Det begynte med en rolig søndagstur og endte i nesten-ulykke. Segmentjakten var så viktig at alt annet måtte vike.
Yr meldte duskregn, men det stoppet oss ikke fra å snøre på oss joggeskoene. Halvveis ut i turen vår ble vi vitne til en nesten-ulykke mellom et par karbonsåler, fokus på en pulsklokke, en løper og en taxi. Fokuset på å jakte segmentene langs en trafikkert vei en søndag, var for noen tydeligvis blitt så viktig at alt annet mistet fokus.
Jeg er helt enig at bilister skal opptre aktpågivende og hensynsfullt, men vi har også et ansvar for fotgjengere. Mannen med karbonsålene spyttet på taxien, viste fingeren men fortsatte i fullt firsprang videre. Segmentene skulle vinnes.
Dette fikk meg til å både tenke og reflektere. Jeg har skrevet dette innlegget flere ganger, og slettet det etterpå. Pustet litt med magen oppi det hele. Hvor har vi egentlig fokuset når det kommer til løpingen?
Du er jo for tung til å bli skikkelig god du Mathilde
Denne kommentaren fikk jeg for en tid tilbake. Joda, jeg er ingen spinkel antilope, jeg med mine 182 centimenter og 3-4 styrkeøkter i uken. Jeg hadde sikkert hentet litt på å kutte den treningen og heller bare løpt. Men jeg løper da helt ærlig ikke for å bli best?
For all del, for noen så er det målet. Men absolutt ikke for alle. Jeg startet aldri med løping for å bli best, jeg ville vinne over mitt eget hode som sa at jeg ikke kunne løpe.
En så liten kommentar hadde mest sannsynlig knukket Mathilde 18 år. Mathilde 27 år tenkte «stakkars deg som har et så ensidig syn på hva løpingen skal handle om.»
Hvorfor gidder du å løpe så langt når du bruker så lang tid?
Dette spørsmålet fikk min gode medblogger-kollega Bjørg Astrid. Svaret hennes elsker jeg. Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg. Og hun har jo så rett. Det er faktisk noen som må komme sist på løp.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har avstått fra løp fordi det var det jo bare de aller beste med. Men etter å ha lest hennes blogginnlegg, meldte jeg meg på Krokskogen halvmaraton. Løpet hvor det er med veldig mange dedikerte løpere, og kanskje er det plass til meg langt nede på resultatlistene – men hva gjør egentlig det? Jeg elsker området rundt krokskogen og jeg elsker løping. Bruker jeg lengre tid enn jeg hadde tenkt, så får jeg bare litt ekstra tid til å nyte natur.
Men her må også en del arrangører på banen, og tilrettelegge for alle i løp. Man skal ikke oppleve å komme ned til et nedpakket målområde lenge før cut-off time.
Hennes innlegg kan du lese her: Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?
Jeg har jo også Strava?
Jada, jeg har selvinnsikt. Jeg skal ikke si at jeg ikke blir litt ekstra fornøyd med økten dersom jeg har jobbet med tempoet, og jeg ser at jeg fikk en PR på et segment på Strava. Et stort øyeblikk for meg var når jeg løp inn til en 10. plass under KK Mila 5 km. Samtidig må vi ikke miste fokus. Konkurranse er gøy, men løping burde også handle om så mye mer. Vi må gjøre rom til alle når det kommer til løping. Heie på hverandre, vi er jo alle i samme båt selv om vi kanskje har litt ulike målsettinger.
Før du forsvinner hjem fra et målområde, stå noen minutter ekstra å heie på de som kommer etter, for mange betyr det mye.
