Kjære Robin!

4 uker går fort. For fort synes jeg! Men likevel synes jeg vi har kommet et godt stykke på veien. Du har fått meg så langt ut av komfortsonen som noen noen gang har klart. Men det er en rar ut-av-komfortsonen-følelse. For som regel har effektiv trening for meg hvert preget av høy puls, masse svette, nær-dødenopplevelser, kvalme, smerte osv. Men din ut av komfortsonen har handlet om å få meg til å skjønne at trening ikke nødvendigvis må gjøre vondt. Snarere tvert imot! De to første ukene våre sammen var preget av mye frustrasjon – jeg var frusterert i hodet mitt, og psyket meg ut og ned på løpeturene mine. Jeg kunne løpe i 60 minutter og nesten ha lyst til å gråte. Jeg visste det var under en måned igjen til første konkurransen min, og jeg følte alt treningen min som jeg hadde lagt ned ble brutt ned. Jeg følte jeg ikke trente, og trodde alt var bortkastet. Frustrasjonen min preget nok bloggingen min, og du fikk nok noen frustrerte meldinger. «Du er en som må bremses!» var svarene jeg fikk, noe som ikke gjorde frustrasjonen mindre. Jeg ville jo heller trene mer! Mye vil ha mer har alltid vært mottoet!

Men de første ukene gikk forbi, vi nærmet oss første konkurranse, og jeg ble sluppet litt opp i soner, jeg fikk til og med en terskeløkt rett før konk. Også en rar følelse, tidligere har jeg trodd at man skulle ta det pent og rolig de siste dagene før konkurranser, men istedet fikk jeg en digg intervall økt for å få fart på beina – det gjorde underverker for psyken min også – og i tillegg sto jeg uthvilt og klar på startstreken til sesongens første konkurranse. Jeg løp med pulsklokka mi, bare for gøy, og for å følge litt med på tid og avstander. De første 5 km ble gjennomført i sone 5, så ikke rart jeg var sliten. Men etterhvert som hindrene kom, falt også pulsen og jeg fikk igjen spruten i beina. Du skrev til meg idag Robin, at et at målene dine var å få meg til å kjenne formen min og ikke bare løpe slavisk på puls. Morsomt er det da å se at når man føler man er klar til å løpe hardt igjen, så stemmer det bra med pulsen. Og de siste 300 meterne til mål kan jeg takke Supermann, Órn og Håkon for  – «kom igjen Mari!» og «Hu jenta foran deg er nr 5 Mari!» – kommentarene fikk meg til å gire opp, gi det lille ekstra og parkere den jenta i siste bakke! Deilig! Sesongstarten endte som 9 beste jente, 241 overall og jeg vant min aldersgruppe som målet var! Formen min var visst ikke blitt ødelagt likevel.

Foruten å få meg til å forstå hvordan man skal trene kondisjonstrening, har du også fått meg til å henge mye Robin. Jeg vet jo hvor viktig det er, men det er liksom noe med det, når man får et program satt opp som man skal følge, og ser at hoveddelen som skal fokuseres på er grepsstyrke, kjernemuskler og bein. Her må jeg nok innrømme at jeg må legge inn litt ekstra på resten av kroppen også, jeg har noen svakheter som må passes på at ikke oversees, men sum a summarum skal jeg klare å få til en finfin balanse med hjemmetrening og trening på sats – som forhåpentlig gjør meg til en sterkere hinderløper mot sesongstart om noen måneder.

Det siste vi har jobbet med Robin har vært tøying og løpsspesifikke øvelser som skulle få meg til å bli en sterkere, smidigere og raskere løper. Her har jeg nok mest å jobbe videre med – den berømte A-skip-en og B-skip-en tror jeg at jeg trenger personlig veiledning på ;) men jeg kjenner at tøyingen gjør godt. Og det beste her er at jeg for det første blir pushet til å gjøre dette mer, og at det er øvelser jeg kjenner fra før. Så deilig å få en bekreftelse på at det jeg kjenner gjør godt for kroppen også er riktig.

Jeg fikk melding fra deg idag Robin om hvordan coachingen har vært – bra, dårlig, hva kunne vært gjort annerledes? Vel – jeg er meget godt fornøyd! For det første har jeg fått nytt program hver søndag så jeg har fått tid til å sette meg inn i det jeg skal gjennom uken som kommer, noe har jeg av og til måttet stokke om, og det har pushet meg litt ekstra – jeg har gjennomført økter jeg egentlig ikke «har hatt tid til». Det har vært godt å ha en å snakke med underveis, det har vært godt å ha deg på chat-en. Du har svart meg raskt og støttet meg på hvordan formen har vært. Det er godt å ha en som står bak meg, backer meg opp, pusher meg, setter meg på plass når jeg trenger det, og å ha en som roser meg og ønsker meg lykke til når jeg skulle konkurrere. Det kjennes bra ut. Jeg har også underveis fått korte snutter med teori når jeg har vært på mitt vrangeste, og det er viktig for å skjønne hvorfor man gjør som man gjør. Jeg er en person som må vite hva jeg driver med, for å godta det jeg skal gjøre.

Men jeg ble altså tatt på sengen idag. Jeg hadde forberedt meg på at idag var det sikkert rolig langkjøring og ga beskjed til Supermann at jeg skulle ut og løpe i sone 1, men en dobbeltkontroll hos deg – ga meg stikk motsatt beskjed – «Hvis beina er gode nok til det, så kan du kjøre 4 x 8 min på terskel!» Wohooooo – lykkelig jente dro avgårde til sats, for jeg må innrømme at jeg er nok en intervalljente som koser meg glugg ihjel på mølla, selvom det gjør aldri så vondt underveis!

Jeg har lært mye på disse ukene, jeg har kommet langt mentalt, jeg har kjent på relativt store treningsmengder (for meg) på kroppen, jeg har kjent på hvor mye tid og krefter det koster å bli god på løping – men jeg er ikke skremt – jeg vil ha mer, jeg vil bli bedre, sterkere, raskere, smidigere – ja jeg vil kort sagt løpe videre med deg Robin!

Tusen takk for 4 bra uker – nå er det full fokus mot Strong Viking, Nederland, 19 km og masse heftige hinder i midten av mars – og ikke minst skal verdens beste team på tur, Supermann, Mona, du og jeg – det blir rått!

KlemMari

PS. til dere som har fulgt meg disse 4ukene – om dere trenger en liten ekstra push ut av komfortsonen, lyst på litt ekstra motivasjon, lyst til å få litt ekspertise inn i treningen deres så kan jeg absolutt anbefale å prøve en coach en kortere eller lengre periode!