Fra 10 km på Sentrumsløpet til 80 km på Ecotrail

Fra 10 km på Sentrumsløpet til 80 km på Ecotrail


Der har dere meg. Løping er gøy, og jeg er med på alle distanser fra 5 km til 80 km. Jeg har dristet meg til 166 km én gang, men foreløpig har det blitt med den ene gangen.

Til nå i år har jeg gjennomført en maraton i Limassol og 10 km på Sentrumsløpet. Førstkommende lørdag venter Ecotrail 80 km, og jeg gleder meg så veldig.

Ecotrail skal jeg gjennomføre for fjerde gang. Det har blitt en fin tradisjon. Her legger jeg bort store tidsambisjoner og tunnelsyn, og fokuserer på løpeopplevelsen, den lange fine turen og det sosiale som er helt unikt på ultraløp. Har et slags mål, men det skal være tid å hilse på andre og kose seg i løypa.

Det som også er en fin tradisjon, er Sentrumsløpet. Løpet som har eksistert i over 40 år, som er en av Oslos store løpefester og som var et av mine første løp med startnummer. Det bidro til stor løpeglede, og lyst til å melde seg på flere og flere løp. Jeg pleier å løpe 10 km her, men man kan også løpe 5 km om man ønsker det. Årets løperapport fra Sentrumsløpet som gikk den 23. april kommer ikke et minutt for tidlig, men jeg vil likevel dele min løpsopplevelse.

I år så startet min Sentrumsløpsopplevelse med å tilbringe torsdag kveld og deler av fredagen på Runner’s World sin stand på startnummerutdelingen. Utrolig moro å være der, hilse på folk, snakke med folk og dele noen opplevelser og ikke minst forventninger til årets løp. For det er jo slik at selv om Sentrumsløpet er en stor løpefest gjennom Oslos gater, så er det alltid høye forventninger til løypen som kan være ganske tøff i starten hvis man blir litt for ivrig, og til været som ALLTID er (litt for) bra under løpet.

Beste utsikten fra Runner’s World standen

I år igjen skinte sola høyt på himmelen når løpevenninne Kristin og jeg dro ned til sentrum for å løpe. I byen møtte vi flere venninner som skulle løpe og supportere. 10 km distansen er litt spesiell. Den er litt brutal, og jeg blir som alltid nervøs. På Sentrumsløpet er det ikke fartsholdere, og det kan være litt vanskelig å planlegge løypen når det er kupert synes jeg. Det er vel derfor det er litt for lett å gå hardt ut fra start. Jeg prøvde å tenke at jeg skulle ta det pent fra start, og så får det gå som det går.

På startstreken sammen med min venninne Stine

Startskuddet går

Oppvarming og oppstilling på Karl Johan før startskuddet gikk. Litt trangt i starten. Det bremser seg selv. Nytt av året er at vi løp til venstre foran slottet i stedet for gjennom parken. Det var litt godt å svinge ned den bakken etter å ha startet oppover.

I hodet mitt gjelder det bare å passere monolitten i Frognerparken så er resten en «lek». Slik har det føltes tidligere. I år synes jeg det gikk ganske så fint opp til monolitten.

Den andre km gikk altfor fort, så jeg prøvde å bremse ned litt, men det var ikke helt fritt for superwoman-følelser, og da vet vi alle hvordan det kan gå.

Gira ble jeg også av at herlige super-supporter Nina sto og heiet med liv og lyst ved Frognerbadet. Noen meter etterpå sto pappa langs løypen. Fantastisk med venner og familie som heier.

Her hilser jeg på pappa som heier i rød jakke på sykkel

Monolitten ble passert, og «leken» kunne starte. MEN – superwoman ble igjen ved monolitten. Aaah, plutselig ble det varmt og tungt. Bygdøy allé som vanligvis ikke skremmer meg selv om den går opp før den går ned, ble blytung.

Jeg følte meg som en skilpadde over bakketoppen ved Frogner kirke, men registrerte at Ingrid Kristiansen sto der og heiet på alle løperne slik hun pleier. Det er gøy!

Vanligvis drikker jeg ikke på 10 km løp hvis jeg ikke må, men denne gangen tenkte jeg at jeg MÅ drikke. Drikkestasjonen kommer i bunnen av bakken nærmere Solli plass.

Denne gangen var det plutselig mulig å få drikke to steder tett i tett, og jeg begynte med et glass vann. Da stoppet jeg faktisk helt opp og drakk en slurk og kastet resten over meg. Noen meter senere ble jeg fristet av sportsdrikk, og tok imot det også.

Supportervenninner

Ferden fortsatte, og det er jo litt moro å ikke være helt ferdig når man kommer ned i folkehavet på Rådhusplassen så jeg prøvde å «hvile», riste litt løs og ta meg sammen nedover dit.

Det var nok et stivt smil i fjeset gjennom Rådhusplassen, men det er bare den beste plassen i løypen når det gjelder publikum.

Her sto jammen Nina igjen også. Jeg ble så GLAD! Hun som heier på meg og alle andre når hun ikke kan løpe selv. En dum strekk i leggen gjorde at hun måtte stå over løpet, men hun VANT både kjente og ukjente løpere sitt hjerte med heiarop og heiaplakaten sin.

Verdens beste supporter Nina heiet ivrig på alle i løypa

Fra Rådhusplassen og opp til Bankplassen, innimellom og nedi mellom før vi svinger opp igjen mot Karl Johan og mål. Altså, det slår ikke feil. Uansett om jeg løper 10, maraton eller ultraløp så er de siste km ganske tøffe.

Jeg turte ikke en gang å se på klokken hvordan jeg lå an. Jeg kunne uansett ikke gjort noe med det tror jeg. Jeg fikk bare løpe det jeg klarte.

Ganske deilig følelse når man når den første portalen på bakketoppen på Karl Johan – som jeg første gang trodde var mål (Skrik! Så feil kan man ta, men ble sendt fort videre) før det går nedover mot det riktige målet.

Publikum heier deg frem, men vent litt – midt i folkehavet så hørte jeg en stemme som tronet over alle andres. Det var Marita, min andre løpevenninne som dessverre også måtte stå over på grunn av skade. Hun heiet med alt hun hadde av stemme, og fikk meg til å smile på vei til mål. Det var deilig å krysse målstreken, og få medaljen rundt halsen.

Marita – med tidenes heiarop!

Jeg ser ned på klokka, og er veldig fornøyd med tiden. 45.39. Det er ikke pers, men helt klart innenfor målet hvor jeg er på 10 km nå. Jeg skjønner da at det har gjort vondt fordi det faktisk har gått ganske fort til å være meg og det var varmt.

Det var de siste km som buttet imot mest. Utrolig nok gikk det unna den kilometeren hvor jeg stoppet for å drikke. Men altså, denne gangen klarte jeg ikke å forholde meg til klokka underveis fordi det var et lite blodslit.

Kristin og jeg
Stine, Kristin og jeg

Likevel, jeg elsker Sentrumsløpet og gleder meg allerede til neste år. Det er et skikkelig feelgood løp som alle kan delta på. Hvis du ikke har prøvd – prøv! En løpefest du ikke vil gå glipp av.

Nå er det bare å lade opp til 80 km! Litt større sirkel rundt Oslo, men en veldig FIN sirkel. Sees vi på Ecotrail?

Hilsen Maria 😊

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
LIMASSOL MARATHON 2022

LIMASSOL MARATHON 2022


Hei fra maratonskyen! Jeg sitter her oppe i konstant løpelykkerus, og nå skal jeg prøve å fortelle om den helt fantastiske helgen Stine og jeg fikk i Limassol på Kypros forrige helg.

Kort fortalt så er denne reisen et samarbeid mellom Runner’s World Norge og Visit Cyprus. Jeg var så heldig å få representere Runners World Norge, og Stine vant reisen gjennom en konkurranse i Runner’s World i 2020. Corona kom og spolerte den planlagte reisen, men nå to år etterpå ble eventyret til virkelighet.

Jeg var helt klar for å reise med vinneren av konkurransen i 2020, men vil bare kalle det en superbonus at jeg faktisk har blitt både godt kjent og god venninne med Stine i ventetiden.

AVREISE

Fredag – Vekkerklokka var stilt på klokka 04.00. Stine og jeg møttes på Oslo S, og reisen var i gang. Flyturen til Kypros gikk via München.

På Larnaca flyplass ble vi hentet av en sjåfør som kjørte oss til hotellet Parklane Resort and Spa hvor vi var booket inn for helgen. Det oste både maratonreise og husmorferie over dette.

Hotellet var helt fantastisk, terningkast 10, og vi følte oss som Kevin i «Hjemme alene 2» på hvert vårt store deilige hotellrom med sjøutsikt. Middag ble inntatt, og vi tok en tur i innendørsbassenget og sauna før leggetid.

Lørdag – Opp og hopp kl 6.15. Vi skulle hentes klokka 7.30, og vi måtte jo bare rekke den deilige hotellfrokosten. Vi var på plass i Limassol allerede klokka 8.

Det skulle være et 5 km Corporate Race i samme start/mål område som maraton skulle være dagen etter, og vi fikk kjent på den gode stemningen.

Vi løp ikke selv da vi skulle videre å møte vår kontaktperson for helgen, Sabina som tok oss med til startnummerutdelingen hvor vi fikk hilse på Limassol marathon arrangørene.

Deretter møtte vi vår hyggelige turguide for dagen, finske og svensktalende Kjerstin. Hun viste oss Limassol slott, en gammel borg som opprinnelig ble bygget som et slott antagelig på slutten av 1100-tallet.

Hun viste oss Agia Napa Cathedral og gamlebyen. Siden det var ganske kaldt kuttet hun litt på programmet da hun verken ville slite oss ut før maratonløpet eller at vi skulle bli syke. Da koste vi oss med kaffe i den superhyggelige mathallen Agora før vi spiste nydelig lunsj på restaurant Pier One i havnen.

Stine og jeg sammen med Sabina fra Honeywell events
TEMPERATUREN

Vanligvis er mars godt og varmt på Kypros. Akkurat i år var det kaldere enn noen kypriotere vi snakket med kunne huske. Er det ikke typisk når vi nordboere kommer ned? Jo, men er det noe vi ikke kan gjøre noe med så er det været. Shorts ville vi gå i uansett, og det ble ganske kjølig utover lørdagen. Dette gjorde jo også at vi ble i tvil når det gjaldt maratonantrekket neste dag. Jeg hadde singlet og shorts plan, men lurte akkurat nå på om jeg heller burde hatt ulltrøye og bøff.

Vi studerte værmeldingen opp og ned. Det skulle faktisk bli litt varmere på søndag. Stor sol, 8 grader klokka 8 og ikke mye vind å snakke om. Gradene skulle stige litt de timene vi skulle være uti løypa. Kunne det gå med singlet?

Jeg sendte en melding til min løpevenninne Siri som er like glad i singlet som meg. (Fra en singletdronning til en annen) Jeg beskrev været og sendte bilde av yr til henne, og fikk til svar: SINGLET! Takk for hjelpen med avgjørelsen Siri 😊 

Tilbake på hotellet og rett under dyna for litt hvile før vi skulle tilbake på Pasta Party. Expo var utendørs, og det var også Pasta Party. God stemning, forskjellige pastaretter og underholdning med lokal dans. Herfra bar det rett til opptining i sauna på hotellet. Aldri før har vi hatt et sånn saunafokus i Sør-Europa. Superrelax kveld ved bassenget inne og lading til maraton.

MARATONDAGEN

Søndag – Vekkerklokka ringte kl 05.00. Godt vant til earlybirdlivet nå. Rett på Nespresso maskinen på hotellrommet for å få i gang kaffen. Frokostboks levert på døra kl 05.30 med ferskpresset appelsinjuice og STOR kaffe.

Alle pre-maraton rutiner unnagjort i tur og orden (Løpere som vet – de vet), på med løpeklær og startnummer og vi ble hentet kl 6. Det var 3 grader i Limassol når vi ankom.

Heldigvis hadde vi funnet hver vår «ugly sweater» dagen før som kunne ofres. Vi fikk levert inn en liten bag med klær til etter løpet. Det var veldig enkelt. Forholdene var ikke så store så alt gikk smidig.

Litt over klokka 7 befant vi oss inne i startområdet. Entusiastisk speaker og bra musikk var med å sette stemningen. Sola sto på, og det lå an til å bli en fantastisk dag.

Ti minutter før start la vi fra oss genserne våre på et lurt sted (som gjorde at vi fant de igjen etterpå) og som vanlig frøs jeg ikke på startstreken.

Jeg tror adrenalinet fikser det i tillegg til at vi står sammen med mange andre folk. Vi nærmet oss første maratonløp siden oktober 2019.

READY – SET – GO

Startskuddet går kl 7.30. Blogginnlegget som jeg la ut for et par uker siden om mine forventninger til maraton viser åpenbart dårlig selvtillit til hvordan løpet skulle gå. Jeg følte jeg hadde trent for lite siden jul, jeg har hatt corona og jeg hadde tanker om at jeg kun burde satse på en god løpsopplevelse i Limassol.

Jeg skrev også at jeg ikke er til å stole på før jeg står på startstreken, og plutselig vil jeg legge meg i føttene på 3.30 fartsholder likevel. Dessverre var ikke fartsholderne der. Grunnet corona var ikke antall deltagere på samme nivå som Limassol sitt beste maratonår i 2019, derfor ingen fartsholdere, men det pleier de vanligvis å ha.

Jeg har ikke alltid lykkes godt med å være min egen fartsholder, men jeg har lært en ting eller to de siste årene, og har endelig skjønt at det ikke nytter å gå ut for hardt (Måtte bare bli litt over 40 først) Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk fra start på å ligge rundt 4.55-5.00 fart som må til for å kunne nå sub 3.30.

Jeg tenkte at jeg raskt ville kjenne på kroppen om det var håpløst eller ikke. Det var ikke noe trengsel på vei ut fra start, og det var DEILIG å slippe å løpe sikk-sakk de første kilometerne. Jeg kunne løpe jevnt fra start.

Altså, jeg følte meg som «en million dollar» de første par km, noe som kan være veldig skummelt, og hadde som vanlig problemer med å holde igjen. Forskjellen denne gangen fra tidligere var at jeg likevel klarte det. Ja, den første kilometeren gikk litt fort, men så hentet jeg meg inn slik at jeg stort sett lå mellom 4.50-5.00 videre. Det føltes så bra. Den første mila var en ren fryd.

Løypa var lagt opp slik at vi løp 10 km ut av sentrum den ene veien. Ved 10 km vendet vi og løp tilbake mot sentrum og passerte 20 i nærheten av startområdet. Da gikk turen rett frem og videre til andre siden av byen hvor vi skulle vende på 30 km før vi skulle tilbake til mål. Mellom 10-30 km hadde vi tidvis motvind.

Heldigivs blåste det ikke så mye den dagen, men den vinden som kom fikk vi mot oss på dette partiet. Jeg kjente litt ekstra på det fra 13-16 km og aller mest fra 28-30 km. Da motiverte det meg veldig at jeg visste jeg ville få vinden i ryggen ved vending på 30 km.

Før vi går videre vil jeg fortelle litt om tankene og erfaringene mellom 10-30 km. Selv om den første mila gikk bra så vet jeg jo at det kan røyne på når som helst på et maratonløp. Jeg har opplevd at det er små ting som kan «vippe meg av pinnen». I det ene øyeblikket er jeg frisk og rask, og i det neste er jeg i kjelleren. Hvor lenge kunne jeg holde denne godfølelsen?

Kondisjonen spilte helt på lag, men ville kroppen også gjøre det? Litt småvondter i venstre side, men det var piece of cake. Det fikk ikke lov å ta over mine tanker bestemte jeg meg for. Jeg var superstrukturert med næring. Det er også litt nytt for meg å være så flink på det.

Jeg bestemte meg for at før drikkestasjon på 10, 20 og 30 km skulle jeg innta gel. Jeg brukte Mourton gel som jeg vet at jeg tåler. Jeg spiser ytterst sjelden gel, men tenkte at jeg ville prøve å gå for det denne gang. Sjokoladebarer klarer jeg ikke å spise i fart. Banan skulle ikke komme før litt senere i løpet på stasjonene.

Første drikkestasjon var etter 5 km, deretter kom de som perler på en snor hver 2,5 km. Det synes jeg er helt nydelig. Da har man mange muligheter til å drikke, og siden det ikke var den villeste varmen drakk jeg ikke på hver stasjon, men veldig ofte. Superbra service underveis og god toalettkapasitet, noe jeg heldigvis ikke fikk bruk for.

Det var ikke så veldig mye publikum og underholdning langs løypen, men jeg nøt den likevel. Jeg nøt hvert minutt i min egen boble hvor jeg bare lot tankene fly. Temperaturen ble helt perfekt. Overhodet ikke for varmt som det lett kan bli i et sydhavsland, men heller ikke kaldt. Solen varmet, men vinden gjorde på mange måter godt.

Nå beveger vi oss frem igjen til vending på 30 km. Her tenkte jeg at «nå skal jeg bare hjem fra jobb» 😊 Jeg finner ofte slike knagger å henge ting på underveis. Det var bare rett frem til mål nå. Stine og jeg møttes to ganger i løypa, blant annet på mine 32 km. Hun virket også i utrolig godt driv syntes jeg. Det kunne virke som vi begge hadde en ganske god dag i løypa.

Preget 🙂 Foto: Limasson marathon
SLIPPER JEG Å MØTE VEGGEN?

38,5 km – OMG – jeg hadde lyst å parkere. Jeg hadde lyst å gå. Plutselig var jeg ganske alene i løypa fordi feltet var spredt. Der begynte mentaljobbingen skikkelig. Det føltes som jeg hadde milevis igjen. Jeg snakket med meg selv, etterhvert høyt.

“Nå har jeg vært god hittil, du gir deg ikke på de siste km, Maria. Det er NÅ du har sjansen til å klare ny pers. Du har den NÅ om du ikke gir deg.”

Bena gikk, og utrolig nok så tikket km fortsatt inn på samme fart selv om jeg hadde lyst å legge meg ned i veikanten å gråte en skvett.

39-40 km gikk et hakk lettere, men 40-41 tror jeg var dagens verste km. Himmel og hav, som vi sier når vi banner på sørlandet!

41-42.195, jeg så målportalen laaaaaaaaangt der fremme. HVORDAN skulle jeg komme meg dit? Løpende eller krabbende? Jeg karret meg avgårde. Det var litt publikum. Jeg prøvde å være tapper. Det var fotografer. Jeg så ned i bakken.

Jeg klarte ikke å hente frem smilet eller noe ekstra futt på slutten, men jeg smilte inni meg. STORT. Akkurat idet jeg passerte målstreken så jeg at klokka i mål viste 3.26 et eller annet.

Det var helt crazybananas. Jeg hadde slått min tidligere pers med 5 minutter. Jeg var så glad!

På vei over målstreken! Foto: Limassol maraton

Jeg fikk medaljen min og fant en plass i målområdet hvor jeg kunne vente på Stine som jeg var superspent på hvordan det gikk med. Før jeg visste ordet av det kom hun i mål, og hun perset med 8 minutter!

Hvordan kan jeg beskrive den jubelen og gleden vi følte? Vi var så happy, og vi hadde begge to bare hatt det helt supert i løypa! Vi hadde kost oss maks (minus de siste 4-5 km 😉)

Vi møtte Sabina i mål, hennes kollega Marina og maratonarrangørene. De var både glade og rørte. Dette var det største arrangementet på Kypros siden covid brøt løs. Ja, de hadde som sagt sitt beste år i 2019 med ca 16 000 deltagere på alle distanser. Nå var det ca 10 000 deltagere og kun 338 som løp full maraton. Jeg håper folk begynner å reise som før igjen, og at folk gir Limassol marathon en sjanse. Det er så mange fordeler med et maratonløp i litt mindre omfang, og den aller største er at du slipper trengsel i løypa. Minner også om at de tilbyr halvmaraton, 10 og 5 km samme dag.

Etter å ha kost oss en god stund i målområdet fant vi veien tilbake til hotellet hvor vi hadde bestilt time på spa. Det var både brutalt og behagelig med Royal Thai Massage få timer etter målgang. Vi tilbragte kvelden på det fine hotellet med middag og avslapning. Vi gledet oss til å kunne sove så lenge vi ville den siste morgenen selv om vi visste at vi kom til å våkne tidlig av oss selv.

SNIPP SNAPP SNUTE – SÅ VAR EVENTYRET UTE

Mandag – Helt riktig! Klokken 6.15 var jeg pling lys våken. Jeg hadde ikke sovet så godt fordi jeg hadde «løpt hele natta», men da var det deilig å bare rulle seg rundt å slappe av videre. Stine og jeg hadde bestemt oss for å spise verdens lengste frokost den morgenen. Etterpå ble det bad i sjøen og noen timer på bassenget og nok en gang i sauna før vi pakket sammen, spiste lunsj og ble hentet for å dra til flyplassen.

For en helg! Helt magisk fra ende til annen. Stine og jeg koste oss så veldig, og er utrolig takknemlige for at denne reisen ble noe av, hvordan vi ble tatt imot og hvordan vi ble tatt vare på under oppholdet. Vi bare digget Limassol marathon og alle menneskene vi møtte i forbindelse med arrangementet. Jeg har ingen problemer med å anbefale Limassol marathon av hele mitt hjerte. Velarrangert og helt 100 % fantastisk.

Tusen takk for oss! Vi kommer til å sveve lenge på denne helga 😊 

Maria

Sponset innlegg
LIMASSOL MARATON OM EN UKE (HURRA!!)

LIMASSOL MARATON OM EN UKE (HURRA!!)


Det har vært stille  en stund fra denne kanten, men nå har vårsola begynt å skinne, vi har opphevet alle coronarestriksjoner og vipps – jeg skal løpe maraton igjen om en uke!

I 2020 var planen at jeg skulle reise til Limassol på Kypros sammen med den heldige vinneren av en konkurranse Runners World avholdt i samarbeid med Visit Cyprus. Den heldige vinneren ble Stine, en superhyggelig og sporty dame fra Kolbotn. Vi valgte den gang og møtes for å bli litt kjent før vi skulle reise sammen, men så kom corona og alt ble avlyst.

Stine og jeg fortsatte å møtes. Vi har rett og slett blitt gode venninner, og når vi for få uker siden fikk vite at påmeldingen vår fortsatt står ved lag etter to år – ja, da var det bare å hive seg rundt å prøve å komme i maratonmodus fortere enn svint. Rask opptrapping før nedtrapping. Veldig gøy! Dette blir en opplevelse.

Stine og jeg på løpetur i sommer

Jeg har ikke løpt maraton i konkurranse siden Amsterdam 2019. Jeg har løpt distansen noen ganger i coronatiden som treningstur, skravletur med blant annet Stine i tillegg til at jeg har passert distansen på noen ultraløp.

Maraton blir jeg litt nervøs av fordi jeg ikke klarer å la være å ha ambisjoner, men akkurat nå har jeg ikke trent nok til å føle meg i nærheten av trygg på mitt neste maratonmål, sub 3.30, så jeg tror at planen er å gå for den gode løpeopplevelsen i Limassol.

Jeg skriver tror fordi jeg ikke kan stole på meg selv før jeg står på startstreken. Plutselig legger jeg meg i bena på 3.30 fartsholderen likevel, og gir det et forsøk.

Tiden vil vise, men jeg skal løpe minst ett maraton til i 2022, så det er mulig og sikkert mest fornuftig at tidsmålet får vente. Selv om jeg blir nervøs så må jeg understreke at jeg gleder meg.

Mitt hovedmål med løpingen er løpeglede, men det er fint å bli trigget av noen personlige mål som man kan bli litt svett av også 😉

Dette blir mitt 8. offisielle maraton, og det blir spennende å se hvordan distansen føles etter en lang pause.

Jeg elsker jo at man kan slå sammen maratonløping med noen kule reiser rundt i verden. Ingenting er bedre enn det. Det er min første gang på Kypros.

LØYPA PÅ LIMASSOL MARATHON

Løypa i Limassol er tur/retur. Akkurat det er jeg litt spent på. Hodet mitt er ikke forhåndsprogrammert for tur/retur, men etter å ha studert denne løypen så tenker jeg at det blir superbra. Vi skal løpe langs kysten, og vi skal løpe der publikum er. Det er så motiverende. Løypen er flat og rask.

Vi skal løpe gjennom gamlebyen i Limassol, havnen og vi i kommer også til å passere ruinene i den antikke byen Amathus, et av de viktigste historiske stedene på Kypros datert helt tilbake til 1100 f.kr. (Ligger på Unescos verdensarvliste).

Vi kommer til å løpe gjennom de mest moderne og hippeste områdene, og hele tiden kommer vi til å nyte utsikten over sjøen. Dette blir en maratonrute fylt med mye innhold, så selv om man eventuelt ikke når sine personlige løpemål, så blir det i hvert fall en tur med mange spennende inntrykk.

Foto: Limassol Marathon

Etter at vi har passert 5 km vil vi per 2,5 km ha tilgang til ulik drikke, svamper til å kjøle oss ned med og toaletter. Det er veldig bra service. På flere stasjoner serveres det også frukt og gels, og i mål får vi kjeks og medalje. Det er bare å glede seg til å passere nok en kul målstrek. Løpet er for morgenfugler. Det starter 7.30 for å unngå den store varmen.

Jeg gleder meg til å fortelle min maratonhistorie fra Limassol til dere. Dette er et arrangement med ca 16 000 (2019) deltagere på alle distanser til sammen.

Altså, en anelse mindre enn Oslo maraton. Man kan løpe 5 og 10 km, halv og helmaraton. Det synes jeg er både fordelaktig og inkluderende dersom man vil reise sammen med venner, men ikke alle ønsker å løpe full maraton.

Det er fartsholdere på plass for å hjelpe deltagerne til mange forskjellige tidsmål. I tillegg nevner jeg bare sol, varme og palmer.

Jeg gleder meg til reisen og løpet, og jeg gleder meg til å reise med Stine. Noen andre som skal til Limassol?

Dere hører fra meg når vi kommer (solbrune) tilbake 😉

Hilsen Maria

Hytteplanmila – et løp man ikke vil gå glipp av!

Hytteplanmila – et løp man ikke vil gå glipp av!


Det har gått noen uker siden Hytteplanmila, men det passer bra å publisere løpsopplevelsen nå da vi nærmer oss dagen for påmelding til neste år, og jeg mener at dette er et løp vi ikke må gå glipp av. Det var min første gang på Hytteplanmila, men det blir ikke den siste. Dette blir tradisjon.

10 kilometer. Jeg har sagt det før, og sier det igjen – distansen er brutal.

På en annen side er det litt mer «fort gjort» enn et maraton eller for ikke å snakke om ultra, og jeg liker variasjon selv om det kanskje kunne vært lurt å fokusere på noen distanser.

Samtidig er jeg «bare» en mosjonist, og kan heldigvis gjøre litt av alt – og akkurat som jeg vil.

Stemning og forberedelser

Vi var flere venninner som dro til Røyse sammen i god tid før start. Vi ville ha tid til å nyte stemningen, og på Hytteplanmila er den helt på topp.

Vi møtte mange glade kjentsfolk, og det er virkelig magisk at det arrangeres fysiske løp igjen.

Det er høst og ganske kjølig i lufta, men denne dagen skinte høstsolen. Jeg så at gradestokken ville bikke 10 grader og da er det shorts og singlet som gjelder for meg på løp.

Fikk gåsehud av å gå ut av hallen for å varme opp noen runder rundt banen før jeg skulle stille opp til start, men på startstreken fryser jeg aldri.

Det tror jeg spenningen og adrenalinet sørger for. Jeg stilte meg opp like bak 45 fartsholderne, og håpet jeg ville klare å følge disse på samme måte som på Oslo maraton (10 for Grete).

Jeg hadde jo hørt at løypen var rask, men jeg synes også jeg hadde hørt så mye om noen slake oppoverpartier og om den heftige bakken opp til mål.

Det går riktignok en del nedover i starten, men der må man jo være litt forsiktig med å ikke ta helt av. Jeg var skeptisk, men tenkte at da får jeg i hvert fall være med på fartsholderenes sin strategi å se om det går.

På egenhånd kaller jeg meg noen ganger en «løs kanon» ut fra startstreken som blir litt for ivrig, og det kan jo være skummelt når man ikke vet helt hva som venter.

Livet i 45-gruppen

Vi var mange i 45-gruppen, og jeg synes det var vanskelig å komme tett på fartsholderne men så de foran meg.

Det gikk unna.

4.11 og 4.22 på den første og andre kilometeren gjorde i hvert fall at man hadde hentet noe til de slake partiene jeg var spent på, men gikk det for fort for meg?

Til tross for en del nedover i starten var det også her løypa var mest kupert på rundt 2-3 km.

Jeg var tettest på fartsholderne på Steinssletta når vi passerte 5 km, men det var for trangt til å komme forbi folk og helt frem til de. Jeg grep muligheten til å «hvile» på hælene til de foran meg.

Da vi svingte inn på Selteveien visste jeg at den kunne føles som slakt oppover. (På hytteplanmila sin hjemmeside skriver de at løypen stiger med 15 m på de 3 km på Selteveien).

Helt ny asfalt på Selteveien, og for meg føltes den egentlig flat nok, MEN … der kom motvinden. Mellom 6-8 km ble det tungt for meg.

Da løp jeg på ren vilje, og hadde veldig lyst til å gå, men jeg gjorde det ikke. 45 fartsholderne fikk stor luke og jeg måtte begynne å fortelle meg selv at hvis jeg bare klarte å stå på nå så ville det uansett bli en tid jeg kunne være godt fornøyd med.

Hadde jeg begynt å gå hadde jeg skuffet meg selv. Det er ikke noe galt i å gå, men jeg trengte ikke det der bare fordi jeg «var litt i kjelleren» Man tåler å være litt i kjelleren. Om en kort stund er jo det hele over, og da kan man jo le av seg selv etterpå pleier jeg å tenke.

Bakkespurten (som den kalles på Strava)

Fra 8 km så jeg mer lys i tunnellen igjen. Jeg så jo fartsholderne et godt stykke der fremme, men det er umulig å vite avstanden i tid mellom oss. Jeg visste også at de siste 200 meterne går rett opp. Den var jeg mildt sagt MEGASPENT på, men jeg tenkte inni meg: Jeg skal opp!

Jeg kommer opp selv om jeg må ned i krabbetempo. Jeg kan ikke huske at jeg synes den var så brutal som jeg fryktet.

Eller så var jeg bare så sliten at jeg ikke husker følelsene opp der i det hele tatt. Jeg har sett bildene derfra. Det talte for seg selv for å si det sånn , men jeg tror det hjalp å se målportalen foran seg. Den var i sikte, og det var deilig.

Jeg passerte målstreken på 45.36, og var veldig fornøyd med det. Det har ikke vært så vanlig for meg å se 44-45 tallet på 10 km, så det at jeg opplever det to ganger like etter coronatiden hvor jeg tidvis har vært litt demotivert og ihvertfall ikke har trent tempo, og etter en runde med sykdom i sommer (viurs på balansenerven) er stort for meg.

Det forteller meg at kroppen husker og samarbeider selv om det går tråere i perioder. Så lenge man holder maskineriet i gang og ikke stopper helt opp så blir ikke veien tilbake så lang.

Jeg måtte jo stoppe opp helt i noen uker når jeg var syk, men det virker nesten bare som ble en fordel for meg. Den hvilen hadde nok kroppen bare godt av. Da koblet jeg av mentalt også fordi jeg visste at jeg ikke hadde noe valg.

Spreke venninner og klassevinnere

Det ble en stor opplevelse på Hytteplanmila. Jeg har jo så mange spreke venninner også, og vi møtte opp kvinnesterke både fra gruppen #høgepålivet og fra gruppen earlybirds som jeg trener sammen med. To av disse, Kristin og Asta, vant sine aldersklasser og det er så rått. Resten av oss sørget for liv og røre i hallen når de gikk på scenen for å få heder, ære og premien sin.

EARLYBIRDS! Asta (aldersklassevinner), jeg, Siri, Marita og Kristin (aldersklassevinner)

På kvelden samlet disse to gjengene seg til felles fantastisk hyggelig og morsom afterrun i Bjørvika. Fysisk løp etterfulgt av fysisk afterrun. Mer luksus blir det ikke spør du meg 😊

Nå gjelder det bare å få plass på Hytteplanmila til neste år. Det er like populært som en stor konsert så det er bare å sitte klar ved påmelding på tirsdag. Nå når jeg kan løypen DIGGER jeg den! Jeg gleder meg til neste år. Jeg vil også passe på å skryte av arrangørene bak Hytteplanmila. Det er et løp hvor man møter flere eliteløpere, men det er også et løp hvor de stiller med fartsholdere fra 40-100 minutter, og det synes jeg er så inkluderende. Alle kan være med.

Hva er neste for meg?

Jeg skal delta på STAFEST på Voldsløkka førstkommende lørdag 13. november kl 15. Det er Asics Ekiden som arrangeres, og jeg har laget et lag som heter Marias RW staFESTlag. Jeg har plass på laget mitt. Vil du være med?

Jeg har også vært så vågal at jeg har meldt meg på maraton i Malaga. Jeg hadde virkelig ikke planer om å løpe et offisielt maraton nå i 2021 for jeg er 100 % usikker på om kroppen er klar for det, men jeg gjør det likevel. Måtte gripe sjansen når jeg kunne reise ned med earlybirdsene mine. Jeg vet at en del nordmenn reiser ned til Malaga maraton. Sees vi der? 😊

Maria

Når mor tar “10 for Grete” på sparket

Når mor tar “10 for Grete” på sparket


Påmelding kvelden før, logistikk, nerver – og strategiske barn som sender vippskrav to minutter før start. Dette til tross, 10 for Grete ble en opptur.

Jeg var sikker på at jeg hadde meldt meg på halvmaraton på Oslo maraton i 2020. Det er jo tradisjon for meg. Da jeg plutselig fikk e-post fra Oslo maraton at halvmaratondistansen var full så begynte jeg å lete i mailene mine. Neida! Ingen tegn til påmelding fra meg, og jeg hadde heller ikke hørt noe fra dem angående overflytting av startnummer fra 2020 til 2021.  

Dermed ble Oslo Maraton 2021 hengende litt i lufta for meg i år. Jeg skulle heller ikke stå på stand på Expo med Runner’s world, og mannen min skulle reise bort så jeg var alene med barn og vår coronabortskjemte hund som ikke vet hva det er å være alene hjemme lenger.  

Dagen nærmet seg og jeg klarte ikke å la være å tenke på at jeg skulle vært der. Det åpnet seg opp noen plasser på halvmaraton, men plutselig synes jeg den startet litt tidlig med tanke på syvsoverbarn, lufting av hund og alt jeg skal rekke før jeg står på den startstreken, så da begynte jeg å leke med tanken om at jeg kanskje for første gang skulle prøve “10 for Grete” som startet litt senere på dagen.

Jeg har hørt at det er en morsom og rask løype, men vanligvis synes jeg den distansen er brutal.  

Ikke før sent kvelden før fikk jeg meldt meg på. Det var en lettelse når det endelig var gjort. Endelig skulle mor løpe fysisk løp igjen, og barna skulle passe hund noen timer.

Samtidig som påmeldingen var et faktum startet nervene.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så nervøs. Jeg er jo bare en vanlig mosjonist, men jeg har vel noen mål og forventninger til meg selv som jeg er usikker på om står i stil med form og treningsinnsats gjennom coronatiden.  

Forberedelsene

Jeg står opp lørdag og spiser så smart jeg klarer utover dagen. Det er det vanskeligste med et løp som starter kl 16. Fylle på næring på riktig måte.

Heldigvis er det ikke en lengre distanse. På med løpeklær og en liten dæsj av løpeparfymen min JOY. Bare et lite rituale 😊 

Jeg reiser nedover mot sentrum, og er så spent. Jeg får hentet startnummer, slått av en prat og handlet litt hos Torbjørn på Run4 før jeg møter mange fine løpevenner på Rådhusplassen, blant annet Anna og Jenny. Det er så stas å møtes igjen på løp. Dette har vi ventet lenge på.  

Jeg møter min venninne Lauren som også skal løpe. Vi gleder oss begge to.

Vi drikker en smoothie og tar den berømte og viktige siste do-turen før vi skal finne puljene våre, men først kommer løpelyn-venninna vår Kristin og overrasker oss.

Hun skulle ikke løpe selv i år, men kom for å heie!! Ååååh så glad jeg ble.  

Klar for start

Jeg finner puljen min. Jeg skal begynne å løpe klokka 15.55. Jeg har ikke varmet opp med noe annet enn litt hopp og sprett. Jeg som har lovet meg selv å bli flinkere til det. 

Vi blir ført mot startstreken hvor det er oppvarming sammen med Naardic. Jeg finner plutselig ut at jeg har behov for å skrive til barna at jeg ikke kommer til å svare på telefonen den neste timen selv om de visste at jeg skulle løpe.

En melding til datter, en arm i været og en fot ut som oppvarming.

En melding til sønnen, en arm i været og en fot ut.

To minutter igjen til løpet! Ups! Et “vippskrav” fra en av de håpefulle. Det var et strategisk godt tidspunkt. 

Godt det ikke var mer enn 100 kr, for her kunne man gått på hva som helst i adrenalinrusen like før start. Haha. (Barn, jeg kommer til å tømme konto før de neste løpene, så dette funker ikke flere ganger).

Telefon på lydløs og ned i flipbeltet. Vi snakker om sekunder til start. Jeg ser fartsholderne med 45 minutter like foran meg.

Jeg har ikke planlagt det, men jeg tenker der og da at disse gutta vil jeg prøve å se ryggen på underveis. Det kan bli tøft, men hvis jeg kan komme inn nærmere 45 enn 50 så vil jeg bli veldig glad.

Jeg løper ut hakk i hæl med dem, og følger dem den første kilometeren. Jeg får bare prøve å holde meg sammen med dem så langt det går. Jeg skal overhodet ikke løpe forbi, for da vet jeg at jeg vil gå på en smell.  

Løpet er godt i gang

Vi er en liten gjeng som løper sammen, og selv om det er høy fart så får man på en måte “hvile” på hælene til andre i enkelte områder.

Ganske slitsom hvile ja, men man bruker i hvert fall ikke krefter på å løpe forbi og det blir jevn og fin løping. 

Som alltid er det høy gåsehudfaktor når man kommer inn på Karenslyst allé og gjengen fra Garmin lager liv og røre. Foreldrene mine heier også på Skøyen siden løpet går rett forbi leiligheten deres.

Mye bra boost på Skøyen altså, og vi lurer oss over den bittelille bakketoppen før vi løper ned til Bygdøylokket og turen går inn over Frognerkilen som jeg synes er lang i dette tempoet.  

Jeg er ganske sliten når jeg kommer til Tjuvholmen og Aker brygge. Det er feil sted å ikke ha krefter på. Det er jo i hjertet av Oslo maraton med masse publikum og herlig stemning, så jeg smiler meg tappert gjennom hele brygga og Rådusplassen og tenker at det er bedre å “falle av” nedenfor festningen. 

Jeg hører fartsholderne snakke (rolig og balansert – dette er jo bare en vanlig lørdagstur for dem 😀) om at vi ligger veldig godt an. Løper vi i dette tempoet kommer vi inn på 44.30.

Jeg vet ikke om det var vondt eller godt å høre. Jeg har en pers på 44.28 fra noen år tilbake, men den hadde jeg ingen planer om å sikte på i år. De siste par kilometerne er det noe stigning og brostein i gatene etter at vi har rundet festningen.

Det gjør ganske vondt å henge på. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, men jeg tror kanskje den ene fartsholderen holder det raskeste tempoet for de som vil prøve seg på enda litt raskere enn 45. Jeg prøver å klore meg fast i ryggen på han jeg ser. Noen rundt meg faller av. Jeg vil falle av, men jeg jobber så godt jeg kan. Det blir en luke.  

På vei opp hvor man får Stortinget på høyre hånd, men svinger inn til venstre har jeg bare lyst til å skrike. Det blir flatt i grevens tid.

Det går litt bortover før man svinger ned til venstre og den blå løperen ligger foran meg frem til mål. Jeg følte at jeg hadde mistet fartsholderen litt, men jeg klarer å skru opp tempoet nedover.

Jeg hører “heia Maria” fra Kristin og plutselig ser jeg fartsholder like foran målstreken. Jeg er den første som kommer bak han, og jeg roper “VENT PÅ MEG! JEG VIL VÆRE MED!!”

Han har nok hatt et par sekunder å gå på for han snur seg og sier “Kom igjen” og jeg beiner over målstreken og ser 44 tallet på klokka mi. 44.58! JAAAA! Det gikk. Jeg ble så glad. Hvordan kunne dette gå an nå? Jeg overrasket meg selv.  

Ny medalje i samlingen

Jeg fikk takket fartsholder i mål. Tenk om det alltid var sånn at de kunne vente på oss, og få oss inn til alle drømmetider 😀 Haha, det var slik det føltes den dagen! God og sliten i mål med medalje rundt halsen. For en følelse å endelig oppleve dette igjen sammen med mange andre.  

Tilbake til virkeligheten! Mor måtte komme seg hjem igjen, og kunne dessverre ikke bli lenge i sentrum for å nyte stemningen videre, men jeg fikk godt selskap av cheerleader og lynvingen Kristin på bussen til Kjelsås hvor vi kunne snakke løping, løp og løpsopplevelser. Heldigvis kunne jeg følge den gode stemningen videre på Instagram hvor den ene etter den andre, inkludert meg selv, delte sin løpsopplevelse. Ekstra moro var det å se at også Lauren, som hadde slitt med vondt kne en periode, løp i mål på sin aller beste tid.  

10 for Grete ble en fantastisk opplevelse. Veldig gøy løype, og der og da var jeg bittelitt glad for at jeg ikke skulle løpe dobbelt så langt 😀 Nå gleder jeg meg til den neste 10 km også, som er Hytteplanmila. Sees vi der?  

Hilsen Maria  

Foto: Sportograf, Lauren, Anna og jeg

Ukategorisert
Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading

Husmorferie på Hardangervidda – med en spennende opplading


Endelig var slutten av august her igjen, og tid for husmorferie. Eller, var det endelig? Dette er ikke en hvilken som helst husmorferie. Her er det bare å brette opp ermene og snøre på seg skoene. Jeg har nemlig tre venninner som jeg ser på som overjordisk spreke terrengdronninger, så det var ikke helt fritt for et lite snev av dårlig selvtillit i vår.

Selv sluker jeg jo de aller fleste kilometerne på asfalt og grus. Det hjalp heller ikke at jeg gikk ned for telling med virus på balansenerven i slutten av juli, MEN jeg kan ikke være så verst, for de ville absolutt ha meg med. Terrengdronningene og tre gode venninner, Sissel, Hanne og Silje. Jeg fikk ikke lov å kansellere turen når jeg ble syk. Jeg kunne avbestille med en dags varsel hvis jeg ikke ble frisk, og selv om det egentlig ikke går an å sette seg et tidsmål med den sykdommen, så ble likevel Hardangervidda målet. 

Virus på balansenerven

Jeg fikk hjelp av den beste kiropraktoren. Det er jeg sikker på. Henrik fra Klinikk for alle på Skøyen (Null spons, betalt selv – men jeg MÅ reklamere litt) Spesialist på området virus på balansenerven, krystallsyke osv.

Jeg fikk klare svar på hva som skjedde med meg, jeg fikk øvelser som jeg gjorde til punkt og prikke siden jeg var veldig motivert på å bli frisk raskere enn lynet og jeg ble ikke minst betrygget på at når svimmelheten avtok var det bare å prøve seg frem med aktivitet, og begynne å gå tilbake til normalen.

Tanken på tilbakefall plagde meg i begynnelsen, og jeg hadde mange “hva hvis” spørsmål – feks hva hvis dette skjer igjen midt på vidda? Sjansen for å få virus på balansenerven på nytt er ikke stor, og man kan ikke gå rundt å vente på at det kanskje kan skje. Et par dager før avreise la vi sammen hvordan jeg følte meg og hvordan han vurderte meg, og jeg begynte å pakke for viddetur. 

Kunsten å pakke lett

Hvordan er det mulig at det kan ta så lang tid å pakke en baggasje på 4 kg? Mer skal vi jo ikke dra med oss over vidda. I år skulle jeg også pakke en bag som skulle vente på meg i mål (Mer om luksusen kommer lenger ned) og det var forvirrende nok.

Det skal sies at jeg kjente meg mer rutinert med pakkingen i år, og for første gang var jeg ikke ute og svidde kortet før turen. Jeg var ganske avslappet med en sånn “jeg får bruke det jeg har-holdning” Ganske deilig egentlig. Noen som kjenner seg igjen i nye sko og nytt utstyr kvelden før løp?

Tradisjonen tro dro jeg til Skien kvelden før avreise, skravlet, drakk rødvin og sov over hos Sissel. Neste morgen skulle vi bli kjørt til Valldalen, ikke langt fra Røldal av Hanne sin snille mann. Det var Hanne sin like snille svigerfar som kjørte ekstra baggasjen vår til Ullensvang på sin vei til vestlandet. For en service. Værmeldingen for hele helgen var en fryd i motsetning til øs pøs regn og sidelengs vind i fjor. Vi kom i gang å løpe fra Valldalen fredag kl 14, og allerede ti minutter etterpå var det bare å “kaste” genseren. 

Ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme

Til tross for optimistisk værmelding vil jeg understreke at vi ikke slurvet når det gjelder pakking av sikkerhetsutstyr. Faste ting i Hardangevidda-baggsjen er vind og vannavstøtende bukse og jakke, ullundertøy, lett dunjakke, vanter og pannebånd og jeg hadde tatt med “varmeposer” til hendene. Denne helgen trengte vi minimum med klær, men man vet aldri på fjellet – så ikke legg igjen fjellvettreglene hjemme. 

Første etappe

Første etappe skulle gå fra Valldalen til Litlos. På Litlos spiste vi lunsj i fjor, så vi visste at en koselig DNT-hytte ventet oss. Første etappe var helgens korteste med sine 23 km. Tørt og fint. Mye fin flytsti, heretter kalt Maria-sti.

Jeg blir veldig glad for litt europavei på vidda når jeg er sammen med terrengdronningene. Vi måtte passere et steinete parti langs vannet. Det gikk fint det også. Vi har det jo egentlig ikke travelt. Cutoff-tid er middag på hytta. Eller aller helst klokka-rekkeådusjeførmiddagpåhytta.

Vi minner hverandre på å stoppe opp, se og nyte naturen underveis, men ved å ta turen i løpende form med lite baggasje på ryggen kommer vi lenger på en helg. 

På Litlos hos verten Jarle fikk vi nyfisket middag fra Litlosvannet og deilig rødvin. Vi er fire jenter som liker å kose oss. Først yte – så nyte. Ja, vi elsker å løpe, men vi elsker god vin også. Dette lar seg fint kombinere. Som alltid fantastisk stemning på hytta. Alle snakker med alle. Litt sånn leirskole, og vi sovnet godt på 4 sengsrommet vårt med to køyesenger. 

Andre etappe

Neste dag gikk turen videre etter en deilig frokost og matpakkesmøring. Andre etappe skulle gå fra Litlos til Hedlo via Hardangerviddas høyeste topp, Hårteigen. 

Kilometervis med Mariasti. Hva mer kan man ønske seg? Tørt og varmt på vidda. Vi løp med en flaske Tailwind hver som fungerte godt som supplement til annen mat, men vann er vi vant til å ta fra bekker og store vann. Det var selvfølgelig vann å finne i store vann, men mange bekker var helt tørre. 

Jeg pleier å gjøre research når jeg skal gå fjelltopper for jeg har et snev av – og noen ganger kraftig – høydeskrekk. Denne gangen hadde jeg ikke sjekket en gang. Jeg bare visste at jeg skulle opp på Hårteigen. Hvor krevende kan det være på vidda da? Høydeskrekken deler jeg med Silje, og Sissel og løypesjefen Hanne – de luringene hadde selvfølgelig ikke snakket for mye om ferden opp på Hårteigen. Det at Sissel hadde med ekstra tau og karabinkroker trodde vi var til eventuell vading – noe vi virkelig fikk erfaring med i fjor. 

Jeg sto nede og så opp på Hårteigen med vantro. Det startet med en solid og bratt steinhaug som førte opp i et “juv” Fra juvet var det satt opp tau til å holde seg i og dra seg opp med. Silje var ikke heller helt høy i hatten, men vi bestemte oss for at vi skal ihvertfall bli med oppover å se hvordan det går. Vi ville jo opp til den toppen, og vi har jo aldri hørt at det ikke har gått bra der. Det fikk være innstillingen. 

Vi møtte noen gutter på veien som kunne lokke med at det var 4G på toppen. Høydeskrekken blåste bort. Haha, neida – men vi kom oss opp vi. Litt svett i hendene og panna, men det gikk veldig bra. Mestringsfølelse og 360 graders utsikt mot blant annet Folgefonna og Hardangerjøkulen var en magisk premie, og i tillegg fikk vi lagt ut “skrytebilde” på Instagram. 

Ned igjen, og turen fortsatte mot Hedlo. Alle 4 fikk krøll med løypen på klokka den siste milen. Ikke så rart siden vi alle hadde samme GPX fil. Ikke en farlig situasjon. Det var godt skiltet der vi var akkurat da, men det er lurt å ha kart og kompass i baggasjen. Det hadde Hanne sørget for, og kartet fikk vi bruk for. Landskapet var enkelt og greit vakkert. 

Hedlo var et kjærkommet syn etter de 35 kilometerne. En privateid og familiedrevet turisthytte med et helt nydelig vertskap. Her fikk vi komper på vestlandsk vis til middag. Komper, lammekjøtt, pølse, bacon og kålrot. Bedre blir det ikke. En herlig kveld i peisestuen sammen med de andre gjestene.

Tredje etappe

Neste morgen fikk vi Hedlos eget surdeigsbrød og havregrøt til frokost. Den havregrøten var laget med sjel. Jeg har aldri smakt bedre. Den var lun. Vi ble godt rustet til den siste etappen fra Hedlo til Ullensvang på 39 km. 

Vi startet med 6-7 km oppover, deretter ca en mil på sti som var alt annet enn Mariasti. Det var mye busk og vekst langs “verdens smaleste sti” og de bare leggene fikk kjørt seg med risp og rasp i tillegg til at jeg stadig snublet i egne føtter og skrapte leggene med de deilige knastene under skoene. Dette var også den desidert varmeste dagen, så underveis på den mila – selv om jeg må si jeg koste meg på hele turen alt i alt – kunne jeg ikke helt la være å tenke på hva hvis hele dagens etappe skal være på denne typen sti. Slik er det sjelden i terreng. Der er det variasjon. Det er vel nettopp det aller beste med terreng. Det finnes ikke monotont. De 20 siste km gikk så mye lettere på langt hyggeligere sti, litt fjell og Mariasti. 

ELLER … vent litt, de siste 4 km var beintøffe. Kommer straks tilbake til det. 

Det er verdt å få med at vi tok oss god tid til å nyte maten underveis på turen flere ganger i løpet av helgen. Når man faktisk kan sette seg ned å spise uten å fryse seg i hjel bør man gjøre det. Gjerne ved et vann så man kan fylle koppen så mange ganger man vil.

Ganske mange luretopper på slutten før vi endelig skulle få se et glimt av Folgefonna og Hardangerfjorden før nedstigningen til Ullensvang. Vi har kommet til de 4 siste km og vi er på Dronningstien – fra 1200 til 0 moh. Mye av det i sherpatrapper og mye på sti. Jeg vet ikke hva som var best eller verst. Det var ganske heftig for knær, resten av kroppen og ikke minst topplokket å komme seg ned, men det var veldig fint å ha vært innom Dronningstien.

Vel nede i Ullensvang løpende innimellom epletrær og plommetrær fant vi veien til det som var prikken over i´en på årets tur – Ullensvang hotell. I motsetning til i fjor hvor vi satt oss stinkende på bussen i Odda sjekket vi nå inn her, fikk baggasjen vår, hoppet i basseng og boblebad, pyntet oss i kjoler og spiste en deilig avslutningsmiddag. 

Avslutning var det ikke for alle. Mens jeg sto tidlig opp mandag morgen og badet en time før jeg satte meg på tre busser og en trikk hjem til Kjelsås i Oslo (Tok bare 9 timer) så tok terrengdronningene på nytt treningstøy og gjennomførte Dronningstien i sin helhet før de ble hentet hjem til Skien igjen. Jeg vurderte å bli med, men orket ikke å komme hjem sent på natt. Den får jeg ha til gode, men fy søren de så spreke ut da jeg takket for meg i resepsjonen. 

Drøm dere bort noen sekunder på Ullensvang hotell:

96 km på vidda i stekende sol og skyfri himmel – nesten uten et vindpust i vårt vakre land. Denne husmorferien vil jeg huske lenge. 

Og dere, jeg er frisk!

Gleder meg til neste år 🙂

Maria