Hornindal rundt er et løp som tar utgangspunkt i 20 poster rundt Hornindal og linker disse sammen til en runde. Løypa går fra lavland til fjelltopp, ned til setrer, opp på topper og ned igjen. Til sammen utgjør løypa 75km og 5600 positive høydemetre. Løperne er selvforsynt under løpet sett bort i fra en mat og drikkestasjon halvveis i løpet (og mål for halv distanse). En ting er sikkert ? etter forrige helg skjønner jeg virkelig hvorfor dette løpet blir kalt Norges tøffeste fjelløp.
Hornindal rundt høydeprofil

Jeg var veldig klar for å gjennomføre den fulle distansen i år. I fjor ble det halv distanse og det var tøft nok det. Med all tid jeg har lagt ned på trening gjennom vinteren og våren, all god veiledning fra Sondre (Amdahl, trener) og ikke minst den positive opplevelsen jeg hadde under Transvulcania i mai hadde jeg troen på at jeg skulle komme meg greit i mål. Selv om jeg aldri var i tvil om at det skulle bli tøft.

Jeg startet fredagen med en kort lett løpetur hjemme før jeg fløy over til Ålesund for å kjøre den siste biten til Grodås som er startsted for løpet. Jeg kjente at jeg var litt trøtt, det hadde vært mye reising med jobb de siste dagene, men ikke noe som bekymret meg nevneverdig. Siste natten skulle tilbringes på gulvet på Grodås skole. På skolen var det hyggelig å treffe igjen flere av løperne jeg møtte under fjorårets løp og Mari som jeg møtte på Gran Canaria i mars.

Suprise support – før start

Lørdag morgen før start fikk jeg en skikkelig hyggelig overraskelse. Marie, en veldig god venninne, og hennes samboer Bjørn, hadde bestemt seg for å stille opp som heiagjeng og support. Det er vanskelig å beskrive hvor takknemlig jeg er for dette. Det er ikke mange jeg vet om som ville reist lang vei for å bruke en dag på å få med seg et ultraløp i den norske fjellheimen.

Jeg hadde en god følelse for dagen før starten gikk. Bare noen få kilometer etter start møtte vi på den første stigningen. Det ble med ett fryktelig tungt, en følelse jeg hadde med meg resten av dagen. Det var som om jeg bare hadde et gir, fremover, men ikke noe ekstra å gi på. Jeg innså etter hvert at dette var en dag å komme seg igjennom og ikke en dag hvor jeg kom til å klare og pushe på. Det ble en lang og tung dag på et ganske vanskelig og vått føre. Jeg som trodde jeg likte teknisk terreng. I alpene to uker tidligere hadde jeg fått følelsen av å fly i nedoverbakkene, men dette var noe helt annet.

Fantastisk utsikt når sikten er god. Foto: Kyle Meyr

Jeg hadde heldigvis gjort en god jobb med hodet på forhånd, for det å gi opp ble aldri et tema. Jeg skulle i mål selv om det ble enda litt tøffere enn det jeg hadde håpet på. Næring og utstyr fungerte bra gjennom hele dagen så jeg kan ikke skylde på noe av dette for at jeg ikke fikk den gode følelsen og flyten som jeg ønsket. Jeg var kjempefornøyd med løse armer som gjorde det lett å regulere temperaturen sammen med en regnjakke. Jeg fryser lett og mister lett kreftene i hendene i vått og kaldt vær, men dette ble aldri et problem denne dagen. Jeg fikk i meg næring, en god blanding av gel, gele, brødskiver og ekstra næring i drikkeflaskene, gjennom hele dagen. Litt ekstra banan og Cola når jeg møtte på Marie og Bjørn i løypa. Bare det å møte på kjentfolk som heier på deg flere ganger langs med ruta gav meg mer energi enn noen gel kunne gi.

Opp og ned fjell gjennom hele dagen, stort sett i eget selskap. Men på vei ned Hjortedalen kom jeg i snakk med en fyr fra Alaska som hadde reist i ens ærend til Norge for å delta i Hornindal rundt, med ett gikk det litt lettere. Jeg hadde også en periode med selskap fra Kviven ned til Otredalssætra. Dette er en læring jeg skal ta med meg til senere, det å forsøke å finne noen å løpe i lag med. Jeg tror det gjør at tøffe stunder kan føles litt lettere og at man hjelpe på å dra hverandre med.

Snart i mål! Foto: Bjørn Carlsen

Den siste biten opp fra Otredalssætra over Storevarden til Ytrehornsætra skinte solen igjen og gav den ekstra energien jeg trengte for å komme meg i mål. Det var faktisk godt å komme ut på veien og kunne la beina gå litt skikkelig de siste femhundre meterne inn. Når jeg i tillegg fikk selskap fra verdens beste heiagjeng inn var gleden stor.

Hornindal rundt ? gjennomført. Kroppen kjentes totalt ødelagt ut i dagene som fulgte. Jeg tror aldri jeg har vært så støl og sliten. Blåmerker og skrubbsår, men heldigvis ingen såre kneledd denne gangen. Resultatet ble en 13 plass totalt av 40 kvinner og best i min klasse, og premie er jo alltid stas. Nå blir det noen gode dager med hvile og rolige gåturer i marka. Kroppen, og ikke minst hodet, skal få hente seg inn igjen før jeg begir meg ut på nye eventyr. Neste mål er OCC-løpet i Frankrike under UTMB. Det kommer til å bli en tøff utfordring med harde stigninger men tanken om mer løpbare partier gleder meg.

Premieutdeling. Foto: Hornindal rundt