«Good mo Oh my, Youre a smelly bunch of people ». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.
For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.
Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.
Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?» En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.
(Foto: Mikkel Beisner)
Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.
Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre .
(Foto: Mikkel Beisner)
Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy houren stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.
Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.
Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.
(Foto: Mikkel Beisner)
Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.
Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.
Du kan se meg løpe i mål her.
Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.
Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.
(Foto: Mikkel Beisner)