Et nytt år har gått i rekordfart, og plutselig så var tiden kommet for viddetur igjen med terrengdronning-venninnene mine fra Skien. Eller husmorferie som vi også liker å kalle det.

I år måtte dessverre Sissel stå over (Vi savnet deg Sissel!), så det var Hanne, Silje og jeg som skulle komme oss gjennom dette i år. Hanne har en litt vond hofte, og det unner jeg henne selvfølgelig ikke, men misforstå meg rett; det er ikke så dumt for asfaltslukeren at hun råtassen ikke er i 100 % form, for selv med vond hofte er hun hvassere i terrenget.

Silje er også knallgod i terrenget. Når det gjelder meg selv sier jeg bare takk og lov for kondisjon, utholdenhet og viljestyrke, for da har jeg «bare» det tekniske å konsentrere meg om. Det er ikke bare bare. Jeg hadde rekordmange tryninger i år. Noen av dem på skikkelig Donald Duck nivå. Heldigvis gikk det bra uten altfor mye skrammer. Bare en ripe i neglelakken. Det kan jeg leve med.

Fredag, Kalhovd – Mårbu 20 km

I år skulle vi holde oss i den nydelige og grønne Telemarksdelen av Hardangervidda hele turen. Vi elsker hele Hardangervidda, vi. Det steinete og grå Vestlandet som vi kaller for vilt og vakkert, og den grønne delen i Telemark hvor vi husker at vi har hatt mange fine flytstier.

Jeg var så optimistisk at jeg sendte jentene en melding dagen før for å spørre om mine VJ Ultra sko var «for tekniske» til de fine stiene jeg ventet meg? Hanne svarte så fint; det er ikke helt steinfritt på denne turen heller så ta de, du (Hun hadde gått denne turen i sommer med mannen sin).

Selvfølgelig skal jeg ha VJ Ultra! «The best grip on the planet» eller noe i den duren sto det inni skoesken. De er jo laget til meg.

Vi kjørte fredag formiddag til Kalhovd. Jeg fra Oslo, og Hanne og Silje fra Skien. De tre siste milene mot Kalhovd gikk på en skikkelig hompetitten grusvei, så jeg tenkte at den dagens løpeetappe på 20 km kom til og føles som «a walk in the park» i forhold til den kjøreturen.

Det var deilig å få parkert, og få på seg utstyret. Jentene kom. Klem, latter og skrål var i gang, og vi satte ut på første etappe kl. 14.30. Ifølge yr.no hadde vi et fantastisk vær i vente den helgen. Kun fredag kunne være litt grå, men vi fikk kun noen få regndråper.

Strekningen Kalhovd – Mårbu har mange fine flytstier. Det gikk unna innover, og det er så nydelig der. Akkurat den distansen var en del av siste etappe i motsatt retning det aller første året på Hardangervidda i 2019. Det var kanskje siden det gikk unna at jeg måtte nedom å hilse på bakken. Plutselig lå jeg langflat på stien. Opp igjen.

Etter en liten stund sto jeg med en fot ned i gjørma nesten opp til kneet, og ikke nok med det – jeg tippet slik at hele den ene hånda også druknet i gjørme. Heldigvis var det ikke så langt til nærmeste bekk hvor jeg fikk vasket hendene. Litt over 3 timer så var vi på plass på fantastiske Mårbu. Det ligger en stor DNT hytte der, og en litt mindre privatdrevet fjellstue. Det var på sistnevnte vi skulle bo, og der var vi gjester sammen med to andre damer og 4 menn.

For en varm stemning det var bare å komme inn døren. Vi fikk sjekket inn, og satt en flaske rødvin til lufting mens vi fant rommet og tok en dusj. Silje og jeg delte rom. Jeg tok overkøya siden jeg har litt mindre høydeskrekk enn Silje. Høydeskrekk er noe vi etterhvert ikke kom på at vi hadde (Wait for it!). Kvikk-lunsj på puta. Så stas! Inn i spisesalen for servering av tre retters middag. Vi spiste sammen med de to andre damene. Gutta satt i badestamp utenfor.

«Ups, jeg tror det var hull i den vinflasken» sa Silje før vi bestilte en ny. Bare så det er sagt så er vi tre damer som er glad i mye forskjellig aktivitet. Vi liker å være ute langt og lenge, men vi er også glad i god mat og vin. Derfor har vi bestemt oss for at disse turene alltid skal gå til betjente hytter så lenge det lar seg gjøre. Vi skal både yte og nyte. Etter en lang dag på vidda er det herlig å se frem til denne middagen og den gode vinen … MEN …

Når det er hull i vinflaskene blir de så fort borte. Vi satt oss inn i peisestuen, og «kose oss – barometeret» var på maks. Vi skravlet og mimret og hadde det så gøy. Selv om Hanne og Silje er gode venninner, så har dette året gått seg til sånn at jeg ikke hadde sett de to siden viddeturen i fjor. Kan dere tenke dere? MYE å ta igjen.

Jeg passet på å gå inn i spisesalen for å fylle vannkaraflene. Var jo fortsatt svært bevisst på at den lengste etappen ventet neste dag med 40 km. I spisesalen satt de mannlige gjestene og spiste middag (La oss kalle de gutta, de var bare litt eldre enn oss) Som seg hør og bør spør vi selvfølgelig hverandre hvordan dagens tur har vært, hvor den har gått osv. Raskt finner vi ut at i tillegg til fjell og natur deler noen av oss løpeinteressen. Det tok minst et kvarter å fylle på de vannkaraflene. Tilbake i sofaen i peisestuen fikk vi etter hvert selskap av den gjengen – noe som ble veldig morsomt og hyggelig.

Der sitter vi i ulltrøya og turbuksen med musikere, næringslivsleder, lederutvikler, maratonløper, O-løper og jeg vet ikke hva. Fellesnevneren er at man er glad i naturen, fjellet og akkurat der og da befinner seg på Mårbu på Hardangervidda. Mye å snakke om, og hyggelig selskap. Omsetningen til Mårbu fjellstue viste klare piler opp den kvelden, og vi fikk til og med lov til å bli sittende etter at de hadde skrudd av strømmen. Vi fikk ansvar for å slukke stearinlysene. Latter og moro! I et og annet øyeblikk minnet vi hverandre på de 4 milene dagen etter, men man må jo ta noen sjanser i livet eller hva? Kl 01.30 tuslet Silje og jeg inn på rommet. Høydeskrekk var ikke et tema. Vi sov før vi traff hodeputa.

Lørdag, Mårbu – Mogen 40 km

Neste morgen kl 07.30 – god morgen! Kjenne etter, blir det løpetur med eller uten «hjelm» på hodet? Et par forebyggende paracetter er uansett godt å ta. Inn til nydelig frokost og matpakkesmøring. Stemningen var god selv om Mårbu fjellstues gjester var litt ekstra trøtte i trynet. Målet var å komme seg ut døra kl 9. Vi visste at middagen skulle serveres på Mogen kl 18, og den ville vi ikke gå glipp av selv om vi allerede da kunne si at Mogen ikke kom til å få tømt vinlageret sitt før slutten av sesongen på grunn av oss.

Hadde det ikke vært for verdens treigeste GPS på klokka mi så hadde vi kommet oss av gårde kl 9. Den ble noen minutter over, men jeg løper ikke derfra uten styr på klokka. De to andre har selvfølgelig siste skrik av klokke, og mente et lite øyeblikk at min Garmin Fenix 6 snart fortjener en plass på Teknisk museum. Vi kom i gang, løpende som gaseller ut av tunet på Mårbu, rundt en sving og der falt vi sammen. Haha, neida! Men det var ganske raskt inn i motbakke, og da er det bare å skru tempo ned – og sant skal sies, det ble holdt et svært rolig tempo den dagen.

Vi gikk mye. Vi gikk mer enn vi noensinne har gjort på vidda, men vet dere hva? Det var deilig! Vi var litt slitne i kroppen etter at vi valgte å «vinne festen» kvelden i forveien, men så utrolig moro vi hadde det. Det var verdt det. Om vi går eller løper den neste etappen spiller ingen rolle for andre enn oss selv, og hvor lang restitusjonstid vi får på neste hytte. At vi skulle klare å komme oss frem de 40 km var vi aldri i tvil om. Vi hadde en helt strålende dag. Været viste seg fra sin aller beste side og vi ruslet av gårde i noen kulisser som ikke kan beskrives. De må oppleves. Vi passerte den selvbetjente hytta Lågaros på veien, og kl 17.55 ankom vi Mogen DNT hytte. Der var det mange mennesker som koste seg i solveggen, og enorm stemning.

Superflaks for oss så ønsket Mogen selv å utsette middagen med en halvtime den dagen, så vi rakk å både sjekke inn og ta en dusj før middag. Helt etter planen i forhold til hva som pleier å være målet vårt. Siden det var aller siste kveld for Mogen den sesongen vartet de opp med et festmåltid. Mogens surf and turf til forrett med gravet storfe og gravet ørret. Langtidsstekt høyrygg med deilig potetmos til hovedrett og tilslørte «blåbærpiker» til dessert. Gjett om vi var sultne! De serverte vinpakke til, noe Silje og jeg bestilte, men det gikk ikke ned på høykant. Pepsi Maxen smakte bedre den kvelden, og etter middag la vi oss bare på senga og slappet av og skravlet. Ingen sosialisering i peisestuen den kvelden selv om vi dagen etter hørte rykter om at det hadde vært veldig hyggelig med gitarspill og greier, men da var nok disse damene langt inne i drømmeland. Klokka 22 slukket vi lyset.

Søndag, Mogen – Kalhovd 36 km

Wow, deilig å våkne opp neste morgen friske, raske og uthvilte klar for siste etappe. 36 km. De hjemmelagde rundstykkene på frokosten var bare innertier. De ble med i matpakken også. Heller ikke den dagen var vi langt unna tidsfristen med å starte kl 9. Jeg gikk ut i god tid før de andre for å aktivere klokka mi. Klok av skade. Haha! (Psst! Hjemme er den aaaaldri treig)

Fra Mogen startet turen RETT OPP! Hvorfor ikke? Noen steder må jo helgens 2300 høydemetere ligge. Belønningen fikk vi når vi kom opp over tregrensa igjen. En helt fantastisk utsikt. Denne dagen var været minst like fantastisk som dagen før, og ganske sikkert enda litt varmere. Jeg valgte i hvert fall shorts og t-skjorte, og angret aldri et sekund på det.

Eneste ulempen med høy temperatur kombinert med vått og gjørmete underlag er at det stort sett blir blemmefest for føttene mine, uansett hvilke sokker eller sko jeg har. Jeg har løpt langt i normal temperatur og ikke fått en blemme eller gnagsår, men de gangene det har vært varmt – da melder blemmene seg. Det gjorde de også her. Jeg fikk noen på dag 2. De poppet og plastret jeg før vi satt ut på siste etappe. Jeg kjente at jeg levde for å si det sånn, men jeg er god til å ignorere. Noen nestensnublinger (les slå tåa i steinen) flere ganger, og et par ganger i bakken ble det denne dagen. Jeg så ut som en feier når jeg kom til Kalhovd siden jeg hadde valgt shorts.

Vi koste oss på veien. Både på dag 2 og 3 tok vi oss tid til å spise matpakke sittende et par ganger. Vanligvis kan vi ikke det for da blir vi raskt for kalde. Vi er jo kledd for å løpe, altså ikke altfor mange lag selv i kjøligere vær. Sekken inneholder som alltid viktige klær som regnjakke, regnbukse og dunjakke. Alt i lettvekts materiale som tar liten plass i sekken. Ullstilongs, trøye, hansker/pannebånd/buff, et sett klær til kveldene, sokker, toalettsaker og ikke minst liker jeg å ha med flip-flop siden det ganske ofte er utedo. Sekken min er alltid full, og da er den ca 4,5 kg.

De siste 6 km gikk på grusvei tilbake mot Kalhovd. Selv om jeg synes det var utrolig deilig å ikke snuble i noe en stund så synes selv asfaltslukeren at underlaget er hardt etter så mange timer ute. Litt fart på bena fikk vi, men det ble løpe/gå intervaller helt til mål.

Kalhovd – here we are etter til sammen 96 km på tre dager. Alt gikk så fort! Plutselig var helgen over. Nok en minnerik, morsom og sporty helg. Wow! Elsker de turene. Klem til jentene og vinke de av gårde først. Jeg måtte innom hytta på Kalhovd og få skiftet litt, skylle feier-leggene og sjekke tilstanden på føttene. X antall blemmer og æsj, noen blå negler. Ah jeg som akkurat hadde opparbeidet meg ganske så fine føtter! Nesten som stigespillet det der når man driver med sånn løping.

Jeg fikk puttet føttene forsiktig nedi noen helt løse sneakers. Klarer jeg å trykke på gasspedalen helt til Oslo? Ja, det går bra. Ferden gikk tilbake – rik på nye gode viddeminner!

Dette var min 5. tur på Hardangervidda i tillegg til at vi har hatt en tur i Skarvheimen. Er du inspirert og har lyst å se hvilke ruter vi har løpt og hvilke hytter vi har besøkt så ligger alle mine rapporter fra disse turene her under bloggen min på Runners World

Send meg gjerne melding på Instagram (@mariasorbo) hvis du har lurer på noe.

Blogges snart igjen 😊

Hilsen Maria