40 optimistiske og spente løpere stod klare på startstreken tirsdag morgen den 19. februar 2019. Foran oss ventet et fem dager langt arktisk eventyr. Noen hadde prøvd seg på løpet tidligere uten å klare å gjennomføre, eller hadde deltatt på andre lignende løp og viste hva de kunne forvente, andre hadde aldri opplevd kaldere temperaturer enn -5 kuldegrader.
Foto: Mikkel Beisner
Ved siden av meg på startstrek stod Amerikanske Jax Mariash som holder på med et ganske kult prosjekt for tiden. Hun forsøker nemlig å bli den første kvinnen til å vinne et etappeløp på alle kontinenter. De eneste kontinentene hun mangler er Europa og Australia. En sterk og erfaren ultraløper med andre ord.
Danske Simon Grimstrup som tidligere har vunnet blant annet Beyond the Ultimate Jungel sto også klar. Han er en heftig god fjelløper med supre tider fra store løp som UTMB, UTMF og UTMS. (Også holder han på med et skikkelig bra konsept, nemlig et grønt og miljøbevist reisebyrå som tilbyr løpsreiser. Kudos for det!).
Jeg regnet med at disse to kom til å bli årets Beyond the Ultimate Ice Ultra-vinnere.
Foto: Mikkel Beisner
Da vi satte av sted var det først en 10 kilometer lang strekning på isete vei, jeg holdt følge med Jax og vi lå som nummer 3 og 4 helt til første sjekkpunkt. Jax hadde allerede begynt å bli kald og ble nødt til å stoppe opp for å kle på seg mer på første sjekkpunkt, jeg trengte bare å fylle på litt vann og dytte i meg litt mat før jeg la av sted videre ut på den første innsjøen før jeg begynte å klatre oppover mot den vær og vindutsatte tundraen. Jeg ble nødt til å ta på meg trugene og de neste kilometerne ble det uendelig mange stopp for å ta av og på truger. Kraftig vind tidligere i uken hadde gjort at mye av snøen var blåst bort fra fjellet, likevel var det strekninger hvor man sank ned med snø til knærne om man ikke hadde truger på. Jeg lå nå som nummer tre og lurte på hvor Jax var blitt av, mannen bak meg, Wim, holdt følge med meg i perioder og vi ga hverandre tips og oppmuntring. Da jeg nærmet meg sjekkpunkt 2 kjørte en snøscooter forbi meg og jeg oppdaget at det var Jax som satt bakpå og forstod at hun dessverre hadde brutt.
Foto: Mikkel Beisner
Kroppen min føltes bra og jeg hadde en god flyt og nøt den friske vinden og heftige og vidstrakte naturen, men ved kilometer 25, kort tid etter at jeg for tyvende gang eller noe hadde måttet ta på meg trugene igjen, kjente jeg en plagsom smerte på venstre hæl og etter hvert også på høyre hæl. Jeg forstod til min store skrekk at jeg begynte å få gnagsår. Jeg er ikke vant til å få gnagsår, men det konstante draget fra trugene hadde i løpet av kort tid gitt meg noen store og smertefulle sår. Jeg kunne ikke stoppe opp og plastre skaden som var skjedd, det var det alt for kaldt til, og det var ikke mulig å gå uten truger heller. Den sterke vinden kjølte meg raskt ned nå som tempoet mitt gikk ned. Jeg måtte bare holde meg gående til neste sjekkpunkt hvor jeg visste jeg ville kunne få hjelp. Nå passerte Wim meg, og jeg ønsket ham lykke til videre for jeg forventet ikke å klare å ta ham igjen før mål.
Foto: Mikkel Beisner
Da jeg endelig kom frem til sjekkpunkt 3 ble jeg tatt imot godt og fikk hjelp til å plastre sammen gnagsårene. Jeg skalv på hele kroppen, var kald og hadde vondt. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan jeg skulle klare de resterende 22 kilometerne av dagens etappe, for ikke å snakke om de neste 190 kilometerne totalt sett.
Jeg dyttet i meg mat, fikk på meg et ekstra lag med klær og tok to Paracet som jeg ble anbefalt, og så la jeg av sted. Jeg hadde mistet fjerdeplassen min i løpet av oppholdet på tredje sjekkpunkt og forstod at jeg ikke kunne forvente å løpe stort mer denne dagen. Men jeg gikk fort og til min store overraskelse tok jeg etter hvert igjen fjerdeplassen og fortsatte jevnt og trutt med godt humør nå som effekten av Paracet og endorfinene hadde begynt å sette inn. Jeg krysset enda et par innsjøer, møtte på et hundespann og en skigåer som heiet meg av sted. Det hadde begynt å snø og verden rundt meg var stille. Jeg begynte å glede meg til sjekkpunkt fire, og når Garmin viste at jeg hadde passert 40 kilometer forventet jeg å se teltet og flaggene hvert øyeblikk. Det er rart hvor lange to kilometer kan føles noen ganger. Jeg forventet å se teltet på kilometer 40, men klokka mi viste 42 kilometer før jeg kom inn i varmen i teltet på fjerde sjekkpunkt og fikk fylt opp vannflaska og hivd i meg litt fleskesvor og nøtter.
Foto: Mikkel Beisner
Nå var det ikke flere sjekkpunkt før jeg var i mål for dagen og jeg visste at det bare var 10 kilometer igjen til en varm hytte hvor jeg kunne spise maten min og pleie bena mine og få en god natts søvn. Det ga meg det lille ekstra motet som skulle til før dagens siste stigning. Da jeg begynte på klatringen opp mot toppen hadde sikten begynt å bli dårligere. Det snødde og alt rundt meg var bare hvitt. Det eneste jeg så var en rad med røde kryss som gikk oppover og ble borte i intet. Uten mulighet til å se hvor denne bakken endte, trasket jeg bare oppover i et jevnt tempo, fast bestemt på å være over toppen før det ble mørkt. Jeg bikket toppen i skumringen og oppdaget at det ventet meg en bratt, men løpbar, nedoverbakke på den andre siden. Jeg slapp beina løs der jeg sprang av sted så fort det var mulig nedover snaufjellet og siden på ett smalt spor som snirklet seg nedover mellom hvitkledde trær i en eventyrskog.
Foto: Mikkel Beisner
Kort tid etter at det var blitt mørkt var jeg i mål og ble ønsket velkommen inn i en varm hytte av Simon, Andre og Wim, de tre gutta som alltid kom til å være de tre første i mål resten av løpet og som jeg etter hvert satte mer og mer pris på å møte på målstreken. Da jeg kom inn merket jeg at vinden økte i styrke og jeg sendte noen varme tanker til alle løperne bak meg som ble nødt til å krysse den siste toppen i mye dårligere værforhold enn jeg hadde vært nødt til.
Foto: Mikkel Beisner
Inne i hytta var det varmt og godt. Simon, Andre og Wim hadde gjort hytta god og varm og jeg trengte bare å få hengt klærne til tørk og hive innpå en pose med Expedition food før jeg trasket bort til hytta hvor medicsene holdt til slik at jeg kunne få hjelp til å plastre sammen gnagsårene mine skikkelig. Jeg var nesten på gråten da jeg oppdaget hvor store sårene var og hadde vanskelig for å forestille meg hvordan jeg skulle klare de 170 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk. Men jeg var ikke klar for å bryte, og neste dag ventet den etappen jeg hadde gledet meg mest til, nemlig etappen hvor man krysser fjellet Kabla.
