Reklame:
Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden og løpe for Mizunos ambassadører.
Jeg var temmelig spendt på hva som ventet meg, blant ambassadørene til Mizuno er det nemlig idrettsprofiler i Norgestoppen og verdenstoppen ! Og så meg da…! En helt vanlig mosjonist med et bankende hjerte for løpeglede og det å få trening inn i hverdagskabalen.
Tryggheten var at jeg hadde mine kjære «Mizuno-brødre» Lars Zachariassen og Ole Kristian Bakkene med meg. Disse to herlige menneskene ble jeg kjent med når jeg, Bakkene (og Svein Kjetil Riska som dessverre ikke kunne bli med til Oslo) ble plukket ut til å bli med inn i Mizuno Norge Teamet til Lars i fjor. Dette er noe jeg er utroig takkemmelig og stolt over. Få lov til å være med denne fine gjengen og være ei «Mizunojente»
Jeg til Oslo kvelden før. Ville lande på hotellet og slappe av litt før selve dagen. Det var en veldig spent Muruviking som reiste ned til Tigerstaden fredag kveld. Holdt på å glemme løpeskoene mine hjemme, oppdaget det akkurat i det jeg skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, men med en kjapp ektemann og en reddende engel i sikkerhetskontrollen på Værnes løste det seg akkurat! Kan jo ikke komme på samling med Mizuno Norge i pumps :)
bilder fra instastoryen min :)
Noen dager før hadde vi fått beskjed om at vi dessverre måtte trekke laget vårt, men det kunne bli mulighet til å bli med på laget til de ansatte hos Mizuno. For å være sikker på å få løpe startet jeg lørdagen med en god mølleøkt på hotellet før frokost. Vi skulle møtes på Bislet til lunsj og jeg var litt engstelig for å dra alene, dårlig retningssans som jeg har. «Storebror» Bakkene kom til unnsetning, møtte meg på trikkeholdeplassen og så dro vi sammen til treffet. Det var en skikkelig god trygghet og veldig koselig.
Seee så fine Mizuno-brødre jeg har.
Vel fremme på Bislet ble jeg litt sjenert igjen.
Det var litt merkelig å plutselig være i samme rom som stjerner man har sett på tv og sett opp til i åresvis. Når selveste Marit Bjørgen sa jeg var sprek som nettopp hadde løpt maraton, greide jeg bare å si «ÆææææØØØØØHHH» Hahahaha, en smule starstruck der. Marit tok det veldig fint og jeg klarte å få til en liten samtale når jeg bare fikk smummet meg litt:)
Endelig fikk vi også møte de som jobber hos Mizuno, jeg har mailet med disse i litt over ett år, så det var ekstra stas å få bli kjent. Jentene på kundesentret fikk høre at jeg var der alene og bodde på samme hotell og de tok meg virkelig inn i gjengen «Du er ikke alene, Thea. Nå er du med oss! Velkommen til før-fest på rommet vårt før banketten. Så drar vi dit sammen». Ååå, gjett om ei som ble glad? Jeg er greit utadvendt til vanlig, men i møte med mange ukjente på ukjent sted så blir jeg faktisk veldig sjenert.
Både ansatte og ambassadører fikk muligheten til å bli kjent hverandre og det var virkelig stas. Jeg forstår nå at både de som er plukket ut for sine idrettsprestasjoner og de mer vanlige som, meg, (Eller som Lars sier det så fint «noen er plukket ut for sin x-faktor» Hohoho, jeg liker den 😊) faktisk har noe verdifullt å komme med. Vi brenner for det samme, vi har dog ulike målsettinger, men vi kan sammen spre det glade treningsbudskap og sammen når vi ut til flere.
Team Mizuno Norge <3
Etter hvert ble det tid for løp. Vi hadde godt med tid, men hva gir du meg. Plutselig innser vi at både 3. 4. og 5. etappen er sent ute til våre etapper. Hohoho, gikk hurtig fra hvilepuls til makspuls, vi løp til T-banen, jeg klarte å bli stengt ute og så dermed 3. og 5. etappen dra uten meg. Pulsen min når nye høyder, jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal og får et øyeblikk med panikk! Kjære «bror «Lars, ringer, avtale nytt møte sted og alt er fint igjen. Vi møtes igjen noen banestopp etter, løper til min etappe. Han løper videre til sin. Vi roper «ses snart og lykke til»
PHU, tid for å slappe av litt. Er det egentlig litt varmt? Burde jeg ta av jakken? Fikser startnummeret på t-skjorten og ser plutselig Lars komme i noe som ser ut for å være i supermann fart! Wooohooo! Jeg får stafettpinnen og legger selv på sprang. YES, disse 1900 meteren er ren bonus, jeg trodde jo jeg ikke skulle løpe, og her er jeg, i Oslos gater med på stafetten, Lykke! Når mitt forrige løp for 13 dager tidligere var 42195m, var det skikkelig rart å skulle løpe 1900m nå. Mye vondere til pusten (og jeg angret litt på mølleøkten noen timer før), jeg var spent på om jeg kom til å se hun jeg skulle veksle med, ser plutselig vekslingsfeltet og der, godt synlig STÅR lagvenninna mi. Jeg gliser og får ropt «Goood tuuur» avleverer stafettpinnen. Vips, HK-stafetten er over for min del.
Lars og jeg drar ned til Bislet, står der inne i ca. en time og heier frem de som løper laget sitt i mål. Det jeg virkelig elsker med HK-stafetten er at den passer for alle. Etappene er korte: 15 etapper fordelt på ca. 18 500m, så absolutt alle kan komme seg gjennom og føle på mestring og løpeglede. Det var en sann fryd å se og heie på alle forskjellige løpere som løp i mål på Bislett.
For min del håper jeg virkelig Holmenkollstaffeten blir en ny tradisjon, for denne stemningen og dagen vil jeg gjerne ha i reprise!
Håper vi ses På HKS i 2020!
Fine, fine jentene på Mizunos kundesenter. Jeg vet jeg er innhabil, men jeg synes de er Norges beste :)
Løpes!
<3- Thea
