(Foto: Oda Hveem)

Litt sent i vår bestemte jeg meg for å melde meg på Hornindal rundt. Jeg kjente flere som skulle delta og siden dette var et løp jeg hadde hørt så mye fint om bestemte jeg meg for å bli med jeg også. Jeg tok en del runder med meg selv på om jeg skulle melde meg på hel eller halv distanse og kom til slutt frem til at jeg ville prøve meg på full distanse. 75km og 5600 høydemetre. Det var et mål som ga meg skikkelig gåsehud, for det er en grunn til at det kalles «Norges tøffeste fjell-løp» og noe lignende hadde jeg aldri prøvd meg på.

Jeg kjøpte staver og annet utstyr jeg trodde jeg ville trenge til dette eventyret og gjorde en del forarbeid for å gjøre meg mentalt klar for det som skulle bli min hittil største utfordring. Samtidig hadde jeg ikke låst meg helt fast til distansen og bestemte meg for å la Sans Senja være en prøvesmak når det gjaldt høydemetre og løping i tøft fjellterreng.

Om du har lest innlegget mitt om Sans Senja vet du at det ble en løpsopplevelse som virkelig ga meg respekt for fjellet, og etter det løpet bestemte jeg meg for å endre til halv distanse på Hornindal Rundt. Jeg forstod at jeg ikke var fjellvant nok til å klare 75km i tøft fjellterreng om det skulle bli litt dårlig vær. Dessuten viste jeg ikke hvordan kroppen ville reagere på så mange høydemetre, for selv om det er mange fine og bratte bakker i Østmarka er det sjelden jeg klarer å samle mer enn 1500 høydemetre, og det er på de lengste turene mine på mellom 35 og 40 kilometer. Og for meg var det viktig å oppleve at jeg klarte å gjennomføre dette løpet, for etter min første DNF på Senja var ikke selvtilliten helt på topp. Fokuset mitt var nå bare å få en bra løpsopplevelse og å kose meg med en løpetur i flott natur sammen med mange andre spreke løpere.

Dessuten er ikke 38 kilometere og 2800 høydemetre noe å spøke med heller. Det ville uansett bli høydemeter rekord for min del.

Jeg reiste oppover fredag ettermiddag, foran meg hadde jeg en lang biltur på over 8 timer, men når man kjører igjennom vakkert landskap og har bra selskap i bilen gjør ikke det noe.

Vi var ikke fremme før nærmere midnatt, så løpsmøtet gikk jeg glipp av, men med meg i bilen hadde jeg Sindre som har deltatt på Hornindal rundt 3 ganger, og han dro meg igjennom løypa og ga meg mange gode tips og råd.

Da vi endelig kom frem var det bare å hilse raskt på gjengen fra Skyblazers før soveposen ble rullet ut og jeg gjorde et forsøk på å sove noen få timer. Om du har lest noen av de tidligere løpsrapportene mine vet du kanskje allerede at jeg aldri sover bra før et løp, og det gjorde jeg heller ikke denne gangen. Men det fine er at jeg nå har lært at det ikke gjør så mye om jeg har sovet litt dårlig, jeg kommer meg igjennom løpet og klarer som regel å prestere greit like vel. Og det er utrolig hva et par kopper kaffe kan gjøre…

Så da jeg stod på startstreken litt før klokken 8 om morgenen følte jeg meg klar for å ta fatt på en 38 kilometer lang tur i fjellet. Og målet mitt var som alltid å ha det gøy, noe tidsskjema hadde jeg ikke. For hvordan skulle jeg kunne vite hvor fort jeg skulle kunne klare å løpe et slikt løp når jeg aldri før hadde løpt noe det var mulig å sammenligne med?

På startstreken ønsket jeg de rundt meg lykke til og da starten gikk løp jeg av sted i et rolig tempo, vel vitende om at jeg hadde mange timer med løping i heftig fjellterreng foran meg og at å løpe seg tom for krefter i starten var lite fornuftig. Så jeg lot folk løpe forbi på flata, så fikk jeg heller ta igjen folk når oppoverbakkene begynte. Og det gjorde jeg også, og jeg ble overasket da jeg kom til første post for det føltes som om den kom etter bare 5 minutter av løpet. Og veien opp dit hadde vært litt for lett. Men kort tid etter skjønte jeg at det var først etter denne posten at den virkelige stigningen begynte.

(Foto: Oda Hveem)

Nå gikk det opp, opp, opp og jeg kjente at det svei godt i låra. Samtidig hadde jeg ikke noe problem med å holde følge med han som gikk foran meg og etter hvert løp både han og jeg forbi flere personer i denne klatreetappen. Jeg trives best med å ligge bak noen som drar i riktig tempo, det hjelper å bare fokusere på å holde følge. Men da vi nærmet oss toppen slapp han som hadde dratt meg oppover meg forbi og ikke lenge etter var det jeg som tok jobben med å dra. Og da la jeg også merke til den fantastiske utsikten. «WOW! Her var det fint!» er en setning som ble gjentatt mange ganger denne dagen. Her oppe fra så man utover Hornindalsvatnet og alle fjellene som omkranser Europas dypeste innsjø og jeg skjønner at mange av løperne hadde behov for å stoppe opp litt her og nyte utsikten og knipse noen bilder.

Vi kom til neste post og nå skulle jeg i gang med den første nedoverbakken, som Sindre (som hadde gitt meg en privat pre race briefing i bilen på vei opp til Hornindal) hadde advart meg mot. Her var det fare for å sette fast beina mellom sprekker og steiner. Dessuten var dette en strekning hvor det gikk bratt ned ved siden av stien, så å snuble her hadde jeg ikke lyst til. Og jeg snublet ikke der, men et lite stykke lenger borte fikk jeg til en elegant snublings i et skikkelig bratt parti. Jeg rakk nesten ikke å merke at det gjorde vondt en gang før jeg var på beina igjen, men jeg ble uansett minnet på at dette med nedoverbakkeløping ikke er min sterkeste side og at det var lurt å ta det med ro.

Vel nede var det et parti med nesten «rett frem» løping. Her skulle vi ut til en post og løp på grusvei et lite stykke. Det fine var at man løp frem og tilbake samme strekning og dermed møtte jeg på mange av de som lå foran meg på denne strekningen. Og de man møtte ga man oppmuntrende smil og kommentarer til. Her kom jeg også i snakk med en som skulle løpe 75 kilometeren, og vi slo av en liten prat før jeg følte at det var tid for å øke tempoet litt. Her stod det mange som heiet og beina føltes bra så jeg gledet meg til å begynne på stigningen opp mot Gulekoppen.

Jeg viste den ville bli lang og bratt og jeg hadde lest og hørt mange beskrivelser om at dette var en tung strekning både fysisk og mentalt fordi det var en lang og bratt stigning hvor tempoet naturligvis ble veldig redusert og det derfor føltes som om man bare gikk og gikk i evigheter. Så jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det og nyte turen opp. Nå var jeg også så heldig å få selskap av noen trivelige menn som hang på hele veien opp til toppen. Vi hadde det så hyggelig og skravlet sånn at jeg helt glemte å fylle på med næring. Det var først da vi nærmet oss toppen at jeg skjønte at jeg lå langt etter skjemaet når det gjaldt energipåfyll. Og da var skaden allerede skjedd. For meg er det viktig å fylle på jevnt helt fra start, for ellers blir jeg kvalm og får problemer med å skulle få i meg noe som helst annet en vann. Jeg dyttet i meg en bloks og bestemte meg for å spise en Snickers når jeg kom til toppen, for nå begynte det siste klatrepartiet opp mot toppen og her var det alt for bratt til at jeg ville klare å spise samtidig som jeg klatret. Og ja, det var klatring! I år var det lite snø på Gulekoppen og med gode sko gikk dette partiet med snø lett. Men det var en del steinur hvor det bare var å bruke alt man hadde av klatreegenskaper for å komme seg opp. Og gutta bak meg kommenterte flere ganger at det var «ganske greit å ha en fjellgeit å henge på», så det var vel det jeg så mest ut som akkurat da…

Men før jeg visste ordet av det var jeg kommet til toppen. Nå fortjente jeg virkelig en sjokolade, så jeg åpnet Snickersen jeg hadde med og tok en bit. Men det verken smakte eller føltes godt, og det var så vidt jeg klarte å svelge den lille biten jeg hadde tatt. Så jeg pakket bort sjokoladen og håpet på at jeg ville få tilbake appetitten når jeg var kommet meg trygt ned fra Gulekoppen. For nå gikk det nedover. Det enkleste partiet var der det var snø, her var det bratt, men det var jevnt og føltes trygt. Men i år var det lite snø og når det var slutt på snøen var det bare masse stein og der gikk det i sneglefart. Gutta som jeg hadde dratt opp til toppen løp nå fra meg og jeg følte meg plutselig veldig alene. Turen ned kjentes nesten like krevende som turen opp, ikke fordi beina var slitne, men fordi jeg synes nedoverbakker krever så mye mer fokus også er jeg rett og slett redd for å falle og skade meg. Noe som gjør at det går langsomt og det sliter litt på motivasjonen. Dessuten var jeg tørst og drikkeblæren var tom. Heldigvis kom jeg til en bekk med friskt og klart vann da jeg hadde kommet meg ned fra Gulekoppen og der stanset jeg og fylte på vann. Og, note to selfe; å fylle på drikkeblære i bekker under løp er ikke kjempe praktisk. For nå måtte jo hele posen ut av sekken, fylles for så å dyttes ned igjen i en nokså full sekk.

(her er et bilde av hva jeg hadde med meg i sekken… Jada, det er votter og ekstra sokker der)

Dette tok litt tid, men det var verdt det. Vannet smakte helt nydelig. Og etter å ha fått i meg litt friskt vann klarte jeg også å få i meg en til bloks. Jeg kjente at jeg var i underskudd av energi og at det begynte å bli tungt, men så møtte jeg på Lise og Sindre i løypa og det var ikke mer enn en god klem og noen oppmuntrende ord fra dem som skulle til for at jeg fikk litt overskudd.

Dessuten sa Lise at hun trodde jeg lå som nummer 3 eller 4 av damene og plutselig så jeg en mulighet til å få en god plassering. Så da fikk jeg opp farten igjen og ikke lenge etterpå tok jeg igjen en dame. Nå gikk det som en lek for jeg kom inn i et terreng som lignet mer på det jeg er vant til fra Oslo marka. Nå forberedte jeg meg mentalt på den siste bakken, den som folk har beskrevet som en skikkelig «killerhill», stupbratt og tilsynelatende endeløs. Dette er en bakke som de sier har knekt motivasjonen til mange 75 kilometer startere og som har skylden for mesteparten av de tilfellene dere folk velger å bryte etter 38 kilometer. Så jeg var forberedt på det verste, her er det bare å klatre, ikke se ned, ikke se opp og for guds skyld ikke stoppe.

Og bakken var bratt. Jeg tror jeg krabbet på alle fire 70 % av turen opp. Og jeg fokuserte så mye på å klatre oppover at jeg ikke la merke til hvor stien egentlig gikk før jeg kastet et blikk til siden og så at det gikk en mann på stien et par meter til siden fra der jeg drev på og klatret på noen store steiner.

Det var helt klart den tyngste bakken i dette løpet og det svei godt i både lår og rumpe, men likevel var den over mye raskere enn jeg hadde forventet. Nå var det bare 6 kilometer og nesten bare nedoverbakke igjen til Horndøla bru med målgang for de som løp 38 kilometeren. Etter å ha kommet meg ned det bratteste partiet gikk resten av turen inn til mål bra. Et lite stykke var det myr og litt mer skogsterreng som jeg følte meg hjemme i, der gikk det lekende lett. Så kom jeg inn på grusvei og senere asfalt. Det stod folk med jevne mellomrom som heiet på løperne og det gjorde det siste stykket inn mot mål mye lettere.

Jeg løp inn over målstreken og ble utrolig overasket over å ha løpt inn til en 4.plass og som klassevinner.

Jeg hadde nesten ikke fått i meg næring på turen så nå smakte det godt med en porsjon Sodd, litt banan og etter hvert også Snickers sjokoladen som jeg ikke hadde klart å få ned i løpet av turen. Og etter bare noen få minutter følte jeg meg helt fin igjen. Enda bedre ble det da Lise kom og holdt meg med selskap før vi flyttet oss bort til Skyblazers campen. Der satt vi og heiet flere løpere inn mot Horndøla bru en liten stund før vi pakket sammen sakene og dro. Jeg fikk meg en deilig dusj i Honndalshallen før Sindre og jeg startet på den 8 timer lange turen tilbake til Oslo.

På vei tilbake sjekket vi stadig vekk resultatlisten for å se hvordan det gikk med de vi kjente som løp full distanse. Det var utrolig kult å se at Askil Vatnbakk fra Bøler vant hele løpet og at Erika Wollner fra Skyblazers kom på 3. plass i dameklassen.

(Premieutdelingen var først på søndagen, så den fikk jeg dessverre ikke vært med på. Men klarte heldigvis å komme med på bildet med de andre klassevinnerne…)

På vei hjem fra Hornindal gikk jeg igjennom løpet i hodet mitt. Kunne jeg ha fortsatt? Var det noe jeg ville gjort annerledes? Hadde jeg klart å løpe full distanse? Hadde jeg pakket sekken riktig? Vil jeg delta igjen?

Jeg skal helt klart delta på dette løpet igjen og da skal jeg løpe full distanse. Men jeg må bli bedre på nedoverbakkeløping og jeg må trene mer i fjellterreng. For det er noe ganske annet å løpe i fjellet på Vestlandet enn det er å løpe rundt i Oslo marka.

Takk til arrangørene og alle funksjonærene (og ikke minst til værgudene) som gjorde årets Hornindal rundt til en helt fantastisk opplevelse.

Jeg kommer tilbake!

 

(foto:Karol Barwicki)