Nå som vinteren står for tur, så kan vær og føre fort sette begrensninger for langturene i marka. Det kan ofte være fristende å trekke innendørs på mølla for å få opprettholdt planlagt treningsmengde. Med litt planlegging og et årvåkent blikk på Yr så kan man få fantastisk flott løpeturer i marka også på vinterstid.
En gjeng fra Hell Ultraløperklubb hadde en plan om å ta turen fra Åsen til Stjørdal via High Five-ruta, en tur på 42 km og 2100 høydemeter gjennom skog, over fjell og kilometervis med myr.
Dette kunne bli himmel eller helvete, men god timing ga oss strålende sol og barfrost – et perfekt utgangspunkt for å gjennomføre denne turen i midten av november.
Fem topper
Fem optimistiske ultraløpere setter seg på toget klokken 07:59 ved Stjørdal stasjon og entrer perrongen på Åsen en halvtime senere.
Jeg kjenner på en viss spenning – hvordan vil tempoet bli, løypeprofil og underlag, og ikke minst – ville Yr holde lovnaden om godvær?
Etter et par kilometer med flatt terreng starter den første stigningen, vi skulle tilbakelegge 500 høydemeter til vi kom over tregrensen. Jeg kjenner tidlig i stigningen at her må jeg finne mitt eget tempo for ikke å gå på en smell.
Jeg gir beskjed fremover i gruppa og det viser seg at det er flere som har startet i et litt vel ambisiøst tempo. Vi justerer oss inn og etter 50 minutter når vi første av i alt fem topper som skal erobres i løpet av dagen.
Ingen kosestopp
Flyten blir fin og jevn innover fjellet, vi går i motbakkene og løper når terrenget flater ut.
Etter om lag 20 kilometer kommer vi til en åpen turhytte, her er planen å fylle opp med vann og innta litt fast føde. Min første tanke er at det sikkert blir en liten pust i bakken også, men gjengen er ivrig og vi klokker ut etter kun et par minutter med teknisk stopp.
En liten skuffelse slår innover meg, jeg tenkte at det måtte da være greit å kose seg litt, gå inn i hvilepuls og kjenne på gleden over å være en del av dette turfølget.
Planen var nok mer gjennomtenkt enn hva jeg hadde forstått, skulle vi komme oss over fjellet før mørket satte inn kunne vi ikke prioritere «unødvendige» pauser etterfulgt av stive og støle bein – så slik ble det.
Omveier og barfrostmyr
Gjengen holder et jevnt tempo og vi rullerer på å ligge i front, vi «spiser» jevnt og trutt kilometer.
Lars Erik, primus motor og kjentmann kommer med forslaget om en alternativ rute. Forslaget innebar en noe kortere distanse inn mot løypas høyeste punkt, Forbordfjellet (590 moh).
Denne såkalte snarveien endte med både flere høydemeter og noe lengre distanse, men ingen sure miner av den grunn – vi var jo på langtur.
Kneika på 400 høydemeter opp til Forbordfjellet gikk i rusletempo, på toppen ble det fotoshoot og inntak av næring før vi satte kursen mot dagens to siste topper.
Nå ventet alle de sugende myrene vi skulle forsere, men kong vinter hadde sørget for at kuldegradene hadde forvandlet blaut myr til knallhardt underlag. Frykten for å legge igjen alle kreftene i blautmyra var ubegrunnet takket være god planlegging og værguder som innfrir.
De siste kilometerne inn til endestasjonen på Stjørdal går på grus og asfalt, da er det lett å sette på autopiloten uten å måtte konsentrere seg om terrenget og hvor du setter ned føttene. Da fikk vi anledning til å småprate og utveksle løpserfaringer, samt la oss begeistre over tanken på cola og baconpølse som belønningsmat.
En flott løpetur – i flott fjellterreng – med flotte folk.
