Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.
Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.
(Foto: Mikkel Beisner)
Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.
(Foto: Mikkel Beisner)
Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.
Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».
Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.
(Foto: Mikkel Beisner)
Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.
Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.
Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?
(Foto: Mikkel Beisner)
«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.
Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.
(Foto: Mikkel Beisner)
Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.
Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.
Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.
Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.
(Foto: Simon Grimstrup)
Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.
(Foto: Mikkel Beisner)
