Ultraløpere må være den triveligst typen mennesker som finnes. Det er nemlig vanskelig å være sur og grinete når du regelmessig får påfyll av store mengder endorfiner og andre fine lykkehormoner som det å løp langt ute i naturen gir. Hørt uttrykket «Runner’s high»? Det er en følelse som kan sammenlignes med rus. Faktisk så er det kjemiske stoffer som ligner på morfin og cannabis som frigjøres når kroppen utsettes for smerte og stress som en lang eller veldig hard treningsøkt fører til. Man opplever eufori, følelsen av å kunne løpe i det uendelige, at man ikke lenger er sliten og at smerte blir borte.  Og det er helt klart noe i det når folk sier de har blitt avhengig av løping. For har du opplevd Runners High en gang, så vil du alltid ha lyst på mer.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For meg har dette løpeeventyret gått nesten på skinner når det gjelder å holde seg skadefri. Jeg har kunnet løpe året rundt uten noen store opphold helt siden jeg startet å løpe i 2016. Det er klart, jeg har opplevd korte perioder hvor jeg har hatt litt vondt i et kne eller en fot. Et lite overtråkk her, et lite fall der og innimellom tegn på at det har vært for høy belastning. Men som regel har det bare tatt en ukes tid, kanskje to, med mindre løping og mer styrketrening og så har alt fungert bra igjen.

I slutten av august fikk jeg problemer med det ene kneet under en langtur i Nordmarka. Jeg ble overasket av et skikkelig tordenvær da jeg stod på toppen av Kikut. Jeg tror aldri jeg har løpt så for i en nedoverbakke noen gang før, jeg slo helt klart noen personlige rekorder da jeg spurtet nedover mot Kikutstua mens det regnet en liten syndeflod og brakene kom samtidig som lyset. Jeg kom frem til Kikutstua og var ganske fornøyd med å ikke ha blitt til Crispy Chicken og da tordenværet hadde passert satte jeg av sted videre. Jeg hadde igjen omtrent 20 kilometer av den planlagte turen, solen skinte og at det nylig hadde vært et skikkelig uvær var det bare de gjennomvåte klærne mine og noen vannpytter her og der som kunne vitne om. Så jeg satte av sted med godt mot.

Jeg kom ikke lenger enn 50 meter før jeg måtte innse at noe var galt med kneet mitt. Og etter å ha vekslet mellom å gå og løpe i 10 minutter forstod jeg at det kom til å bli en lang tur hjem. Det ble en 17 kilometer lang gåtur hvor jeg måtte kjempe med tårene i hver eneste nedoverbakke.

Jeg gjentok det jeg har gjort før når jeg har fått forbigående plager i kneet. Da har jeg løpt til smertegrensen og det har betydd løping i oppoverbakker, korte strekk på flatmark og gåing i nedoverbakker. Og mange sett med knebøy, tåhev, og stabiliseringsøvelser. Men denne gangen hadde jeg dårlig tid. For september var full av løp KK-Mila, Trysilrypa og Oslo Maraton. Og i oktober skulle jeg løpe mitt lengste løp hittil; det 90 kilometer lange fjelløpet Ultratrack Supramonte Seaside.

Utrolig flaks at jeg ble kjent med Kenneth fra Access Rehab akkurat da. Han sa han kunne ta en titt på kneet og se om det var noe han kunne hjelpe med. Jeg skal være ærlig på at jeg har vært livredd for å få beskjed om at noe er skikkelig galt og at jeg må legge fra meg løpingen. Hva skulle jeg gjøre for noe da? Et liv uten løping klarer jeg ikke lenger å forestille meg. Men Kenneth tok noen tester, klemte litt rundt kneet og fant et punkt som gjorde at jeg holdt på å hoppe i taket av smerte. Han bare smilte og da jeg så skrekkslagent på ham så sa han at «dette tror jeg vi kan få orden på raskt».

Det stemte. For da jeg gikk fra Access Rehab 30 minutter senere fungerte kneet helt fint igjen. Ingen smerter, selv ikke i nedoverbakkene.

Jeg fikk hjelp av Kenneth gjennom September med forberedelsene til UTSS og jeg kom meg igjennom det 90 kilometer lange eventyret uten problemer (som du kan lese om her). Det hadde gått så bra at jeg ikke så noen poeng i å ta det med ro i dagene som fulgte så jeg var ute på tur i fjellet allerede 2 dager senere.

Og under en uke senere løp jeg Nøklevann Rundt, for jeg hadde jo en bakkesprint seier å forsvare.

Kroppen føltes helt super.

Helt til jeg skulle ut på langtur i Nordmarka igjen. Tilfeldigheter gjorde at jeg også denne gangen var i nærheten av Kikutstua da jeg forstod at kroppen ikke ville mer. Nå gjorde det vondt helt fra foten og opp til hofta. Og det ble en nesten 20 kilometer lang gåtur derifra til Frognerseteren.

Strek i regninga, men jeg tenkte at dette fikser sikkert Kenneth lett. Jeg hadde jo ikke tid til noen langvarig skade, for løpssesongen var ikke over for min del riktig enda. Sans Senja Aurora Run var bare litt over en måned unna.

Det ble en hel uke uten løping før jeg hadde time på Access Rehab igjen. Og i løpet av den uken gikk jeg skikkelig i kjelleren. Mangelen på endorfiner og andre lykkestoffer kombinert med en snikende frykt for at det kanskje var noe skikkelig alvorlig denne gangen, (ordet tretthetsbrudd streifet tankene mine oftere og oftere), fikk meg til å gjøre det eneste som føltes naturlig; jeg trålet internett og sosiale medier for spennende løp.

Og jeg fant en hel haug av løp som jeg ville være med på. Faktisk så ble mesteparten av løpskalenderen min for år 2019 gjort i løpet av den uken.

En av dagene jeg følte meg som verst tikket det inn en melding fra Liv Richter med spørsmål om jeg ville være med å løpe Ultra-Trail Cape Town 1 desember. Og det var akkurat et slikt eventyrlig mål jeg trengte for å komme meg ut av gropen jeg hadde gravd meg ned i.

Kenneth sin reaksjon på at jeg skulle løpe 100 kilometer bare litt over en måned senere var heldigvis positiv. «Det får vi til» sa han, før han slang på «det sier jeg vel mest fordi jeg vet at du kommer til å gjøre dette uansett hva jeg sier».

Men jeg hører faktisk på deg Kenneth, for samme dag sendte jeg en melding til UTCT arrangøren og spurte om det var noen ledige plasser på 65km. Og det hadde de. 65 kilometer og 3100 høydemeter er innafor ikke sant Kenneth?

(Foto: UTCT)

Jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg skulle bli i stand til å løpe både Sans Senja Aurora Run og UTCT så måtte jeg gi kroppen noen uker med ro. Maks 15 kilometer den første uken, så maks 20 kilometer. For en som har vært vant til å løpe 70-80 kilometer i uken, gjerne mye mer hvis tiden har strukket til, og minst en langtur på rundt 30 kilometer i uka, så er dette ikke en enkel sak.

Selv om det har blitt noen turer på treningssenteret og jeg har skaffet meg en gammel trimsykkel som jeg sitter og tråkker på et par timer hver kveld kan det ikke sammenlignes med de lange fine turene mine ute i skog og mark. Det gir høy puls og litt bedre humør, men ikke ekte glede.

Kollegaene mine spør meg hvorfor jeg er så sur for tiden og hva som har skjedd med den sprudlende jenta som alltid smiler og aldri blir stressa uansett hvilken situasjon som måtte oppstå. (Sorry folkens, jeg er i endorfinunderskudd, kan ikke hjelpe for det)…

Nå er jeg på 4.uken, ett lite løp har jeg likevel klart å få med meg, for da Kenneth sa at jeg kunne løpe 20 kilometer de neste 7 dagene, men at jeg skulle løpe dem fornuftig forstod jeg de som at jeg skulle finne et skikkelig morsomt løp å løpe. Og siden Østmarka Trail Challenge Hodelyktløpet var dagen etter så var det et enkelt valg. Planen var å ta det rolig, men det gikk som det alltid går når starten går; jeg klarer ikke å la være å gi litt ekstra.

Og det gikk helt fint, bena fungerte bra uten å gjøre vondt.

Så nå sitter jeg her og begynner å se lys i tunellen. I morgen venter en tur til Access Rehab og etter det tar jeg turen til Sognsvann for å løpe Silva Night Run.

Det er på tide å fylle opp lageret med endorfiner og andre lykkestoffer igjen.

(Foto: Sylvain Cavatz)