Endelig på pallen!

Samt en forsmedelig, dog velsmakende, bunnplassering. Det er på tide å oppsummere sommersesongen.

Oppsummeringen kan gjøres ganske enkelt; jeg har deltatt i to løp i løpet av de tre sommermånedene, begge to i ferien. Jeg kapret en andreplass på halvmaraton i Silkeborg i Danmark, men måtte kjempe i bunnstriden under Riasten rundt i den trønderske fjellheimen.

Det har naturligvis sin forklaring. Og er det egentlig så nøye?

Pappas egotripp

En eller annen gang i april, landet vi sommerferien. To uker på østkysten av Midtjylland. Mann, kone, tre barn og en fransk SUV, i umiddelbar nærhet til Djurs sommerland, i innleid hus, sammen med en annen familie med tilsvarende oppsetning.

Hektiske dager i et fullpakket program var alt i emning, så før den første innbetalingen på huset nådde Airbnb’s konto, var et løp allerede presset inn i kalenderen. For å minimere egotrippen en smule, hadde jeg bestemt at det skulle løpes halvmaraton, noenlunde i nærheten.

Valgmulighetene var få, så jeg endte opp med et halvmaraton i Silkeborg, omtrent en 90 minutters biltur unna.

Det danske høylandet

Det viste seg at jeg hadde havnet midt oppi en liten gjeng sammensveisede mosjonister (derav pallplassen), som reiser Danmark rundt og løper. Marathondanmark’s regionserie, består av fem halve eller hele maraton på like mange dager. Hvor mange du løper, er opp til deg selv.

Løpet i Silkeborg var nummer to på listen. Traseen i det danske høylandet, flatt på vår målestokk, snodde seg gjennom skogen på nydelige flytstier, rundt syv vann, med et øyeblikks utsikt mot selveste Himmelbjerget.

På halvmaraton sto vi snaue tretti løpere på deltakerlisten. Jeg forsto lite av det de sa, så jeg smilte og bablet noe på trøndersk tilbake, så var vi ferdige med den saken. Og gudene skal vite at det var deilig å være norsk i Danmark den dagen.

Raskt sakte avgårde

Noen dager før løpet skulle jeg løpe en liten 5-kilometer, før frokost. Jeg løp meg selvfølgelig delvis bort der mellom kornaksene, så fem ble til femten, under en stekende sol, uten drikke, og uten mat i kroppen. Så beina var jeg usikker på.

Spent er jeg før alle løp, men denne dagen kjentes det litt ekstra. Her kom altså fremlingen med flakkende blikk og to hundre danske i neven, letende etter toalett og startnummer. Sistnevnte fant jeg i en bøtte. Hinken (bøtta), var min til odel og eie, kunne danen fortelle meg på kav jydemål.

Jeg fikk med meg omtrent en tredel av briefen, og snart var vi avgårde. Jeg tenkte å ta det som en kosetur, bare følge etter noen i et passe bedagelig tempo, sippe av mjukflaska og komme meg i mål.

Opp i feltet

Det fungerte helt utmerket til å begynne med, men etterhvert syntes jeg det gikk litt vel bedagelig. Sola bet heller ikke, for der i skogene sør for Silkeborg sentrum, bredte et tjukt løvtak seg over oss, og en mild bris ruslet inn over innsjøene.

Spør meg ikke hvilken himmelretning jeg løp i, det virket som vi løp både hit og dit. Jeg visste vi skulle løpe to runder, og først etterpå fortalte Strava at vi løp i et slags åttetall. Hadde det ikke vært for relativt god merking, ville jeg endt opp i Tyskland.

Ut på andre runde bestemte jeg meg for å gi litt mer gass, nå var jeg lokalkjent, tross alt. Det fungerte optimalt, jeg svevde gjennom skogen, unngikk å løpe feil, og viste de fleste andre ryggen. En kar forsøkte å henge på, men jeg fikk ristet ham av meg.

Det er ikke enkelt å ta bilder løpende, med et halvdårlig mobilkamera.

Det ble noen kilometer langs strendene på ferie i Danmark. Her ved Fjellerup strand.

De danske skogene er naturlig nok forskjellige fra her hjemme, og utrolig fine å løpe i.

Deilig pallplass

Jeg kom i mål som nummer to, strålende fornøyd. Det skal nevnes at vi var få startende, og nivået var ikke særlig høyt, så det er ikke all verden å slå seg på brystet for, sånn sett. Men det spiller ingen rolle. Det gjør noe med selvfølelsen- og tilliten, allikevel.

Det er på sin plass å gi arrangørene kjempekudos og all mulig honnør, for et knippe mennesker arrangerer disse fantastiske løpene på dugnad. Jeg vender gjerne tilbake, kanskje nok en gang som eneste utlending på startstreken.

Mens danskene skulle bade og spise på restaurant, rasket jeg med meg mitt og kjørte hjem. Jeg hadde lovet å være tilbake senest klokken ett, slik at vi “fikk noe ut av dagen”.

Fra dansk til norsk høyland

To uker senere, den siste helga i juli, siste dag i ferien, skulle jeg løpe Riasten rundt. Kona hadde dratt til Trondheim på konsert, ungene var hos mine foreldre. Så det ble en liten ferie i ferien en stakket stund, for meg.

Riasten rundt er opprinnelig et av tre løp under arrangementet Hardhaus (anbefaler på det sterkeste å sjekke det ut), og foregår i fjellområdene mellom Ålen og Stugudal, i Holtålen kommune, sør i Trøndelag.

Av årsaker knyttet til logistikk etter pandemien, og kanskje mer til, gikk kun det første av løpene av stabelen. Femten kilometer rundt vannet Riasten, på skogssti, traktorvei, grusvei,  myr, og gjørme.

Elendig start

Uklok og ambisiøs, meldte jeg meg på i den raskeste pulja. Startfeltet skjøt ut av blokkene og føk bortetter veien. Jeg gikk på den klassiske tabben å åpne for hardt. Alt for hardt. Pulsen gikk i taket, og jeg plagdes veldig med å få den ned igjen. Det gikk ikke. 

Brorparten av feltet forsvant i horisonten, og jeg var blant de heseblesende siste. Sola stekte for en gangs skyld i Trøndelag, og snart lå jeg helt sist. Dødssliten. Det knatret i grus bak meg. Der satt en funksjoner på sykkel, totalt uanfektet av det labre tempoet mitt og varmen.

Han minnet meg om den Brelett-reklamen. Han ventet sikkert på at jeg skulle enten kollapse, eller bryte. Da jeg passerte første sjekkpunkt, knatret det nok en gang. Denne gang i en walkie talkie; “ok, da har sistemann passert her, så nå pakker vi sammen”. Gud bedre.

Opp i feltet, igjen

Jeg hadde nå kommet til de fem kilometerne som går langs smale krøtterstier og over blaute myrer. Slikt terreng har jeg løpt mye i. Jeg hadde allerede redusert tempoet, men fikk likevel øye på to løpere lenger fremme, som sakket akterut.

Jeg planla å løpe opp til disse, legge meg bak og ta det med ro gjennom skogen, for så å løpe forbi og gi jernet siste fem. Som tenkt, så gjort. Jeg kan ikke huske sist jeg var så sliten. Selv om jeg har løpt mye, mye lengre, og raskere, gjennom våren og sommeren, føltes dette som et helvete. 

Jeg måtte virkelig gå i kjelleren for å holde unna, men kom heldigvis i mål. Begge startpuljene tatt i betraktning, hadde jeg fire løpere bak meg i min klasse. Men når sant skal sies, var jeg like fornøyd da, som etter “bragden” i Danmark.

Å vinne over seg selv

For det handler om å ta med seg det positive. Den danske karamellen sugde jeg åpenbart lenge på, på tross av det forholdsvis lave nivået. Og selv om det ble samling i bånn under Riasten rundt, er det gode ting å ta med seg derfra også.

Jeg unngikk å bryte. Jeg maktet å tenke klart da jeg var som hetest i toppen, og etter den famøse starten, disponerte jeg løpet akkurat slik jeg da planla det. Plan B. Veien blir til mens man går. Man skal ikke undervurdere å vinne over seg selv. Å fullføre. 

Og det jeg synes er helt fantastisk med å delta i løp, er at alle, absolutt alle, først og sist, blir heiet frem langs løypa. Det er gode minner å ha med seg. Sist og ikke minst, er to av mine aller beste venner, skogen og fjellet, alltid der for meg.