Endelig på pallen!

Endelig på pallen!


Samt en forsmedelig, dog velsmakende, bunnplassering. Det er på tide å oppsummere sommersesongen.

Oppsummeringen kan gjøres ganske enkelt; jeg har deltatt i to løp i løpet av de tre sommermånedene, begge to i ferien. Jeg kapret en andreplass på halvmaraton i Silkeborg i Danmark, men måtte kjempe i bunnstriden under Riasten rundt i den trønderske fjellheimen.

Det har naturligvis sin forklaring. Og er det egentlig så nøye?

Pappas egotripp

En eller annen gang i april, landet vi sommerferien. To uker på østkysten av Midtjylland. Mann, kone, tre barn og en fransk SUV, i umiddelbar nærhet til Djurs sommerland, i innleid hus, sammen med en annen familie med tilsvarende oppsetning.

Hektiske dager i et fullpakket program var alt i emning, så før den første innbetalingen på huset nådde Airbnb’s konto, var et løp allerede presset inn i kalenderen. For å minimere egotrippen en smule, hadde jeg bestemt at det skulle løpes halvmaraton, noenlunde i nærheten.

Valgmulighetene var få, så jeg endte opp med et halvmaraton i Silkeborg, omtrent en 90 minutters biltur unna.

Endelig ankommet Silkeborg, spent, men relativt avslappet.

Det danske høylandet

Det viste seg at jeg hadde havnet midt oppi en liten gjeng sammensveisede mosjonister (derav pallplassen), som reiser Danmark rundt og løper. Marathondanmark’s regionserie, består av fem halve eller hele maraton på like mange dager. Hvor mange du løper, er opp til deg selv.

Løpet i Silkeborg var nummer to på listen. Traseen i det danske høylandet, flatt på vår målestokk, snodde seg gjennom skogen på nydelige flytstier, rundt syv vann, med et øyeblikks utsikt mot selveste Himmelbjerget.

På halvmaraton sto vi snaue tretti løpere på deltakerlisten. Jeg forsto lite av det de sa, så jeg smilte og bablet noe på trøndersk tilbake, så var vi ferdige med den saken. Og gudene skal vite at det var deilig å være norsk i Danmark den dagen.

Traseen i Silkeborg fikk vi vite dager før løpet, og viste seg å være en dejlig tur i skoven.

Raskt sakte avgårde

Noen dager før løpet skulle jeg løpe en liten 5-kilometer, før frokost. Jeg løp meg selvfølgelig delvis bort der mellom kornaksene, så fem ble til femten, under en stekende sol, uten drikke, og uten mat i kroppen. Så beina var jeg usikker på.

Spent er jeg før alle løp, men denne dagen kjentes det litt ekstra. Her kom altså fremlingen med flakkende blikk og to hundre danske i neven, letende etter toalett og startnummer. Sistnevnte fant jeg i en bøtte. Hinken (bøtta), var min til odel og eie, kunne danen fortelle meg på kav jydemål.

Jeg fikk med meg omtrent en tredel av briefen, og snart var vi avgårde. Jeg tenkte å ta det som en kosetur, bare følge etter noen i et passe bedagelig tempo, sippe av mjukflaska og komme meg i mål.

Alle deltakerne fikk egen bøtte før start, ferdig premiert.

Opp i feltet

Det fungerte helt utmerket til å begynne med, men etterhvert syntes jeg det gikk litt vel bedagelig. Sola bet heller ikke, for der i skogene sør for Silkeborg sentrum, bredte et tjukt løvtak seg over oss, og en mild bris ruslet inn over innsjøene.

Spør meg ikke hvilken himmelretning jeg løp i, det virket som vi løp både hit og dit. Jeg visste vi skulle løpe to runder, og først etterpå fortalte Strava at vi løp i et slags åttetall. Hadde det ikke vært for relativt god merking, ville jeg endt opp i Tyskland.

Ut på andre runde bestemte jeg meg for å gi litt mer gass, nå var jeg lokalkjent, tross alt. Det fungerte optimalt, jeg svevde gjennom skogen, unngikk å løpe feil, og viste de fleste andre ryggen. En kar forsøkte å henge på, men jeg fikk ristet ham av meg.

Det er ikke enkelt å ta bilder løpende, med et halvdårlig mobilkamera.

Det ble noen kilometer langs strendene på ferie i Danmark. Her ved Fjellerup strand.

De danske skogene er naturlig nok forskjellige fra her hjemme, og utrolig fine å løpe i.

Deilig pallplass

Jeg kom i mål som nummer to, strålende fornøyd. Det skal nevnes at vi var få startende, og nivået var ikke særlig høyt, så det er ikke all verden å slå seg på brystet for, sånn sett. Men det spiller ingen rolle. Det gjør noe med selvfølelsen- og tilliten, allikevel.

Det er på sin plass å gi arrangørene kjempekudos og all mulig honnør, for et knippe mennesker arrangerer disse fantastiske løpene på dugnad. Jeg vender gjerne tilbake, kanskje nok en gang som eneste utlending på startstreken.

Mens danskene skulle bade og spise på restaurant, rasket jeg med meg mitt og kjørte hjem. Jeg hadde lovet å være tilbake senest klokken ett, slik at vi “fikk noe ut av dagen”.

Svett og fornøyd etter målgang.

Fra dansk til norsk høyland

To uker senere, den siste helga i juli, siste dag i ferien, skulle jeg løpe Riasten rundt. Kona hadde dratt til Trondheim på konsert, ungene var hos mine foreldre. Så det ble en liten ferie i ferien en stakket stund, for meg.

Riasten rundt er opprinnelig et av tre løp under arrangementet Hardhaus (anbefaler på det sterkeste å sjekke det ut), og foregår i fjellområdene mellom Ålen og Stugudal, i Holtålen kommune, sør i Trøndelag.

Av årsaker knyttet til logistikk etter pandemien, og kanskje mer til, gikk kun det første av løpene av stabelen. Femten kilometer rundt vannet Riasten, på skogssti, traktorvei, grusvei,  myr, og gjørme.

Innsjøen Riasten i Holtålen, en vakker sommerdag.

Elendig start

Uklok og ambisiøs, meldte jeg meg på i den raskeste pulja. Startfeltet skjøt ut av blokkene og føk bortetter veien. Jeg gikk på den klassiske tabben å åpne for hardt. Alt for hardt. Pulsen gikk i taket, og jeg plagdes veldig med å få den ned igjen. Det gikk ikke. 

Brorparten av feltet forsvant i horisonten, og jeg var blant de heseblesende siste. Sola stekte for en gangs skyld i Trøndelag, og snart lå jeg helt sist. Dødssliten. Det knatret i grus bak meg. Der satt en funksjoner på sykkel, totalt uanfektet av det labre tempoet mitt og varmen.

Han minnet meg om den Brelett-reklamen. Han ventet sikkert på at jeg skulle enten kollapse, eller bryte. Da jeg passerte første sjekkpunkt, knatret det nok en gang. Denne gang i en walkie talkie; “ok, da har sistemann passert her, så nå pakker vi sammen”. Gud bedre.

Jeg visste at jeg i det minste hadde en eske spekemat å glede meg til, som jeg fikk i uttrekkspremie.

Opp i feltet, igjen

Jeg hadde nå kommet til de fem kilometerne som går langs smale krøtterstier og over blaute myrer. Slikt terreng har jeg løpt mye i. Jeg hadde allerede redusert tempoet, men fikk likevel øye på to løpere lenger fremme, som sakket akterut.

Jeg planla å løpe opp til disse, legge meg bak og ta det med ro gjennom skogen, for så å løpe forbi og gi jernet siste fem. Som tenkt, så gjort. Jeg kan ikke huske sist jeg var så sliten. Selv om jeg har løpt mye, mye lengre, og raskere, gjennom våren og sommeren, føltes dette som et helvete. 

Jeg måtte virkelig gå i kjelleren for å holde unna, men kom heldigvis i mål. Begge startpuljene tatt i betraktning, hadde jeg fire løpere bak meg i min klasse. Men når sant skal sies, var jeg like fornøyd da, som etter “bragden” i Danmark.

Kollega Thomas Lillevestre (til venstre) tok også turen opp i fjellet. Thomas er en rask og erfaren løper, og kom langt over meg på resultatlista.

Å vinne over seg selv

For det handler om å ta med seg det positive. Den danske karamellen sugde jeg åpenbart lenge på, på tross av det forholdsvis lave nivået. Og selv om det ble samling i bånn under Riasten rundt, er det gode ting å ta med seg derfra også.

Jeg unngikk å bryte. Jeg maktet å tenke klart da jeg var som hetest i toppen, og etter den famøse starten, disponerte jeg løpet akkurat slik jeg da planla det. Plan B. Veien blir til mens man går. Man skal ikke undervurdere å vinne over seg selv. Å fullføre. 

Og det jeg synes er helt fantastisk med å delta i løp, er at alle, absolutt alle, først og sist, blir heiet frem langs løypa. Det er gode minner å ha med seg. Sist og ikke minst, er to av mine aller beste venner, skogen og fjellet, alltid der for meg.

Siste utgave av Runner’s World

  • Salum Kashafali: Hver morgen starter verdensrekordholderen dagen med et fast rituale: Å være takknemlig for fem ting.
  • Løp mindre – få mer ut av løpet. Slik bør du trene i ukene før startskuddet går.
  • Maratonløper Camilla Bønøgård: Mengde og kvalitet over tid.
  • La deg inspirere av Ingebjørg (74) og Nils Harald (75) fra “Norges sprekeste”.
  • Flytsonen – fantastisk og flyktig. Her er tipsene til hvordan å finne den!
  • Seks sensommerutfordringer som kan gi formen et løft fram mot høstens løp.
  • Spensttrening for langløpere.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om restitusjon.
  • Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft gir deg forskningsnytt fra ernæringsverdenen.
  • Simen Holviks ultraspalte, Thoms Bedins miljøspalte, Ida Bergsløkkens oppskrifter, månedens økt med mer!

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Maridalen du bedåre

Maridalen du bedåre


I pinsen var jeg på ny jobbreise til Oslo, og sulten på nye løpeopplevelser. Valget falt på det som skulle vise seg å bli min, hittil, nye favoritt i hovedstaden; Maridalsvannet rundt.

Løping i Oslo: Andre pinsedag, Oslo sydet i sydenvarme. Gatene, parkene, og uteserveringene, var fulle av solhungrige folk, ivrige etter å meske seg med diverse munngodt og hverandres selskap. Jeg forlot hotellrommet, ferdig striglet i løpehabitt, forventningsfull og lett i steget.

Løping i Oslo
Nok en gang klar til å forlate et hotellrom, sulten på mer løping i Oslo.

#Oslolove

I løpet av de siste to årene har en rekke områder blitt utforsket i løpesko; Bygdøy, Ekeberg, Tour de Finance (du tok den?), Skøyen, Frogner og Vigelandsparken, Akerselva, Sognsvann, Tøyen, og mye mer. Mange fine plasser og ruter. 

Men det var først da jeg kom til Maridalsvannet at pulsen virkelig steg.

Jeg har erfart, forstått, og lært å sette pris på, at Oslo er så mye mer enn asfalt og kebab.

Kortreist paradis

Et snaut kvarter tar det, toget, fra Oslo S til Kjelsås. Fem minutters gange derifra står du på terskelen til et uendelig løypenett. Jeg ville holde meg på grusveiene og turstiene rundt vannet. Ei kupért løype på omtrent 13,5 kilometer.

Jeg var ikke alene denne dagen, det skal være visst. En mengde sol- og aktivitetshungrige i alle fasonger nøt tilværelsen. Jeg startet turen på østsiden av vannet, og løp mot klokka. 

Jeg løp på Midtoddveien gjennom skogen. Etter noen kilometer la jeg skogen bak meg, og et malerisk landskap åpenbarte seg foran meg. Den buktende grusen fortsatte rundt på nordsiden av vannet, der jeg måtte ut på asfalten en liten stund.

Ta toget hvis du leter etter steder å løpe i Oslo
Maridalsvannet er lett tilgjengelig, både med tog, trikk, buss, og til fots. Toget er raskest, hvis du skal reise fra området rundt Oslo S.

Kupert kulturlandskap

På nordsiden av vannet passerte jeg tett på ruinene av den gamle Margaretakirken, også kalt Maridalsruinene. Den ble bygget på 1200-tallet, og er i dag Oslos best bevarte middelalderbyggverk nest etter Gamle Aker kirke, ifølge Wikipedia.

Snart krysset jeg Skjærsjøelva, og over på vestsiden av vannet. Jeg valgte å løpe noen hundre meter vest, for å komme inn på Påls vei, for å løpe på grus. Traseen bølget og krøket seg videre sørover, og i innspurten nedover mot Akerselva var det bare å gi jernet.

Underveis har jeg reflektert over hvor heldige vi er, som har disse oasene tett innpå storbyene våre. Og det er mange av dem. Oasene altså, ikke byene. Et betydelig bidrag til folkehelsa.

Les også om hvorfor og hvordan jeg begynte å løpe her: Slik omfavnet løpingen meg.

Maridalsruinene i Oslo
Hvis du er en smule interessert i norsk historie, er det absolutt verdt å vri på hodet idet du løper forbi Maridalsruinene.

Strava og Oslo Løpsfestival

Det finnes åpenbart en mengde Strava-segmenter i dette området, som du kan bryne deg på. En liten artigfakta er at på en av dem, har skiløperen Anders Gløersen rekorden. 10,5 kilometer på tiden 35:20. Tempo: 3:21/km. Du kan jo prøve deg på den.

Det er også verdt å nevne at Maridalsvannet rundt er et av løpene under Oslo Løpsfestival. Dette løpet skal gjennomføres mellom 19. og 28. august. Traseen jeg løp, er nærmest identisk med løypa under festivalen.

Glad og fornøyd etter min tur, ble det tid til en dusj og en kebab før retur til Trondheim. Man er jo trønder i Oslo, tross alt.

Maridalsvannet rundt, Oslo, på Strava.
Dette er ruta jeg løp, nærmest tilsvarende ruta under Oslo Løpsfestival.
Ukategorisert
Nomadeløperen

Nomadeløperen


I en tidsalder der klokketimer er mangelvare, er det lett å ty til unnskyldninger. Med god planlegging får du utnyttet tiden du har til rådighet, uansett når og hvor det er.

Slik vinner jeg over tidsklemma.

I jobben min, som overkonduktør for SJ Norge, blir det en del reising. Relativt nylig skulle jeg overnatte på Røros. Jeg ankom Bergstaden klokken sju på kvelden, og skulle returnere til Trondheim klokken sju neste morgen. Da skal det selvsagt løpes.

Gode rutiner

Den sedvanlige rutinen er et raskt besøk på butikken, før en halv grillet kylling, middelhavssalat med bønner, linser, og oliven, blir dandert utover pulten inne på det spartansk og eldre innredede rommet på Røros stasjon.

Vann, nettbrett, ei eske snus, og en ørliten pose smågodt (det var jo fredag, tross alt), ligger klart på nattbordet. 

Nitti prosent av det jeg har drasset med meg, er løpeutsyr, deriblant to par sko. Ute er det ti minus, vind, bekmørkt, og klink vinterføre med is og hardpakket snø. Jeg gikk for de piggede skoene denne gangen.

Vidda kaller: Røros by night, med Bergstaden Ziir i bakgrunnen.

Hånlige heiarop og indre ro

Jeg har sett meg ut en trasé i retning Femunden, med vending og inn mot sentrum igjen langs en parallell vei, opp forbi Bergstaden Ziir, rundt byen, og ned til stasjonen igjen. Bør utgjøre ei god mil. 

På vei ut av sentrum får jeg noen hånlige heiarop fra et knippe røykende festdeltakere, som selvfølgelig preller av refleksvesten. Er man en helt i ullstilongs i eget liv, lar man seg ikke affisere av andre folks småligheter. 

På den slake veien mot Femunden, når siste gatelys hilser adjø, er jeg alene, med en indre ro og intens tilstedeværelse.

Når blåsebelgen pumper ut frostrøyk, vinden klasker i fjeset, og krystallene fyker forbi lyset fra hodelykta, danser jeg bortover veien til musikken av mitt eget maskineri, og knatringen under skoene. 

I slike stunder kan jeg ikke forestille meg noe bedre å gjøre, bortsett fra å være sammen med familien.

Skjermdump Strava: Skal du besøke Røros, har du en mengde gode rutevalg; fjell og vidde, lange asfalterte strekk, og flytstier i skogene.

Tettpakket program i Oslo

For et par uker siden var jeg i Oslo. Da skal det alltid løpes. Jeg jobber på nattoget nedover fra Trondheim, og skal jobbe påfølgende natt oppover igjen. Dette krever en del planlegging:

Søndag prøver jeg å sove lenge, deretter er det full fart med familietid. Middag, matpakker, leggetid for ungene, pakke løpeutstyr. I korte trekk. Så er det jobb fra ti til halv åtte neste morgen.

Mandag morgen sjekker jeg inn på hotellet, spiser enkel frokost, sover til omtrent klokken to. Spiser litt, deretter er det løpetur – dagens høydepunkt. Glad og fornøyd tilbake på hotellet, helst før fem, blir det ytterligere inntak av næring, nedkjøling, dusj, og ut å spise middag.

Utnytter tiden: Det er ingen grunn til å leve et slaraffenliv i senga på hotellet.

Senest klokken sju blir det litt løpenerding på nett, og et par timers søvn (et forsøk, i alle fall), før en ny arbeidsnatt fra ti til halv åtte igjen.

Tirsdag morgen er jeg hjemme fra jobb omtrent klokken åtte. Ofte møter jeg ungene i døra, og følger dem i barnehagen. Så hjem å spise og sove, stå opp og rydde, løpe, dusje, hente i barnehagen, lage middag, fotballtrening med eldstemann, familietid, og så videre, og så videre.

Planlegg, prioriter, og lur skallen

Det gjelder å utnytte den tiden man har, når man har den. Løpe kan man gjøre stort sett overalt, når som helst.

Kyllingen på Røros fikk vente og bli kald.

Å spankulere rundt i hovedstadens gater, badet i solskinn, er nedprioritert. 

Som hundre prosent turnusarbeider og trebarnsfar, er det absolutt nødvendig å utnytte de lommene av tid jeg har til rådighet. Å løpe mellom klokken tre og ni på ettermiddagen når jeg er hjemme, er utelukket. I helgene blir det heller ikke mye.

Les også: Slik ble jeg en løper

Motivasjonen er det heldigvis ikke noe i veien med, selv om hverdagen kan by på dårlig nattesøvn og en oppvaskmaskin som stadig skriker etter oppmerksomhet. Og selv om løping er lystbetont, vil hjernen ofte prøve å lure deg til å ta snarveien bort til sofaen.

Derfor lagde jeg meg et kjempeenkelt mantra da jeg begynte å løpe for et par år siden; ingen unnskyldninger. Banalt, men det funker. Du vet at det blir bra både under og etter turen.

Gyllen rute i Oslo

Turen i Oslo ble av det gode slaget. Kontrasten til Røros i vinterdrakt var enorm. I vårsola gikk turen fra Oslo S, opp forbi slottet, Henrik Ibsens gate, Bygdøy allé ned til Bygdøylokket, og ut på de bare flytstiene på Bygdøy.

Halvøya ble forsert med et smil om munnen. Jeg løper aldri med musikk på øret utendørs, jeg vil ha alle sansene med meg på tur. Våryre trær som siler solen, en lett hvislende vind, og den søtlige duften av jord som vekkes opp fra vinterdvalen. 

Tilbake ved Frognerkilen ble det straka vegen langs havnepromenaden inn til sentrum igjen. Det ble 17 rolige kilometer denne dagen.

Heller ikke denne tiden kunne jeg tenke meg å bruke på noe annet, når jeg uansett ikke kan være sammen med familien. 

Jeg er en løper.

Skjermdump Strava: Denne ruta er nok kjent for de fleste osloborgere. For oss besøkende er den veldig fin, synes jeg. Prøv den!
Ukategorisert
Slik omfavnet løpingen meg

Slik omfavnet løpingen meg


For to år siden satt jeg halvfeit i sofaen, og skulte på gule vester som strøk forbi. I dag, 20 kilo lettere, har jeg et nærmest religiøst forhold til løping.

Sommeren 2019 sto jeg og holdt min da tre år gamle sønn i hånda. Vi ventet på at det skulle bli vår tur til å kjøre karusell, i Legoland.

Han smatt opp i det lille flyet, jeg bakset og kløv.

Han skottet bort på karuselloperatøren, og kikket forventningsfullt opp på meg. Litt spent, men trygg, ved pappas side.

I slike stunder, når krystallklare blå øyne forteller meg at han har det bra, er livet godt. 

Men, idyllen kunne slått sprekker. Setebeltet måtte på, og jeg kjente til min forskrekkelse at det strammet til gangs over magen og hofta. Skulle mine 102 kilo forårsake mer baksing, ut av flyet med uforrettet sak?

Hadde det blitt vel mye potetgull og øl, og lite (mer som ingen) mosjon de siste ti årene?

Skulle jeg bli den pappaen som ikke kunne være med ungene mine opp i karusellene, den godslige kaloriklumpen som alltid så på når de spilte fotball? Jeg fikk heldigvis kneppet igjen setebeltet den gangen, og min sønn frydet seg.

Men der og da bestemte jeg meg, noe måtte gjøres.

Famlet i blinde

Jeg hadde tenkt på det i flere år, men unnskyldningene var mange og dørstokkmila lang. Selv ikke frykten for livsstilssykdommer og andre negative konsekvenser hadde skremt meg til å begynne.

Jeg hadde sett for meg at jeg måtte finne en aktivitet som var skikkelig morsom! I tjueårene prøvde jeg både karate, kickboksing, styrketrening, amerikansk fotball, og mer til. Alt var kjempegøy. I et halvår. 

I retrospekt ser jeg at jeg ville at det skulle være gøy. Det er ikke det samme som at det faktisk er det.

En ting var i alle fall sikkert; løping, det skulle jeg definitivt ikke begynne med. Løping var dødskjedelig, strebersk, slitsomt, monotont, meningsløst, og et mareritt for knærne. Rett og slett pyton. 

Den spede starten

I februar 2020 gikk jeg ut i pappaperm sammen med min datter. Omtrent samtidig som covid-pandemien fikk sitt første balletak på samfunnet.

Jeg tenkte at det var elendig timing, nå kunne vi ikke kose oss på babysvømming og alt annet jeg hadde planlagt. Det skulle vise seg å bli det stikk motsatte.

Jeg kastet fra meg kjeksen og reiste meg fra stresslessen. Ingrid og jeg skulle leke når hun var våken, og gå lange turer med vogna da hun sov. Lange turer ble det, mars måned kom og gikk, og i april smeltet snøen. 

Trøndelag ble velsignet med godt vær den våren. Jeg følte på energien fra sola, og fikk lyst til å gå mer.

Jeg snøret på meg et par løpesko jeg hadde kjøpt på impuls et år i forveien (de var nedsatt med 70 prosent, sucker for a bargain), jeg visste ikke engang at de var løpesko. Trodde det var kurante “gå i marka-sko”. Vi bor like ved hoppanlegget i Granåsen i Trondheim, så jeg ville opp dit, for første gang på 20 år.

Run, Forrest, run

Utsikten var storslått, og på vei hjem kjente jeg en barnlig kribling i beina. Den type kribling jeg kjente på som liten pjokk, da jeg ikke kunne komme fort nok frem, til kompisen, butikken, eller bestemor. Barn går jo ikke, de løper.

Derfor prøvde jeg der og da noen løpesteg. Jeg løp omtrent tre hundre meter, og ble andpusten. Så gikk jeg hjem.

Neste kveld ville jeg ut å gå igjen. Jeg kjente den samme kriblingen. Fire hundre meter. Og så ballet det på seg. Det var litt Forrest Gump over det hele, jeg følte plutselig bare for å løpe, så jeg løp. 

Like ved hjemmet har vi mange gode turløyper. Jeg valgte meg ut en naturlig rundløype, omtrent fire kilometer til og fra rekkehuset vårt, med kupert og variert terreng, inkludert en lang stigning den siste biten.

Jeg satte meg delmål, og løp lengre og lengre for hver gang. Etter to-tre uker klarte jeg til slutt å løpe hele runden uten å stoppe, eller å gå. Du verden for en følelse!

Gleden og mestringsfølelsen var skyhøy.

Men hva hadde skjedd? Jeg var jo imot løping, for svingende! Jeg bruker å si at; jeg fant aldri løping, det var løpingen som fant meg.

Fornøyd løper etter å ha fullført halvmaraton under Trondheim Maraton 2021.

Jeg er en løper

Kanskje har jeg hatt denne lysten og evnen liggende latent i meg hele livet, kanskje har vi alle det? Siden den gang har jeg løpt forholdsvis mye, hensyntatt tiden jeg har til rådighet.

Med tre barn og turnusjobb, er forberedelser og planlegging helt nødvendig. Jeg har blitt 20 kilo lettere, og løper variert og flere distanser. Fremgangen har vært enorm. Lenge før året var gått, løp jeg distansen halvmaraton relativt uanstrengt, i et respektabelt tempo, forutsetningene tatt i betraktning.

I dag klarer jeg ikke å se for meg et liv uten løping. Jeg er en løper.

I denne bloggen kommer jeg til å skrive om reisen hit, hvordan jeg trener, og legger opp løpehverdagen mellom familietid og jobb. Jeg vil fortelle om hvordan et endret kosthold hjalp meg på veien, hvordan jeg har unngått skader, og hvorfor et enkelt mantra er essensielt for meg. Jeg kommer også til å skildre konkurranser og turer, flagge målsetninger, og hva som skulle til for at jeg turte å kalle meg selv “en løper”. 

I jobben min reiser jeg mye, og løper stort sett alltid når jeg er borte; i Oslo, Røros, Mosjøen, Mo i Rana, kanskje Åndalsnes og Dombås, og selvfølgelig hjemme i Trondheim og på hytta. Denne nomadiske hverdagen skal du få høre mer om. Bli med på turen du også!

Ukategorisert