Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading

Endelig var slutten av august her igjen, og tid for husmorferie. Eller, var det endelig? Dette er ikke en hvilken som helst husmorferie. Her er det bare å brette opp ermene og snøre på seg skoene. Jeg har nemlig tre venninner som jeg ser på som overjordisk spreke terrengdronninger, så det var ikke helt fritt for et lite snev av dårlig selvtillit i vår.

Selv sluker jeg jo de aller fleste kilometerne på asfalt og grus. Det hjalp heller ikke at jeg gikk ned for telling med virus på balansenerven i slutten av juli, MEN jeg kan ikke være så verst, for de ville absolutt ha meg med. Terrengdronningene og tre gode venninner, Sissel, Hanne og Silje. Jeg fikk ikke lov å kansellere turen når jeg ble syk. Jeg kunne avbestille med en dags varsel hvis jeg ikke ble frisk, og selv om det egentlig ikke går an å sette seg et tidsmål med den sykdommen, så ble likevel Hardangervidda målet.

Virus på balansenerven

Jeg fikk hjelp av den beste kiropraktoren. Det er jeg sikker på. Henrik fra Klinikk for alle på Skøyen (Null spons, betalt selv – men jeg MÅ reklamere litt) Spesialist på området virus på balansenerven, krystallsyke osv.

Jeg fikk klare svar på hva som skjedde med meg, jeg fikk øvelser som jeg gjorde til punkt og prikke siden jeg var veldig motivert på å bli frisk raskere enn lynet og jeg ble ikke minst betrygget på at når svimmelheten avtok var det bare å prøve seg frem med aktivitet, og begynne å gå tilbake til normalen.

Tanken på tilbakefall plagde meg i begynnelsen, og jeg hadde mange “hva hvis” spørsmål – feks hva hvis dette skjer igjen midt på vidda? Sjansen for å få virus på balansenerven på nytt er ikke stor, og man kan ikke gå rundt å vente på at det kanskje kan skje. Et par dager før avreise la vi sammen hvordan jeg følte meg og hvordan han vurderte meg, og jeg begynte å pakke for viddetur.

Kunsten å pakke lett

Hvordan er det mulig at det kan ta så lang tid å pakke en baggasje på 4 kg? Mer skal vi jo ikke dra med oss over vidda. I år skulle jeg også pakke en bag som skulle vente på meg i mål (Mer om luksusen kommer lenger ned) og det var forvirrende nok.

Det skal sies at jeg kjente meg mer rutinert med pakkingen i år, og for første gang var jeg ikke ute og svidde kortet før turen. Jeg var ganske avslappet med en sånn “jeg får bruke det jeg har-holdning” Ganske deilig egentlig. Noen som kjenner seg igjen i nye sko og nytt utstyr kvelden før løp?

Tradisjonen tro dro jeg til Skien kvelden før avreise, skravlet, drakk rødvin og sov over hos Sissel. Neste morgen skulle vi bli kjørt til Valldalen, ikke langt fra Røldal av Hanne sin snille mann. Det var Hanne sin like snille svigerfar som kjørte ekstra baggasjen vår til Ullensvang på sin vei til vestlandet. For en service. Værmeldingen for hele helgen var en fryd i motsetning til øs pøs regn og sidelengs vind i fjor. Vi kom i gang å løpe fra Valldalen fredag kl 14, og allerede ti minutter etterpå var det bare å “kaste” genseren.

Ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme

Til tross for optimistisk værmelding vil jeg understreke at vi ikke slurvet når det gjelder pakking av sikkerhetsutstyr. Faste ting i Hardangevidda-baggsjen er vind og vannavstøtende bukse og jakke, ullundertøy, lett dunjakke, vanter og pannebånd og jeg hadde tatt med “varmeposer” til hendene. Denne helgen trengte vi minimum med klær, men man vet aldri på fjellet – så ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme.

Første etappe

Første etappe skulle gå fra Valldalen til Litlos. På Litlos spiste vi lunsj i fjor, så vi visste at en koselig DNT-hytte ventet oss. Første etappe var helgens korteste med sine 23 km. Tørt og fint. Mye fin flytsti, heretter kalt Maria-sti.

Jeg blir veldig glad for litt europavei på vidda når jeg er sammen med terrengdronningene. Vi måtte passere et steinete parti langs vannet. Det gikk fint det også. Vi har det jo egentlig ikke travelt. Cutoff-tid er middag på hytta. Eller aller helst klokka-rekkeådusjeførmiddagpåhytta.

Vi minner hverandre på å stoppe opp, se og nyte naturen underveis, men ved å ta turen i løpende form med lite baggasje på ryggen kommer vi lenger på en helg.

På Litlos hos verten Jarle fikk vi nyfisket middag fra Litlosvannet og deilig rødvin. Vi er fire jenter som liker å kose oss. Først yte – så nyte. Ja, vi elsker å løpe, men vi elsker god vin også. Dette lar seg fint kombinere. Som alltid fantastisk stemning på hytta. Alle snakker med alle. Litt sånn leirskole, og vi sovnet godt på 4 sengsrommet vårt med to køyesenger.

Andre etappe

Neste dag gikk turen videre etter en deilig frokost og matpakkesmøring. Andre etappe skulle gå fra Litlos til Hedlo via Hardangerviddas høyeste topp, Hårteigen.

Kilometervis med Mariasti. Hva mer kan man ønske seg? Tørt og varmt på vidda. Vi løp med en flaske Tailwind hver som fungerte godt som supplement til annen mat, men vann er vi vant til å ta fra bekker og store vann. Det var selvfølgelig vann å finne i store vann, men mange bekker var helt tørre.

Jeg pleier å gjøre research når jeg skal gå fjelltopper for jeg har et snev av – og noen ganger kraftig – høydeskrekk. Denne gangen hadde jeg ikke sjekket en gang. Jeg bare visste at jeg skulle opp på Hårteigen. Hvor krevende kan det være på vidda da? Høydeskrekken deler jeg med Silje, og Sissel og løypesjefen Hanne – de luringene hadde selvfølgelig ikke snakket for mye om ferden opp på Hårteigen. Det at Sissel hadde med ekstra tau og karabinkroker trodde vi var til eventuell vading – noe vi virkelig fikk erfaring med i fjor.

Jeg sto nede og så opp på Hårteigen med vantro. Det startet med en solid og bratt steinhaug som førte opp i et “juv” Fra juvet var det satt opp tau til å holde seg i og dra seg opp med. Silje var ikke heller helt høy i hatten, men vi bestemte oss for at vi skal ihvertfall bli med oppover å se hvordan det går. Vi ville jo opp til den toppen, og vi har jo aldri hørt at det ikke har gått bra der. Det fikk være innstillingen.

Vi møtte noen gutter på veien som kunne lokke med at det var 4G på toppen. Høydeskrekken blåste bort. Haha, neida – men vi kom oss opp vi. Litt svett i hendene og panna, men det gikk veldig bra. Mestringsfølelse og 360 graders utsikt mot blant annet Folgefonna og Hardangerjøkulen var en magisk premie, og i tillegg fikk vi lagt ut “skrytebilde” på Instagram.

Ned igjen, og turen fortsatte mot Hedlo. Alle 4 fikk krøll med løypen på klokka den siste milen. Ikke så rart siden vi alle hadde samme GPX fil. Ikke en farlig situasjon. Det var godt skiltet der vi var akkurat da, men det er lurt å ha kart og kompass i baggasjen. Det hadde Hanne sørget for, og kartet fikk vi bruk for. Landskapet var enkelt og greit vakkert.

Hedlo var et kjærkommet syn etter de 35 kilometerne. En privateid og familiedrevet turisthytte med et helt nydelig vertskap. Her fikk vi komper på vestlandsk vis til middag. Komper, lammekjøtt, pølse, bacon og kålrot. Bedre blir det ikke. En herlig kveld i peisestuen sammen med de andre gjestene.

Tredje etappe

Neste morgen fikk vi Hedlos eget surdeigsbrød og havregrøt til frokost. Den havregrøten var laget med sjel. Jeg har aldri smakt bedre. Den var lun. Vi ble godt rustet til den siste etappen fra Hedlo til Ullensvang på 39 km.

Vi startet med 6-7 km oppover, deretter ca en mil på sti som var alt annet enn Mariasti. Det var mye busk og vekst langs “verdens smaleste sti” og de bare leggene fikk kjørt seg med risp og rasp i tillegg til at jeg stadig snublet i egne føtter og skrapte leggene med de deilige knastene under skoene. Dette var også den desidert varmeste dagen, så underveis på den mila – selv om jeg må si jeg koste meg på hele turen alt i alt – kunne jeg ikke helt la være å tenke på hva hvis hele dagens etappe skal være på denne typen sti. Slik er det sjelden i terreng. Der er det variasjon. Det er vel nettopp det aller beste med terreng. Det finnes ikke monotont. De 20 siste km gikk så mye lettere på langt hyggeligere sti, litt fjell og Mariasti.

ELLER … vent litt, de siste 4 km var beintøffe. Kommer straks tilbake til det.

Det er verdt å få med at vi tok oss god tid til å nyte maten underveis på turen flere ganger i løpet av helgen. Når man faktisk kan sette seg ned å spise uten å fryse seg i hjel bør man gjøre det. Gjerne ved et vann så man kan fylle koppen så mange ganger man vil.

Ganske mange luretopper på slutten før vi endelig skulle få se et glimt av Folgefonna og Hardangerfjorden før nedstigningen til Ullensvang. Vi har kommet til de 4 siste km og vi er på Dronningstien – fra 1200 til 0 moh. Mye av det i sherpatrapper og mye på sti. Jeg vet ikke hva som var best eller verst. Det var ganske heftig for knær, resten av kroppen og ikke minst topplokket å komme seg ned, men det var veldig fint å ha vært innom Dronningstien.

Vel nede i Ullensvang løpende innimellom epletrær og plommetrær fant vi veien til det som var prikken over i´en på årets tur – Ullensvang hotell. I motsetning til i fjor hvor vi satt oss stinkende på bussen i Odda sjekket vi nå inn her, fikk baggasjen vår, hoppet i basseng og boblebad, pyntet oss i kjoler og spiste en deilig avslutningsmiddag.

Avslutning var det ikke for alle. Mens jeg sto tidlig opp mandag morgen og badet en time før jeg satte meg på tre busser og en trikk hjem til Kjelsås i Oslo (Tok bare 9 timer) så tok terrengdronningene på nytt treningstøy og gjennomførte Dronningstien i sin helhet før de ble hentet hjem til Skien igjen. Jeg vurderte å bli med, men orket ikke å komme hjem sent på natt. Den får jeg ha til gode, men fy søren de så spreke ut da jeg takket for meg i resepsjonen.

Drøm dere bort noen sekunder på Ullensvang hotell: