
Kristin og jeg veldig fornøyde i mål
Sjekk medaljen da! og kaffekoppen 🙂

I juni løp jeg også KK sommerløpet 10 km virtuelt. Her var det min venninne Lauren som hadde stelt i stand løp for en venninnegjeng med merking av løype, KK målbanner og et fantastisk godt opplegg. For en arrangør hun også er. 

Lauren – en bedre og mer engasjert arrangør skal man lete lenger etter 😀

Jeg er ikke så god på å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men her tenkte jeg at jeg ville prøve å gi gass. Heldigvis var Eirin der, ny løpevenn for meg. Hun sa hun ville prøve å følge meg. Det gjorde hun i 5-6 km, men deretter var det helt klart jeg som trengte å følge henne. Da hadde hun mer krutt igjen i bena enn meg, og jeg ba henne løpe sitt løp, men hun tilbød å være hare for meg til mål. Det var helt fantastisk av henne. Det er helt klart bedre i kjelleren når man har en rygg å følge. Dette var også en varm dag, og 10 km kan være en skikkelig brutal distanse. Jeg var langt unna pers, men den er helt uoppnåelig for øyeblikket så jeg var veldig fornøyd i mål sammen med Eirin. Det var gøy å pushe ordentlig på igjen. 

Eirin og jeg i full fart mot mål
HER VAR JEG SLITEN! 10 km distansen kan være brutal

Lauren hadde ordnet med masse godsaker i mål. Det var luksusstandard. Jentene kom inn en etter en, og det var topp stemning. 

Luksus å komme i mål til dette ..
Eirin, Aretha, Ellen, Nina (bak), Lauren, jeg og Wenche
HERLIG gjeng
#høgepålivet

Etter løpet tok vi en ekstrarunde for å rydde opp merkingen. Det må også gjøres.

Ryddegjengen

Nå gleder jeg meg til mange fysiske løp fremover, og i mellomtiden så minner jeg om Runners world sine virtuelle løp og kule challenger som dere finner påmelding til på Runnersworldchallenge.

Og dere, 14. august arrangerer Runners World sitt sommernattløp FYSISK! Meld deg på! Førstemann til mølla 🙂 

Maria 

Ukategorisert
Nei, jeg har ikke sluttet å løpe …

Nei, jeg har ikke sluttet å løpe …


En vintersesong med mye skigåing har vist seg å være en suksessoppskrift tidligere, men da var riktignok treningssentrene åpne … Hvordan blir overgangen i år? Her er mine erfaringer med alternativ treningsvinter.

Nå er det lenge siden dere har hørt fra meg på bloggen. 2020 var nok ikke året hvor det var mest å skrive om for min del. Kun et fysisk løp med startnummer på brystet, et par private ultrastunts og virtuell Asics World Ekiden stafett – i tillegg til noen av Runners world sine fantastiske challenger

De som følger meg på Instagram (@mariasorbo) har kanskje sett at jeg stort sett har gått i den oransje Johaug skijakka mi siden nyttår. Jeg har ikke sluttet å løpe altså. Jeg har bare en liten “løpepause” – ikke for å ligge på sofaen, men for å trene alternativt. Har stort sett gått på ski. 

Jeg er ingen “reser” på ski, men jeg er veldig glad i det. Jeg liker å gå langt og lenge i et moderat tempo. Jeg liker også å kjøpe en kaffe og bolle på veien dersom det er mulig. Jeg er superfan av markastuene. 

Gørjahytta
Maridalsvannet

Dette førte til at jeg gikk 411 km på ski i januar. Det er mye mer enn jeg pleier å løpe på en måned. Ingen av turene gikk spesielt fort, men jeg tror og håper likevel at løpeformen er til stede når jeg starter å løpe for fullt igjen. Tar en og annen tur innimellom, og det er herlig! 

Tidligere erfaring med alternativ trening

Jeg hadde hell med dette for to år siden. Da gikk jeg masse på ski, men jeg løp nok litt mer enn jeg har gjort nå. Mulig jeg også løp litt intervaller på SATS – den gang det var en selvfølge at de var åpen. 

Likevel var det med skrekkblandet fryd at jeg spontant meldte meg på Holmestrand maraton under to uker før den gangen. Jeg tenkte at jeg helt sikkert hadde løpt altfor lite til å nesten klare å gjennomføre et maraton en gang, men jeg ville ta det som en treningsøkt. Jeg glemmer aldri den følelsen jeg fikk der. Det gikk så lett og fint. Jeg koste meg gjennom hele løypen – og endte opp med min beste tid på maraton. Det var ikke forventet. Klart jeg stilte med lave skuldre siden det “bare” skulle være en treningsøkt, men konkurranseinstinktet slo inn så snart startskuddet gikk. 

Jeg er ikke så sikker på at jeg klarer å kopiere akkurat dette igjen. Ihvertfall ikke de lave skuldrene neste gang jeg stiller på et maraton eller en ny pers, men det jeg ønsker å kopiere er den følelsen en “løpepause” gir meg når jeg har noe alternativt jeg kan drive med i stedet. Jeg har hatt mine perioder med løpevondter. De kommer og går. Det er vanskelig å gire ned slik at plagene får ro og går over av seg selv. 

I fjor vinter hadde jeg vondt i kneet. Jeg ventet desperat på snøen slik at jeg kunne gå på ski i stedet. Den kom aldri. Jeg løp – og gikk til fysioterapeuten. Løp videre – og gikk til fysioterapeuten. Da det nærmet seg mitt første maraton på Kypros i mars 2020 så visste jeg at jeg ville stille med et forferdelig kne, men vipps så kom corona – og det ble hverken maraton på Kypros eller noen andre steder.

Kneet fikk jeg kontroll på utover våren. Etter å ha hostet på meg ribbeinsbrist så måtte jeg ta det med ro i noen uker. Jeg ble syk, tror fortsatt ikke det var corona, men hva skal jeg si – hell i uhell – tror ikke jeg hadde klart å løpe en meter dersom Kypros og Holmestrand hadde gått som planlagt.  

Etter min deltagelse på SMVE (Soria Moria til Verdens Ende) 100 miles i juni, som jeg fortsatt er veldig stolt av, tok det litt tid før kroppen var normal igjen, men når den var på plass så økte jeg treningsmengden på asfalt og grus. Jeg løp et maraton for meg selv gjennom Nordmarka i slutten av november, og etter den turen så pådro jeg meg en stiv legg. Ikke noe jeg var eller er veldig bekymret for, men når snøen begynte å lave ned på nyåret så tenkte jeg bare at NÅ – skal leggen få hvile og jeg skal gjøre det jeg elsker (utenom løping så klart) – tilbringe mange timer på ski som jo er litt mer skånsomt for kroppen. 

Maridalsvannet

Det som er ekstra stas med å gå på ski er at jeg nesten på hver eneste tur har selskap av mann og hund – og noen ganger barna. Jeg blir aldri lei av å krysse Nordmarka og Lillomarka hvor jeg går mest – og jeg blir aldri lei av å besøke de fantastiske stuene.

I tillegg vet jeg at ved å gå og gå så opprettholder jeg formen samtidig som løpekroppen får hvile. Ikke minst så får jeg savnet løpingen. Jeg gleder meg helt vilt til våren hvor jeg skal løpe masse igjen. Det blir ikke 411 km på ski i februar og mars. Der blir det nok litt mer løping. En god miks. 

Mio på vei fra Stryken til Kikut

La oss håpe at 2021 blir et bedre år enn i fjor, og at vi etterhvert kan møtes fysisk igjen på løp! 

Inntil det – fortsett gjerne å benytte dere av Runners World sine virtuelle løp og challenger. Det er så moro med noen mål! 

Klem fra Maria 

PS! Ikke spør hvordan det går med styrketreningen. Den er lik null så lenge treningssentrene er stengt! #altblirbra

Ukategorisert
Dagen jeg (endelig) fikk kjenne på løpenerver igjen

Dagen jeg (endelig) fikk kjenne på løpenerver igjen


2020 har vært et merkelig år på alle måter. Løpeåret har blitt betraktelig roligere enn planlagt. Jeg skulle gå fra 7 til 10 maraton, og hadde flere andre løp planlagt som de aller fleste løpere.

Det eneste fysiske løpet jeg har deltatt på i år er Soria Moria til Verdens ende. Det er selvsagt ikke «bare bare». Det er jo tross alt lengre enn de tre maratonene jeg ikke fikk til sammen. Det var en gigantisk stor utfordring til meg selv, for en veldig erfaren ultraløper er jeg ikke.


Jeg var nervøs før SMVE, men det var litt annerledes nerver. Det var så langt at jeg nesten ikke klarte å forholde meg til det. Nesten som høydeskrekken som blir borte når man kommer høyt nok opp i lufta med flyet. Jeg var overhodet ikke sikker på om jeg ville komme i mål. Det var stort sett disse tingene tankene dreide seg om.

Her om dagen fikk jeg kjenne skikkelig på løpenervene igjen, og nå snakker vi kun om 7,2 km som skulle gjennomføres. Jeg fikk puls av å tenke på hva jeg skulle gjennomføre, jeg frøs og skalv den dagen jeg hadde bestemt meg for å løpe – ja, jeg ble skikkelig tatt på senga av følelsene som veltet over meg.

Jeg var så heldig å få spørsmål av min supersporty instavenn og Asics Frontrunner Linn om jeg ville være med på hennes team under maratonstafetten Asics World Ekiden.

Vi skulle være et team på 6 personer hvor vi skulle løpe ulike distanser mellom den 11-22. november. I skrivende stund er det den 23. november, og laget vårt Linn’s Angels fullførte stafetten i går. Jeg løp min etappe på torsdag i forrige uke. Vi består av fire damer fra Norge, en dame fra Sverige og en mann fra Danmark. Et Skandinavisk superteam synes jeg selv. Vi har løpt sammen – uten å være sammen – og vi har heiet på hverandre digitalt.

De andre på teamet er virkelig en gjeng med sprekinger, så da tenkte jeg selv at her er det bare å gi gass når jeg skal ut på mine 7,2 km. Å løpe fort er ikke det jeg har gjort mest av i 2020, men jeg fikk testet meg selv på Runner’s World sitt 5 kilometer virtuelle Sommernattsløp i juni, og med skrekkeblandet fryd skulle jeg nå ut å gjøre det samme, men nå skulle jeg jo ikke bare løpe for meg selv – men for et team.

Dagen før jeg løp gikk jeg og funderte på om jeg bare skulle løpe spontant å få det unnagjort. Da hadde jeg hatt noen hviledager etter en lang løpetur helgen før. Jeg kom frem til at jeg må bestemme et tidspunkt, og det skal være lyst ute når jeg skal løpe. Derfor tok jeg bare en rolig tur kvelden før for å kjenne om kroppen var klar. Jeg delte med instaverden at jeg skulle ut dagen etter. Like godt å få sagt det til noen for da kan jeg ikke «utsette» dette nervepirrende prosjektet lenger.

Torsdag skulle jeg først jobbe på hjemmekontoret før jeg hadde bestemt meg for å komme ut døra senest 13.30. Det er det som er vanskeligst med virtuelt løp for meg. Man gjør det alene. Jeg har hatt litt problemer med å motivere meg til å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men nå visste jeg jo at jeg løp for et team, og da ble det veldig mye ekstra drive.

Jeg fikk gjort det jeg skulle på jobben den dagen, men kroppen kjørte turnkonkurranse innvendig. Været var ganske dystert. Det var lyst uten at det ble ordentlig lyst den dagen. Det var fuktig i luften, men det regnet ikke. Det blåste mer enn jeg likte. Noen diskusjonsrunder med meg selv angående klær som alltid var det også, før jeg var good to go.

Ikke helt høy i hatten

Det finnes ikke flatt her jeg bor på Kjelsås i Oslo, men det er ikke så galt innover i Maridalen på asfalten. Det ble løypen min tur-retur. Rolig oppvarming et par kilometer til «startstreken»

PUST UT! På med klokka – løpet var i gang

Adrenalinet pumpet, og jeg gikk hardt ut fra start. Ikke noe å spare på. Nervøsiteten vedvarte hele den første kilometeren. Det var nesten så jeg hadde lyst å kaste meg i grøften for å gråte en liten skvett. Haha. Jeg prøvde å samle meg selv. Vanligvis føles det jo bra så snart jeg har kommet i gang. Jeg tenkte på Linn og resten av gjengen på teamet. Bare å holde ut. Det er jo bare 30-35 minutter det dreier seg om. 30-35 minutter til jeg kan stupe inn i mål, puste lettet ut og le litt av meg selv.

Medvind innover mot Maridalen de første 3,5 km. Det ble likevel ikke så ille når jeg snudde – før den siste kilometeren. Da var det som å løpe i et hamsterhjul. Vinden ville også dra meg sidelengs ut på jordet. Det ble tungt på slutten. Jeg husker at jeg tenkte de siste 400 meterne kjentes ut som 400 mil, men jeg holdt ut og jeg kom i mål!

Selv om jeg var helt alene når jeg slapp gledesrusen løs så var ikke dette så langt unna følelsen av å nå målstreken på et vanlig fysisk løp. Fordi jeg var en del av et superteam. Det var en utrolig kul følelse. Litt skummelt, og fantastisk gøy!

Jeg håper jeg får møtt superteamet til en liten feiring når coronaen har gitt seg. Takk for en rå opplevelse teamleder Linn og de andre englene Julie, Hanne, Åsa og Jesper!

Andre som får løpsnerver når det gjelder? 🙂

Hilsen Maria

Ukategorisert
Husmorferie over Hardangervidda

Husmorferie over Hardangervidda


21. august – endelig var dagen kommet for ny husmorferie over Hardangervidda. Denne gangen var det ikke planlagt like lenge i forkant, i hvert fall ikke for min del – men jeg kjenner at dette veldig lett kan bli en tradisjon. Det finnes ikke noe bedre enn å dele en helg med venninner i løpeskoene i flott natur og koselige turisthytter. Langt, tøft og veldig gøy er riktige stikkord når jeg legger ut på tur med Sissel, Hanne og Silje.

Vi skulle dra veldig tidlig fra Skien fredag morgen så jeg dro ned til Sissel dagen før. Det er i Skien disse tre spreke damene bor. Vi fikk smurt niste til fredagsløping og sto klar 6.45 for å bli plukket opp. Mannen til Hanne kjørte oss til Skinnarbu. Det var helt strålende. Logistikken kan være litt vrien, og må planlegges godt når man skal på hytte til hytte tur.

Dag 1 – Mogen til Sandhaug (37 km)

Fra Skinnarbu gikk båten Fjellvåken til Mogen. Selv om vi hadde fått i oss noen brødskiver tidlig på morgenkvisten passet vi på å fylle på mat også her slik at vi kunne starte løping med en gang vi gikk av båten. Litt over en times båttur på Møsvatn.

Hanne, Silje, Maria og Sissel klar for tur

Det var meldt et forrykende drittvær bokstavelig talt hele helgen. Utallige millimeter med regn og utallige meter i sekundet med vind. På toget til Skien leste jeg også om stormen Ellen som snek seg innover Norge. Altså, her var forventningene så lave at enten ville de stemme eller så kunne det bare bli bedre. Det stoppet ikke oss. Det var aldri snakk om å avlyse. Vi har klær og utstyr til dette. Bruk fjellvettreglene sa mannen hjemme. Så klart – vi skal ikke ta dumme valg, men litt vær trenger ikke å være farlig!

La det være fint vær de første ti minuttene så vi kommer i gang

Hele veien til Skinnarbu skinte sola. Silje hadde et lite ønske. La det være fint vær de ti første minuttene av løpeturen slik at vi kommer i gang. Det ønsket fikk hun oppfylt. Vi rakk faktisk å løpe i hele 6-7 km av de 37 vi skulle løpe første dag før regnet kom. Regnet varte et par timer, vinden fikk vi i ryggen og fra siden og resten av dagen hadde vi masse sol så værmessig ble den dagen definitivt bedre enn forventet. Jeg var litt tung i bena, men det var helt selvforskyldt etter styrketime to dager før. Ikke så smart, men det gikk. Det var mye flytsti, og fikk løpt masse i den grønne nydelige Telemarksdelen av Hardangervidda.

Ingenting smaker som fjellvann

Det var deilig å komme i mål på Sandhaug turisthytte den kvelden. Betjent hytte hvor dusj og treretters middag ventet på oss. Jeg elsker DNT hyttene. Det er god stemning. Litt leirskole følelse når alle går til middag samtidig og får presentert menyen som stort sett består av lokale råvarer eller av hyttas egen fangst. Vi fikk blomkålsuppe, kjøttgryte og Bente (som jobber der) sin gulrotkake. Vi drakk også nydelig rødvin. Vi koser oss på tur. Alle rundt oss er turmennesker, og alle snakker med hverandre. Det er en fantastisk kultur på disse hyttene, og da var det også helt innafor når vi fire damene lå rett ut på gulvet etter middag og gjorde yogaøvelser.

Yoga i peisestuen
Dag 2 – Sandhaug til Tyssevassbu (47 km)

Etter en god natt søvn, frokost og en stor mengde kaffe var vi klar for dag 2. Vi smurte med oss nistepakke fra Sandhaug. Hva vi spiser er interessant. Jeg hadde jo pakket sekken min med diverse sjokolader, barer, nøtter og kjeks. Sekken min veide ca 4,5 kg før avreise uten nistepakke og mobiltelefon så jeg gledet meg litt til å spise opp litt vekt. Fredagen rørte jeg ikke noe av dette. Jeg spiste kun nistepakken min som besto av 6 polarbrød med salami, så nå tenkte jeg at jeg måtte lage litt mindre niste så jeg kunne få spist noe av det andre og få lettet litt på sekken. I tillegg fikk vi Sandhaug til å kontakte Litlos turisthytte som vi ville møte på halvveien av vår 45 km etappe for å høre om det var mulig å komme inn der for å spise lunsj. Det har vært litt restriksjoner på grunn av korona i sommer for gjester som ikke bor på hyttene, men vi var velkommen.

Vi satte i gang, og her duskregnet det litt fra start. Jeg kjente ganske raskt at jeg faktisk var hakket lettere i kroppen enn dagen før. Ja, jeg hadde løpt 37 km, men den styrketimen hadde jeg virkelig fått ristet av meg. Vi hadde nesten helt fra Mogen vært helt uten telefondekning, 4G og wifi så da det etter en liten km sa pip i telefonene våre passet vi på å skrive og ringe hjem å fortelle at alt var bra. Det var fint for min telefon var heretter død til langt ut på siste dag.

Vi har lagt Sandhaug bak oss

Etter en stund ble det mye regn og mye vind, og vinden kom rett mot oss. Ikke vet jeg helt hva vindstyrken var, men at vi følte oss berørt av stormen Ellen er sikkert. I tillegg hadde vi tydelig kommet til Vestlandsdelen av Hardangervidda. Grått, mye stein, vilt og vakkert i stedet for grønt, sand og myke stier som er mitt hovedinntrykk av Telemark og Viken. Etter 16,7 km sa det bom stopp. Da lå jeg plutselig så lang jeg var med mine 162 cm der i steinrøysa. Jeg kjørte høyre kne ned i steinene og tok imot med venstre hånd. I første sekund gjorde det vondt, og det er mulig at man blir litt mer sårbar når man er ute på en slik tur, men tårene sprutet litt akkurat der og da. Litt bekymret for om kneet som har kranglet litt før fikk en støyt det ikke tålte, men etter å ha kommet meg på bena igjen skjønte jeg at det hadde gått bra. Kun skrubbsår, og det er helt greit når man leker villmarkskvinne. Haha. Når jeg skriver sårbar så mener jeg egentlig på en positiv måte. Jeg elsket hvert sekund av turen, men det er også en tur med mange inntrykk, med god tid til å tenke, noen turer ut av komfortsonen og naturlig nok ligger følelsene ganske lett utenpå på en slik tur. Jeg kan love at det for eksempel er lett å bli rørt underveis.

Regn, hagl, vind – Det var helt fantastisk å ha Litlos som delmål etter ca 26 km. Ja, vi var klissvåte og visste at vi kom til å bli både kalde og stive hvis vi ble for lenge, men det å komme inn i varmen hvor vi fikk servert Fanta og karbonadesmørbrød med speilegg kan ikke beskrives med ord. Bestyrer Jarle, Morten og resten av betjeningen vi møtte var supre og det var med godt mot at vi gjorde oss klar for resten av turen til Tyssevassbu. Det blir nok en våt tur sa Jarle. Ja, det skal nok regne masse tenkte jeg inni meg da, men etterpå skjønte jeg hva han siktet til …

Litlos turisthytte

Vi frøs når vi satte i gang, men fant fort varmen. Vi var aldri tørre på føttene da for det var utallige bekker vi måtte vasse over og ikke minst myr. Etter en stund kom vi til et stryk hvor vi skjønte at vi i hvert fall måtte vade til knærne. Det var også ganske mye strøm. Hanne har vært mye på Hardangervidda både sommer og vinter med mannen sin og er vår «kjentkvinne», Sissel er tøff og trygg i situasjonen mens Silje og jeg måtte litt lenger ut av komfortsonen over disse strykene. Hanne gikk først. Silje, Sissel og jeg kom etter i armene på hverandre. Sissel fikk plutselig rollen som den trygge mora og Hanne den gode storesøsteren.

Turen gikk videre, og jeg må bare få med at vi fikk noen solglimt innimellom som gav oss de nydeligste regnbuene, men stort sett var det drittvær. Da vi hadde ca 7 km igjen møtte vi på det tøffeste stryket, og her var det også mye strøm. I tillegg løp stryket ut i en foss like ved som endte opp i en tunnel under snøen. Silje og jeg med våre 159 og 162 cm så at vi kom til å gå til langt opp på hoftene i vann, og jeg flyttet mobiltelefonen min som lå i lommen på livet opp til turens høyeste punkt, toppen av sekken til Sissel. Hanne kom seg over, men synes også det var ukomfortabelt mye strøm. Vi andre gikk to og to, altså Sissel fikk to turer halvveis over og Hanne fikk strukket en hånd og dratt oss på land. Da var det godt å få land under bena. Dette vil jeg ikke kalle en farlig situasjon. Vi hadde grei kontroll selv om det føltes uhyre spennende ut der og da, og vi snakket med andre som hadde gått over samme dag, men det er et OBS dersom du lar deg inspirere av Hardangervidda tur at du gjør research på situasjoner som dette. Hanne sjekket denne ruten på en alternativ helg i juli, men da fikk hun beskjed om at denne etappen kunne glemmes på grunn av høy vannføring.

Se dette innlegget på Instagram

Noen utfordringer fikk vi også på Hardangervidda når vi måtte vade over stryk i sterk strøm 😯 Vi gikk også over et enda dypere stryk hvor vannet gikk til hoftene på meg! Vi hadde kontroll, men man skal huske å gjøre research på blant annet dette før man legger ut på tur 🙏🏻 Vår ruteansvarlig @hanneenilssen fikk beskjed om at denne etappen ikke var mulig å gå i juli denne sommeren feks. Et av de ekstra spennende innslagene på turen 🥶😃 Det var bare å løpe på når vi kom på land så vi fikk tilbake varmen 🏃‍♀️🏃‍♀️🏃‍♀️🤩 #running #løping #løp #løpeglede #minløpetur #hardangervidda #visithardanger #dnt #dennorsketuristforening #utno #runnersworldnor #runnersworldchallenge_2020 #vestland #høgepålivet 🎈

Et innlegg delt av mariasorbo (@mariasorbo) Aug. 25, 2020 kl. 4:21 PDT

Etter dette stryket var det vanskelig å «løpe opp igjen» varmen. Det var ikke mye løpedriv over damene da. Jeg mistet helt følelsen i hendene, men jeg klarte å få på meg dunjakken. De tre andre fikk på seg overtrekksbukser. Jeg hadde glemt en viktig ting som jeg vet så godt at jeg kan få bruk for, og det er håndvarmere som du klemmer på. Silje hadde en pakke, og de ofret hun til meg. Gjett om jeg var takknemlig.

Det var ikke vondt å komme frem til Tyssevassbu den kvelden. Klokka viste 47 km i stedet for 45 så man skal ikke bli sjokkert om distanseforventningene ikke stemmer helt. Tyssevassbu er en ubetjent hytte, men man må bestille senger på forhånd i disse koronatider. Her var det en gruppe som ikke hadde bestilt plass, men de hadde vært ute på en tur hvor de ble tvunget til å snu og dermed søke ly på Tyssevassbu. Dermed havnet ikke damene i den oppvarmede hytta, men i sikringshytta. Det å skifte og få på seg tørt i en iskald hytte er ikke så lett, og her var det ingen dusj som ventet på oss, men vi fikset det også. Vi fyrte så det ble veldig godt og varmt til natten. Det endte faktisk med at Silje måtte ut midt på natta for å kjøle seg ned.

Tyssevassbu

Mens vi varmet opp hytta gikk vi bort i hovedhytta til de andre for der var det bedre kjøkkenmuligheter. Vi var ganske slitne i kroppene og trengte rask energi så vi laget oss en kakao til forrett. Deretter laget vi trøndersodd og drakk vinen vi hadde dratt på i sekken. Hver sin turpose med J.P Chenet. Selv den smakte formidabelt her på Tyssevassbu.

Dag 3 – Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga (22 km)

Det ble ikke så mye søvn på oss den natten. Kan det være på grunn av varmen? Det er ikke så lett å sove i en badstue. Vi kom oss opp tidlig neste morgen. Nå ventet sjarmøretappen fra Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga. Som vi gledet oss til å se Trolltunga. Vi visste at det ikke ville bli vading over stryk på denne etappen, men det tok ikke lang tid før vi var under vann med skoene likevel. Det var likevel ikke vanskelig å holde varmen. Igjen må jeg si at naturen på vestlandet er helt rå. Mektige fosser som viser naturkrefter, stadig snø og mye stein.

Vi kom til Trolltunga i grevens tid. Det var ikke mye folk da vi kom, og tåken som hadde lagt seg lett over Trolltunga åpnet opp mens vi var der. Tenk at vi kunne ha så flaks. Jeg var veldig usikker på om det å stå på Trolltunga var noe for meg med min høydeskrekk, men da jeg kom ned til den var den bredere enn jeg så for meg og vi fikk tatt de «obligatoriske» bildene. Det er fint der. For en opplevelse. Utsikten til Hardangerfjorden er nydelig.

Trolltunga

Videre derfra mot Skjeggedal møtte vi plutselig folk, hadde telefondekning og 4G. Vi nærmet oss sivilisasjonen. Vi måtte le noen steder for her var stien såpass tilrettelagt at det var bro til og med over tørre partier, men det betyr ikke at turen til Trolltunga ikke er krevende fra Skjeggedal. Fin og spennende tur nedover i steintrapper bygget av sherpaer. Da vi kom ned til asfalten viste det seg å være noen km til parkeringsplassen hvor det sto en taxi og ventet på oss. Turen ble 22 km.

Vi kom i mål nederst på parkeringsplassen i Skjeggedal etter 105 km og 3039 høydemeter i all slags vær og vind. Nok et eventyr nærmet seg slutten. Vi følte oss ikke superfreshe i taxien, men den hyggelige sjåføren var tydeligvis vant til det. Vi kom til Odda en time før den eneste bussen til Oslo skulle gå. Vi hadde drømt litt om en dusj hvis det fantes, men nå var det KUN mat som sto i hodet vårt. Tørre og rene klær fikk være godt nok. Vi spiste pizza og burger på Smeltehuset i Odda. Det smakte WOW! – og vi kjøpt med oss masse godis til den 6 timer lange bussturen. Nå var det bare å fylle på med kalorier.

Det skal sies at Silje var vår utnevnte næringsminister på turen, og hun hadde god kontroll på at vi fikk i oss næring hver eneste time mens vi var ute og løp. Vi ventet 1 ½ time etter start for da hadde vi fylt på med masse frokost, deretter bestemte vi oss for å innta noe hver time etter det. Siste dagen fikk vi ikke smurt niste, men spiste havregrøt til frokost og deretter spiste vi det vi hadde igjen av sjokolade, nøtter og kjeks hver time.

Og dere, en annen ting for at man skal ha fremdrift på turen. Synkrontissing! Hvis en må på do så er det bare for de andre å prøve. Ikke vanskelig å tisse på kommando 😉 Spise, gå på do og ta av og på klær er fint å gjøre mest mulig samtidig når man er fire så man ikke bruker altfor mye tid på små stopp underveis. Ting tar tid som det er, og det er deilig å nå frem til hytta å få litt kveld før man legger seg.

Det var deilig å sette seg på bussen. Slappe av, se på bilder, mimre litt og nyte at vi var på internett igjen 😉 Tror ikke man har vondt av litt nettdetox en gang i blant. Jeg hadde selskap av disse superjentene til Seljord før de måtte bytte buss. Jeg ble hentet av gutta mine på Lysaker. Det var deilig å slippe hele “melkeruta” til Kjelsås i løpeutstyret 😊

Vel hjemme og et nytt eventyr i minnet. Livet er best ute! Takk for turen jenter!

Spør gjerne hvis du lurer på noe etter mine to løpeturer over Hardangervidda. Jeg deler de tipsene jeg har!

Hilsen Maria 😊

Foto: Hanne, Silje, Sissel & me

Ukategorisert
Hva spiste jeg på Soria Moria til Verdens ende?

Hva spiste jeg på Soria Moria til Verdens ende?


Det er en del spenning knyttet til næring på ultraløp. I hvert fall for meg som ikke er en erfaren ultraløper. Hvordan skal jeg gjøre det denne gangen? Vil det funke? Blir jeg dårlig? Får jeg vondt i magen? Må nesten bare krysse fingrene for at det går bra.

Alt jeg hadde med meg i sekken på Soria Moria til Verdens ende kjøpte jeg selv. Her er det ingen spons eller reklame, så da velger jeg å dele akkurat hva jeg spiste og hvilke merker.

Jeg føler meg ikke så strukturert før jeg skal ut på et langt løp. Det går nesten litt rundt for meg. Mister litt oversikt, handler litt her og der og må alltid ut å skaffe noe i siste liten. Dette er viktig pakking. Her gjelder det å ikke bomme.

Vi måtte ha med minimum 1 liter drikke, men siden det var over 30 grader på lørdagen så valgte jeg også å ha drikkeblære i ryggen på sekken som tar 2,5 liter i tillegg til 2 x 500 ml softflasker. Min 15 liter sekk var ganske full så jeg hadde noen ekstra kg å dra på. Det gjaldt å drikke mye også for å miste litt vekt på sekken.

Kvelden før – jeg holdt på å smelte bort når jeg pakket løpesekk, drop-bag og målbag. Det var i løpesekken og drop-bagen den viktigste næringen skulle ligge. Jeg drakk to resorb boost mens jeg pakket. (Forklaring hva det er kommer litt lenger ned i innlegget)

Jeg er ikke superfan av barer, gels og sportsdrikker. Vanlig mat funker ganske bra. Jeg bestemte meg for en miks. Vanlige brødskiver tar for mye plass så jeg gikk for polarbrød. Jeg sto sikkert 5 minutter i butikken før jeg bestemte meg for om jeg skulle ta havre eller fullkorn. Her skal det sikres minst mulig magetrøbbel.

Jeg smurte 8 polarbrød til løpesekken og 8 polarbrød til drop-bagen. Siden det skulle bli så varmt tok jeg salami på 4 av polarbrødene i løpesekken som jeg kunne spise først. Da fikk jeg i meg salt. Resten fikk nugatti. Eneste som kunne overleve varmen tenkte jeg.

Jeg kjøpte Maurten sportsdrikke på Löplabbet som inneholder 320 kalorier per pose. Den skal blandes med 500 ml vann. Den ene softflasken min ble fylt med denne, den andre med Resorb boost fra apoteket. Resorb Boost er en karbohydrat-elektrolyttløsning som bidrar til å gjenopprette væske- og saltbalansen i kroppen. Drikkeblæren i ryggen var fylt med rent vann.

Fra en av shoppingturene i forkant

Jeg hadde med en ekstra pose Maurten med 320 kalorier i sekken og to i drop-bagen. Jeg hadde også med noen ekstra resorb boost. De tok ikke mye plass. Alt ble ikke brukt, men det gikk noen Maurten. Den er skånsom for magen. Null reaksjon hos meg.

Jeg tok salttablett før jeg dro og hadde med meg et par ekstra i sekken.

Jeg hadde med meg to Maurten gels i sekken og to i drop-bagen som inneholder 100 kalorier per pakke + koffein. Denne klarte jeg bare å spise en av på turen. Gel kommer jeg ikke helt overens med.

Jeg hadde også laget små porsjonsposer med seigmenn og søtt godt og blandet. Det er små kosekicks som fungerer fint på en lang tur. Problemet var at jeg aldri fikk tak i dem på turen. Fikk et par stykker på Hanekleiv når vi byttet ut innholdet i løpesekken fra drop-bagen.

Nøtter var med meg. De fikk jeg spist. Ritz kjeks – det var ikke noe for meg! Det var som å spise papir og jeg følte at jeg blåste støv ut av munnen, men alt som er salt har en funksjon så får du det ned er det fint og enkelt å ha med.

Jeg elsker sjokolade, men siden det var så varmt så visste jeg at alt ville smelte. Hadde med en King Size Japp som jeg tenkte å spise tidlig i løpet. Glemte den bort, men rakk å spise halve før den smeltet bort i Asker.

Matstasjoner

Utover dette spiste jeg appelsin (Det er det beste i verden på ultraløp) på matstasjon i Drammen og banan. På Hanekleiv fikk vi tilbud om varm mat, så både der og på Hengsrød drakk jeg en kopp med buljong. Jeg prøvde meg på en Rett i koppen med potet/bacon. Det sa magen nei takk til. På Hengsrød fikk vi tilbud om pølser i brød som jeg tenker er supert, men jeg hadde ikke plass. Derimot fikk jeg spist en kvart kanelbolle der. Litt skeptisk til gjærbakst for magens del, men jeg tok sjansen. Det er jo så godt!

Jeg lå unna kaffe selv om jeg hadde lyst på. Konsentrerte meg heller om buljong der jeg kunne. Hadde heller ikke verdens beste tid på matstasjonene på grunn av cutoff tid så måtte bruke tiden godt og prioritere.

Jeg drikker ikke cola, men alle som kjenner meg vet hvor svak jeg er for iskald solo. Det overrasket Sissel meg med på Hanekleiv i drop-bagen. Et par slurker av den var mer enn nok lykke. Jeg tror for min del at det var bra å ikke drikke altfor mye kullsyre.

På en matstasjon fikk jeg saft på den ene softflasken. Litt skeptisk, men så godt. Siden holdt jeg meg til vann med Maurten eller resorb oppi.

Fornøyd dame med saft i drikkeflaska

Jeg hadde en morsom ting til med meg. Nutricia fra Apoteket med kakaosmak. Inneholder 300 kalorier per flaske. Jeg fikk bare drukket en på turen. Den er god. Den skal jeg bruke flere ganger. Skånsom for magen. Det gjelder å se hva som enkelt kan gi mange kalorier på kort tid. Vi brenner jo veldig mange flere enn vi klarer å ta inn på en sånn tur.

Enkle kalorier å få i seg

På siste matstasjon hvor jeg hadde 17 km igjen hadde jeg ikke lyst på noe. Jeg var lei av å spise, men tok en mellombar som de tilbød og tenkte at denne får holde helt inn i tillegg til det jeg har på drikkeflaskene. Ultraløp dreier seg mye om spising, synes jeg. Jeg begynte å spise tidlig og spiste jevnt og trutt gjennom hele løpet. Rakk aldri å bli sulten. Man kan nesten ikke tillate seg det. Da kan det være for sent. Går man tom er man kjørt. Selv om det ikke føles helt naturlig så er det bare å dytte i seg underveis.

Jeg visste sånn cirka hva de ville tilby på hver matstasjon. Jeg hadde ikke så høye forventninger. Jeg tenkte at her er det opp til oss selv, men så mye variert og mye godt vi fikk. Jeg benyttet meg ikke av halvparten, men bare det å vite hvilke muligheter vi hadde er godt å vite. I tillegg visste de ikke hva godt de kunne gjøre for oss når vi kom. De ordnet med drikkeflasker og laget mat til oss. Servicen var terningkast 6 til enhver tid.

Gjett om det var Nugattifest i den posen etter hvert. Jeg så ut som jeg var 4 år etter at jeg hadde spist

Hvor mange polarbrød spiste jeg? Jeg spiste 7 før Hanekleiv 😊 Gjett om det var Nugattifest i den posen etter hvert. Jeg så ut som jeg var 4 år etter at jeg hadde spist. Etter Hanekleiv hadde jeg med meg 8 nye. Alle de gikk ikke ned, kan jeg love, men kanskje 4. Polarbrød med nugatti står for øyeblikket ikke høyt i kurs hos meg.

Til frokost før jeg gikk løs på mitt livs eventyr spiste jeg en salttablett, drakk en pakke Maurten 320 kaloriers pose blandet i 500 ml vann og spiste en liten porsjon havregrøt. Kroppen ropte ikke akkurat av matlyst på grunn av nerver, men når jeg tenker meg om så gikk jeg faktisk løs på polarbrødene allerede før start på Soria Moria.

Jeg hadde ikke et minutt med magetrøbbel eller kvalme på turen. Bank i bordet. Kroppen var helt i balanse når det gjaldt næring. Om det skyldes en porsjon flaks med tanke på hva jeg blandet sammen, eller om jeg rett og slett fikk igjen for å spise kaloririkt så jevnt og trutt, er jeg ikke helt sikker på, men jeg hadde gjort meg mange flere tanker rundt næring denne gangen enn feks på 17 topper turen jeg deltok på 1. mai. Der fikk jeg magetrøbbel – og det er ikke moro!

Jeg kom hjem 1,5 kg lettere enn da jeg dro. Jeg var bare litt nysjerrig på hva turen gjorde med kroppen. Tidligere, etter Ecotrail så har jeg opplevd en voldsom ultrasult i dagene etter. Den har ikke kommet så sterkt denne gangen. Jeg har spist ganske normalt utenom den ene dagen vi grillet pølser. Da spiste jeg 5 pølser i brød. Mannen lurte på om bunnen hadde falt ut. Det smakte så godt! Og vi skal jo fylle på så godt vi kan etter et så langt løp, så da tok jeg ekstra ansvar den dagen. Haha 😊

Maria

Ukategorisert