En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.

Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.

Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.

Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.

Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.

Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.

Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.

Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.

Jeg først.

Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.

Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.

Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.

Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.

Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.

Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.

Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.

Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.

Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.

Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.

Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned…

Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.

Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.