For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.
(Foto: Mikkel Beisner)
Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.
(Foto: Mikkel Beisner)
Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.
(Foto: Mikkel Beisner)
Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.
David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.
(Foto: Mikkel Beisner)
Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.
(Foto: Will Roberts)
Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.
