Hvordan gjenta en suksess? Kan man egentlig det?

18. januar møtte jeg på nytt opp på Gran Canaria for å løpe over øyen på 3 dager, denne gangen med en utvidet gruppe og en ekstra løpeleder, norges beste terrengløper Didrik Hermansen, i tillegg til Sondre Amdahl, sjefen selv, og eventyreren; danske Moses Lovstad. (Jeg skrev 3 blogginnlegg på Runners world om løpeturen over Gran Canaria i fjor)

Fantastisk gjeng med løpeglade og eventyrlystne mennesker. Her i Agaete starter løpet Transgrancanaria for de som løper hele 127 km. Foto: Moses Lovstad

Gruppen besto av rundt 20 glade, svært spreke og ivrige løpere. Dagen vi kom frem til hotellet i Agaete var det mulighet for en liten, men ganske så bratt, løpetur opp i fjellene med hodelykt. Det ble en ren testosterontur. Tilbakemeldingen fra en av deltakerne var at det hadde hjulpet å ha en jente med i gruppen…. Vi andre, som ikke løp i fjellet eller tok en gåtur, tilnærmet oss på en mer bedagelig måte med et glass vin på en av strandrestaurantene mens vi betraktet hodelyktene, som beveget seg nedover langs fjellsiden.

Etter felles middag og tips om pakking av sekk for de neste 3 dagene, bar det i seng. Morgenen etter var alle klare og spente. Vi delte oss naturlig inn i grupper etterhvert som høydemeterne tikket inn på klokken, noen klarte å gjøre dette litt raskere enn andre. Disse fjellgeitene ble ledet an av Didrik og tok transgrancanariaruten den første dagen, ca 40 km og rundt 3000? positive høydemeter, det tror jeg at de kjente etterpå, for å si det sånn.    Jeg og noen andre endte opp med ca 28 km og ca 2300 positive høydemeter. Det irriterte flere av oss at vi ikke fikk klokket inn 30 km den dagen, så vi la fra oss sekkene på hotellet og løp ut å sanket de siste nødvendige kilometerne for å få det runde tallet 30. Dette er en greie eller tvangspreget idè, som en del løpere «lider» av, men som gjør seg veldig fint på løpstatistikken ;) Vi som «lider» av dette tall- og kilometertyranniet opplever det ikke som en lidelse, men som en varmende, indre tilfredsstillelse å se runde tall på klokken, som så kan analyseres og beundres flere ganger utover en kveld, for ikke å snakke om sammenlagt etter en 3 dagers tur!

Været i år var kaldere og våtere enn i fjor, det førte automatisk til raskere tempo og kortere og færre pauser den første dagen. Det var kanskje ikke helt slik vi hadde forespeilet de nye i gruppen at det skulle bli, men alle kom seg vel i «mål».

Akkurat sett gruppen løpe av gårde videre uten meg ved Artenara, ordentlig sippe-kjipt!!

Dag to startet ikke helt som forventet for min del. Siste nedoverløping til hotellet dagen før trigget en smerte under høyre fot på et isolert lite sted, dette medførte at det ble tiltagende ubehagelig å løpe, det bekymret meg en del og gjorde at jeg ble veldig usikker på om jeg kunne gjennomføre dagens 40 kilometer-etappe. Etter å ha løpt 6,5 km til Artenara måtte jeg ta det ultrakjipe valget om å avbryte løpingen. Det var overraskende trist og tungt å se de andre løpe videre uten at jeg kunne følge med. Sondre prøvde å trøste meg med at «Det er bare løping», men akkurat der og da betydde gruppen og løpingen alt, jeg så ikke hva ellers som kunne bety noe. Jeg snudde og gikk slukøret alene i tåkehavet tilbake til hotellet. Underveis innså jeg at det var et riktig valg, fordi ubehaget økte på, både i oppover- og nedoverbakkene. Jeg endte opp med 13 km og 750 positive høydemeter. Rart hvor skuffende lite det opplevdes der og da. Prøvde å bruke resten av dagen på å restituere meg og få en massasje i SPA-avdelingen.

Vakker utsikt fra hotellet El Parador i Cruz de Tejeda. Vi fikk med oss en solnedgang.

Morgenen etter, siste dag, var jeg veldig spent på hvordan foten var og hvordan jeg skulle komme meg til Maspalomas, 46 km med løping ventet. Smerten var ikke forsvunnet. En kjapp prat med Didrik, som også er naprapat når han ikke flyr rundt i fjellene og vinner løp, endte med at jeg bestemte meg for å ta sjansen på å prøve å løpe, etter inntak av Ibux, og så heller avbryte underveis og ta en taxi til mål, hvis det ikke gikk bra. Vi fordelte oss i 3 grupper, alle med forskjellige tempo og behov. Jeg ble plassert i den roligere gruppen ledet av Moses, siden det var usikkert om jeg klarte å løpe i det hele tatt. Det viste seg å være et helt riktig valg, på alle måter. Vi startet ut i nydelig morgenlys, jeg kjente at denne dagen kom til å bli fin! I gruppen min hadde vi tid til å nyte landskapet, ta bilder, skifte klær og få i oss energi. Moses ledet oss på en veldig god måte, slik at vi fikk opplevd alt, samtidig som vi fikk løpt det vi skulle, når vi skulle. Vi ble ikke hengende etter. Smerten i foten holdt seg borte og når den begynte å snike seg tilbake tok jeg mer Ibux.

Superoptimistisk og boblende glad for å kunne løpe i så flott landskap og fint vær den siste dagen. Ikonet El Roque Nublo i bakgrunnen til venstre. Foto: Neil Dryland

Humøret var på topp, etterhvert nærmest euforisk, jeg var så glad. Jeg elsker nedoverløping og denne dagen fikk jeg ca 2000 høydemeter med akkurat det. Følelsen av å mestre teknisk terreng i stor fart gir nærmest øyeblikkelig kick av endorfiner og adrenalin. I fjor kunne jeg ikke løpe de delene jeg fikk oppleve i år, pga hemmende gangsperre, gleden var desto større i år, da jeg klarte å løpe akkurat som ønsket. Humøret i gruppen var også upåklagelig.

Høy på livet, full av endorfiner og adrenalin jodlende nedover El Camino de Santiago. Foto: Neil Dryland

Jeg svevde nedover i gul trøye og blafrende skjørt i front. De andre kommenterte at de fulgte «den gule ledertrøyen», helt til det ble bråstopp etter 27 km.

Noen av de utsøkte løpevennene, som var med på turen og ble mine reddende engler litt lenger nede i dalen; Kari, Mariann, meg og Monika. Foto: Neil Dryland

Plutselig trynte jeg så inni h…… nedover! Et sånn fall som jeg bare har forestilt meg i et skrekkscenario tidligere, når jeg har holdt på å miste balansen. Jeg har flere ganger lurt på hvordan det er å falle og knalle hode rett i en sten. Vel, denne gangen fikk jeg testet ut akkurat det. Jeg husker absolutt ingenting av hvorfor jeg falt eller hva jeg snublet i, før jeg hørte kakket i hode da jeg traff steinen. Jeg fikk vridd meg rundt og lagt meg på rygg, måtte ligge å holde på kuttet i pannen og la smertene rundt om på kroppen spre seg. Senere viste det seg at 11 forskjellige steder på kroppen hadde fått juling. Jeg var utrolig heldig som løp med en så fantastisk gruppe, de handlet raskt og gjorde alt riktig på alle måter. Vår gruppe lå først, de to andre gruppene hentet oss inn etterhvert da jeg lå «strødd» på stien. Sondre dukket opp og ringte ambulanse. Jeg klarte heldigvis å reise meg opp etter hvert og gå med støtte ned til veien og til ventende bil.

Skal skal spare dere for det verste blod-og kuttbilde. Her har jeg blitt lappet sammen så godt det lot seg gjøre og kommet meg på bena, godt hulpet av coach Sondre og leder av turen.

Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe, vi fikk oss alle noen viktige erfaringer og noe å tenke på. Jeg fikk oppleve spansk legevakt og sykehus, ikke dårlig standard. Vennskap ble dypere, tusen takk til Monika, som stilte opp hele veien fra fallet og frem til Oslo dagen etter! Helsekort var lurt å ha med og reiseforsikringen stilte opp da jeg trengte det. Man bør også ha med det mest nødvendige av førstehjelpsutstyr når man løper i naturen. Nå er det gått to uker siden dette skjedde. MR-bilder konstaterte at ingenting ble alvorlig skadet, brukket eller røket, hverken i hode eller i kroppen. Jeg sitter igjen med et evig minne i pannen, et trail runner arr, 5 sting :) Det som er spennende nå er om jeg klarer å få meg i form igjen til å konkurrere i Transgrancanaria 42 km, om mindre enn 3 uker….

Alt i alt en annerledes tur, ikke helt som forespeilet, men likevel en kjempeopplevelse med flott natur, stier, landskap, mennesker/løpevenner, opplevelser og minner! Tusen takk til alle som var med!!