Hardangervidda – Løpeeventyr fra hytte til hytte i 3 dager

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og mest fantastiske gaven jeg kunne tenke meg av mine herlige #høgepålivet venninner til 40 års dagen, nemlig litt utstyr og et bidrag til løpetur over Hardangervidda. Jeg kunne forvente en tur på ca 100 km. Her kommer min beskrivelse av turen og masse bilder.

Det var litt uvisst hvor mange som kom til å henge seg på turen, men det endte med at vi ble tre. Sissel, Hanne og jeg. Sissel og Hanne løp på Hardangervidda i fjor også (En litt annen rute), og hadde dermed god erfaring. De tok styring på planleggingen av årets tur, og jeg – heldige jubilant – stilte bare opp og var med. La meg røpe det med en gang, det var en drømmetur. De jentene traff spikeren på hodet når det gjaldt ruta og hyttene. Ja, jeg gir de også æren for valget av helg. Det var høytrykk i hele Sør-Norge, og vi kunne ikke vært heldigere på vidda.

Torsdag 22. august møttes vi i Drammen. Jeg kom fra Oslo, og de fra Skien. I Drammen ble vi sittende en stund. Bergensbanen var forsinket, men hva gjør vel det når man møtes forventningsfulle og #høgepålivet? Vi kom oss etterhvert på toget, og vi fikk ringt til Finse hvor vi skulle overnatte første natt og meldt fra. Vi kom til å rekke middag, og vi var ikke de eneste på det toget som skulle på den middagen.

For meg var det en eksotisk følelse å komme til Finse. Jeg har ikke vært der før så jeg var helt i himmelen. Finsehytta lå fantastisk til ved vannet, og med utsikt til Hardangerjøkulen. Vi kom inn, og ble vinket rett til matfatet. En god suppe til forrett, KOMPER (Hipp hurra! En av sørlendingens livretter) på vestlandsk vis til hovedrett og karmamellpudding til dessert. Det ble mye matprat på turen. Var det en ting vi trengte å tenke på så var det å fylle på med kalorier. Vi var jo klar for å forbrenne noen.

Vi fikk et rom, og i engangsengetøy av «papirkvalitet» sov jeg som et barn gjennom natta. Turen er i gang, og jeg elsker det. Neste morgen etter god og hyggelig frokost sammen med andre turmennesker var vi klare for første etappe. Den skulle gå fra Finse til Dyranut, og være ca 37 km.

Denne fredagen forventet vi regn. Tidligere den uken var det meldt ganske mye regn denne dagen og opphold resten av helgen. Vi forventet også mye vind. Vinden var absolutt tilstede fra start, men det var ikke så kaldt. Vi hadde kledd oss i ulltrøye, tights og vindjakke. Det var fint.

På første etappe var det vakker og vill natur. Det var steinur, det var vann vi måtte over, morsomme og spennende broer av ulike slag, mye myr, snø og utsikt til både Hardangerjøkulen og Blåisen. Det var utfordrende å løpe store deler av denne turen, men det var en helt magisk opplevelse. Det ble ca 1100 høydemeter, og vi brukte mange timer. Vinden avtok etterhvert og vi kunne kaste jakka. Regnet kom aldri. Vi tok en litt lengre matstopp på den ubetjente hytta Kjeldebu. Brødskivene i nistepakken opplevdes som et gourmetmåltid, og da vi ankom Dyranut ved sekstiden på kvelden var vi slitne og glade. For en start!

Dyranut fjellstove ved riksvei 7 i Eidfjord kommune. For et sted. Vertskapet der (mor, far, barn og svigerforeldre) sørget for et varmt og godt sted med god service, deilig mat og vin (Ja, vi er ikke verre enn at vi har plass til litt vin også på en slik tur), godstoler foran peisen og et herlig rom. Innbydende frokost med hyggelig «god morgen» hilsen før turen vår gikk videre over vidda mot Rauhelleren.

Det var lørdag, og vi hadde den korteste etappen på 27 km foran oss. Etter en kilometer plumpet vi under, og iherdig skotørking (Les: rommet vårt var ca 40 grader etter vedfyring når vi skulle legge oss kvelden før. Vi sov med vinduet på vidt gap) var nesten forgjeves utenom en viktig ting; det er deilig å putte bena nedi tørre sko. Det var store kontraster mellom denne turen og dagen før. Det var en relativ flat dag med ca 450 høydemeter, vidde så langt øyet kunne se. Grønt og fint. Matpakka inntok vi på den ubetjente og helt stengte hytta Stigstov. Det passet fint å ha den korteste og «enkleste» etappen på dag to.

Vi kom ganske tidlig frem til Rauhelleren. Allerede i 16 tida. Det feiret vi med Hardanger «bobler» og kanelbolle i peisestova. På Rauhelleren var det ekstra sosialt. Her snakket alle med alle. Vi snakket blant annet med to litt eldre herremenn som var på fottur med 10-15 kg sekker. Da de fikk ferten av at vi skulle i samme retning neste dag slo ihvertfall konkurranseinstinktet på en av dem inn. De skulle til Mårbu som var vårt mellomstopp dagen etter, og de skulle vinne. Vi sa at vi skulle spise frokost kl 8. Da skulle de begynne å gå klokka 6. Vi trodde de tullet, men særlig han ene tok dette dønn seriøst og la seg kl 21. Dette ble morsomt.

Etter rømmegrøt og spekemat tok vi også kvelden litt tidligere enn de andre dagene da vi visste at etappe tre fra Rauhelleren til Kalhovd ville lande på rundt 40 km.

Ved frokosten neste dag var konkurrentene selvsagt ikke til stede. De var allerede i gang. Vi fikk pakket våre sekker, som for øvrig lå på rundt 3,5-4 kg til sammeligning, og kommet oss avgårde vi også. I dag fikk vi allerede fine solstråler før frokost, og jeg valgte shortsen. Ikke vet jeg hva som var i brunosten til Hanne og Sissel til frokost, men de satte i gang i en rasende fart. Jeg lurte på om det var jeg som var helt «ferdig» eller om de var helt GALE, men her var det flere med konkurranseinstinkt tror jeg ;) Uansett, tempoet jevnet seg ut, og kroppen min våknet også etter noen kilometer. Denne dagen ble et eventyr når det gjaldt naturen rundt oss, sola, stiene som stort sett var nydelige å løpe på .. ja hele pakka.

Etter 15 km spiste vi litt. Da kom det en mann mot oss, og han hadde møtt konkurrentene og de hadde fortalt at de skulle vinne til Mårbu. De hadde bekreftet at de satt i gang kl 6, og vi skjønte da at de uansett ville nå frem først. Vi møtte dem igjen på Mårbu. De skulle videre med en båt som skulle gå senere på dagen. Det var bare å gratulere :-)

Mårbu er en betjent hytte som ligger nydelig ved vannet med strender rundt seg. Her tok vi oss tid til en kaffe. Vi var ca halveis på dagens etappe, og da jeg så på skiltet at det var 22 km igjen til Kalhovd øynet jeg et håp om at vi ville oppnå maratondistanse denne dagen. Det plaget meg nemlig litt at vi kanskje ville lande på rundt 40,9. Da så jeg for meg at jeg måtte løpe en liten «strafferunde» på slutten for å nå 42. Går det an å gi seg på 40,9? Tror ikke det. Tøffe Hanne som kom seg gjennom dagene med et litt plagsomt kne var ikke fullt så gira på lengre tur enn vi trodde akkurat da så jeg måtte være litt forsiktig med å slippe «jubelen løs», men fy søren så sprek og tøff hun var til tross for noen vondter.

Vi så for oss en ganske flat avslutning mellom Mårbu og Kalhovd, men det var det ikke. Det var opp en topp og ned igjen så utrolig mange ganger. Vi landet på over 800 høydemeter denne dagen. Terrenget var fint, men ganske mye myr.

Da vi nærmet oss 42 km så kunne jeg selv bekrefte at jeg ikke hadde store behov for særlig mer enn 42.195, men jeg så ikke målet der og da. Jeg tenkte i mitt stille sinn – ikke EN topp til. Men plutselig så vi den, først vimpelen og så hytta. KALHOVD. Vi skulle ned til den hytta. Vi var i mål etter 42,6 km. Plutselig var vi i mål etter tre drømmedager på tilsammen 107,4 km fra Finse – Kalhovd. Hordaland – Buskerud – Telemark. Hardangervidda på tvers fra nord til sør. Det gikk så fort. Det var så moro!

Vi feiret med Prosecco i mål, og til Stig (mannen til Sissel) sin store glede fikk vi tatt oss en dusj. Han var så snill å hente oss på Kalhovd og kjørte meg til toget på Nordagutu på deres vei til Skien. I bilen hadde han sørget for potetgull, smågodt og solo til oss. For en service! Og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var SUPERDIGG med en Burger King meny på Notodden på veien.

Sissel og Hanne, takk for en av livets opplevelser! Dere er tøffe, spreke, morsomme, herlige og gode jenter. Sissel, du «teipet» føttene dine så tappert hver dag etter et par heftige overtråkk de siste månedene og Hanne, du kom deg altså gjennom med det som ble et litt kranglete kne på turen. Dere er mer erfaren enn meg i terreng og freser avgårde til stor inspirasjon. Jeg henger på, og vil kalle oss ekstremt samstemte når det kommer til innsatslyst, utholdenhet og viljestyrke.

Tusen takk for masse påfyll av løpeglede, og tusen takk for turen!