Stegjernet grov seg ned i skaren. Steg for steg beveget jeg meg oppover fjellet mens den iskalde vinden pisket snøen opp og gjorde sikten dårlig.
Lyset fra hodelyktene våres nådde bare noen få meter frem og bortsett fra lyset fra fjellstua som ble svakere og svakere for hver meter lenger opp vi kom hadde jeg ingen formening om hvor langt opp jeg hadde kommet eller hvor langt det var igjen til toppen.
Mørket omfavnet oss slik at jeg ikke en gang kunne skimte konturene av fjellene, men om man løftet blikket nok kunne man se en helt formidabel stjernehimmel.
Tre ganger 4000 meter på 36 timer
Klokka var noen minutter over 5 om morgenen den 24 januar 2020 og jeg var på vei opp Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell, 4167 meter over havet. Min tredje tur opp over 4000 meter på 36 timer.
Jeg pustet tungt, følte meg sliten, på grensen til utmattet og ble glad da jeg så at Mustafa stoppet opp og ventet på meg et par meter lenger oppe. Da jeg nådde ham, pekte han med staven sin slik at jeg forstod at jeg skulle snu meg rundt.
Og bak meg så jeg at vi hadde kommet høyt nok til å kunne se lysene fra Marrakech. Så fjernt, likevel så nært. Det travle og lettere kaotiske Marrakech som jeg hadde utforsket for et par dager siden var den klare kontrasten til livet her oppe i Atlasfjellene.

Mustafa lot meg ikke bruke for lang tid på å nyte utsikten eller til å få pulsen ned på et behageligere nivå, for pausen var raskt over og vi fortsatte turen oppover fjellet.
Konturene hadde nå blitt synlige og jeg begynte å kjenne meg igjen i landskapet. Det kjentes så mye tyngre ut en det hadde gjort den første dagen da vi hadde startet nede i Imlil, en landsby på 2000m høyde som er et godt utgangspunkt for turer inn i Toubkal nasjonalpark.
Kjøreturen fra Marrakech til Imlil hadde tatt 1,5t og da Ian og jeg kom frem ved 10-tiden onsdag morgen den 22 januar hadde vi møtt guiden vår Mustafa, drukket søt mynte-te, og lagt av sted innover i fjelparadiset. Selv om vi måtte innom 3 pass-kontroller på turen hadde vi vært fremme ved Les Mouflons’ refuge, som ligger 3207moh, i god tid til en sen lunsj, før vi klokka 14.30 begynte dagens andre etappe.
Da klokka var 20.00 satt vi igjen i Les Mouflons’ spisesal og spiste en velfortjent middag etter å ha vært oppe på Nord-Afrikas høyeste fjell.

Men denne morgenen kjentes det ut som om vi beveget oss i sneglefart og vinden var iskald. Jeg hadde tre lag på hendene mine; merino liners, thermo votter og et ekstra vindtett lag ytterst, likevel føltes det som om fingrene mine var forvandlet til istapper. Selv ikke på Ice Ultras kaldeste dag hadde jeg vært så kald.
Da vi kom opp til ryggen der man tar til venstre for å komme opp til toppen av Toubkal var vinden så sterk at jeg hadde vanskelig for å holde meg på beina. Vi stoppet bak en stor stein og jeg tok på meg enda et lag, nå hadde jeg fem lag på overkroppen og jeg manglet bare balaklava og ansiktsmaske min for å se ut som jeg hadde gjort på dag 3 av Ice Ultra da temperaturen hadde vært nede mot -38 kuldegrader.

Den siste kneika var hard, jeg hadde mest lyst til å snu, men nå hadde himmelen skiftet til den dype blåfargen som kommer rett før sola slipper sine første stråler opp over horisonten og snart ville himmelen bli gylden og fargerik. En soloppgang på Toubkal var verdt innsatsen.
For rask for sola

Da vi nådde spiret på Toubkal denne morgenen var den effektive temperaturen på -35 kuldegrader. Jeg var gjennomfrossen og da vi oppdaget at vi hadde nådd toppen 20 minutter før den virkelige soloppgangen ville komme, tok vi de obligatoriske bildene, sa at «this is pretty freaking amazingly beautyfull and pretty freaking cold» også satset vi på å få se sola stå opp fra ryggen litt lenger nede i stedet. Men selv da vi nådde ned til ryggen igjen hadde ikke sola kommet skikkelig opp.
Jeg hadde fart i beina på vei ned mot fjellstuen og selv om jeg hadde stegjern på beina fikk jeg til å løpe mer enn jeg gikk nedover. Nå som jeg var i ly for vinden klarte jeg å nyte utsikten mer. Fjellene lå badet i et rosa lys og jo nærmere fjellstua jeg kom, jo mindre sliten følte jeg meg.
Høydesyk på Timzguida

Det hadde vært motsatt dagen før. Da hadde vi besteget toppen Timzguida på Ouanoukrim, Nord-Afrikas nest høyeste fjelltopp (4089moh). Været hadde vært utfordrende, det hadde snødd og blåst og det var kaldt. For å komme opp Timzguida må man opp, (og senere også ned), noen litt utsatte partier og denne turen er mye mer teknisk enn turen opp Toubkal, men også mye morsommere.

Og på tross av at sikten fra toppen ikke var mye å skryte av denne dagen, så hadde jeg en helt fabelaktig opplevelse hele veien opp. Det var først det siste stykket på vei tilbake til fjellstua at jeg hadde følt meg plaget av høyden. En tiltagende hodepine kombinert med følelsen av å være helt tom for energi. Da vi kom tilbake til Les Mouflons’ refuge hadde jeg ikke noe appetitt, og de som kjenner meg vet at det er veldig uvanlig. Jeg pirket i maten, men det eneste som fristet var Berber te, den søte tradisjonelle urteteen man får servert i Marokko. Jeg drakk en liter av det, fylte på videre med vann og brus og etter et par timer hadde hodepinen gitt seg og jeg merket at appetitten vente tilbake. Så da middagen ble servert den kvelden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg nok imponerte flere av gutta i salen med min evne til å få en enorm porsjon kylling og ris til å forsvinne i rekordfart.
Men da jeg var tilbake i fjellstua fredag morgen den 24. januar følte jeg meg i fin form. Klokka var ikke engang 8, og til min overaskelse forstod jeg at grunnen til at jeg hadde følt meg så sliten var at jeg hadde besteget Toubkal mye raskere en den første dagen. Turen opp og ned hadde tatt under tre timer, så vi må ha holdt en god fart opp fjellet den morgenen.
Veien tilbake

Etter å ha pakket sammen soveposer og utstyr, drukket litt te og spist litt sjokolade var det tid for å dra tilbake til sivilisasjonen og vi la i vei ned igjen mot Imlil.
Det rare med turen ned til Imlil var at den føltes dobbelt så lang som turen opp fra Imlil til foten av Toubkal. Stien svinger seg nedover mellom de høye fjellene, forbi en knøttliten landsby og på vei nedover møtte vi flere turister på vei opp mot Toubkal.

De fleste fikk transportert bagasjen sin på muldyr og da var det ofte bare å klemme seg flatt inn mot fjellveggen slik at de kunne passere. Men det jeg husker best fra turen tilbake til Imlil var hvor sulten jeg var, for jeg hadde feilberegnet tiden det ville ta å komme seg ned til byen og hadde ikke med meg noe reserve fuel. Heldigvis er det fult av små koselige spisesteder i Imlil hvor du får servert tradisjonell marokkansk tagine til en super billig penge. Så da vet du hva du har å glede deg til når du kommer ned fra fjellet.
Kit list
Lurer du på hva som trengs for et vinter eventyr i Atlas fjellene? Dette er hva jeg hadde med meg:

- Sko (inov-8 ROCLITE G 370)
- Sekk (inov-8 all terrain 25L)
- Staver (Black Diamond distance carbon FLZ)
- 2 stk Camelbak insulated flaske 750ml
- inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
- inov-8 Merino langermet base layer og midlayer
- Ull sports BH fra Brynje
- Inov-8 thermo mitt (superlette vind og vanntette votter)
- Liners fra Devold (votter, ikke fingerhansker)
- Vindvott fra RAB
- inov-8 extreme thermo lue
- To inov-8 buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
- inov-8 Winter tights
- Den gamle varianten av inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
- Inov-8 thermoshell pro insulated jakke
- Inov-8 merino sokker (tre par, tykk type)
- Ulllongs fra Devold
- Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
- Ull underbukse fra Lindex (til camp)

- Sovepose med komfort ned til -10 (jeg fryser lett om natten)
- Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
- Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
- Hodelykt fra Silva og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
- Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
- Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
- Stegjern
- Isøks (denne fikk jeg egentlig ikke bruk for)
- Mobiltelefon
- Lader til telefon og Garmin-klokke
- Powerbank
- Bankkort
- Pass
- Litt cash
- Liten tube med solfaktor 50 (kombinert kuldekrem og solfaktor fra Roald Amundsen)
- Solbriller
- Sjokolade 2stk (kjeks, chips og sjokolade kan kjøpes på fjellstua)
- Elektrolytter fra FUTT! (fra tights.no)
- Våtservietter (liten pakke)
For tips når det kommer til praktisk informasjon (priser, tips og triks, guider osv) til gjennomføring av en slik ekspedisjon, ta en titt på posten til Ian Corless her.
