Når dine antakelser i forkant viser seg å være totalt feile, denne gangen på den positive måten, da kan man ikke annet enn å glise og sveve på en sky et par ekstra timer etter målgang. Det gir samtidig en fornyet selvtillit og mestringsfølelse, som har manglet i noen måneder.

Strålende fornøyd etter målgang på SALT. Her ser vi over til Operaen. Foto: Jarle Mordal

I år bestemte jeg meg for å prøve 21 km. Hadde ikke treningsgrunnlag til noe lengre. To uker tidligere skulle jeg løpe halvmaraton i Ålesund, men ødela ryggen under styrketrening i forkant. Derfor gikk jeg distansen. Det ble en nyttig erfaring og jeg fikk en langtur før Ecotrail.

Ryggtrøbbelet kom snikende tilbake kvelden før start. Begynte å lure på om det var psykisk, men da jeg nesten ikke kom meg ut av sengen på natten innså jeg at det måtte være noe fysisk betinget også. Jeg tok meg en Ibux. Da selve dagen opprant kjente jeg fortsatt ryggen, men ikke verre enn at jeg klarte å ignorere den.

Noe skeptisk på hotellrommet før jeg skal dra til start. Veldig usikker på hvordan dette vil gå, med lite mengdetrening, kun gått 21 km og tilbakevendt ryggtrøbbel.

Start for 21 km er på Fossum. Var heldigvis ikke plaget nevneverdig med nervøsitet, sikkert fordi jeg ikke ante hva jeg skulle forvente av egen prestering.

Alt blir så mye lettere når jeg treffer på medblogger Abelone på T-banen på vei til start. Får alltid energi av å være med henne.

Vi fikk høre fra speakeren at det skulle være puljestart, basert på egen vurdering og samvittighet(!) Det bør være puljestart med over 1000 startende. Jeg sto nesten helt fremme og kjente på en snikende dårlig samvittighet. Jeg skulle vel strengt tatt stått lengre bak, siden jeg ikke trodde jeg ville klare å gjennomføre løpet raskere enn på ca 2 timer og 20 minutter. Jeg snudde meg til to menn rett bak meg og spurte hva de hadde tenkt å løpe på. De håpet på å komme inn på to timer. De spurte så meg hva jeg håpet på. Drømmemålet var jo å klare det på to timer, men det var vel ikke realistisk? Der og da bestemte jeg meg for å prøve og tok dem i hånden på at det var avtale. Samvittigheten forsvant og jeg følte meg bra.

Jeg har løpt Ecotrail Oslo tre ganger tidligere; 46 km og to ganger 31 km. Fossum er en av matstasjonene vi passerer. De andre gangene har jeg vært varierende sliten og matt på dette stadiet, og jeg har alltid tenkt at det var en ganske så seig bakke i starten videre fra Fossum. Det var derfor ekstra interessant å oppleve at det jeg tidligere har betegnet som bakke, egentlig ikke er annet enn en liten svak helning. Starten gikk og jeg bestemte meg for å ikke følge med på fart eller kilometertider i det hele tatt. Jeg skulle kun løpe på feeling og løpe mitt eget løp. Fulgte bare litt med på pulsen. Ikke at det hadde noen betydning, min puls lever sitt eget liv og jeg klarer ikke å regulere den. Ville bare se hvor hysterisk den eventuelt kom til å bli. Det føltes bra og jeg klarte omtrent å henge med der jeg hadde posisjonert meg.

Det var en ny og positiv opplevelse å løpe langs Lysakerelven, til venstre nedover denne gangen. Det var en fordel fordi stien var noe bredere enn på motsatt side. Da terrengdelen var ferdig og vi kom til Lysaker stasjon var drivet fortsatt greit. Nå gjensto bare andre halvdel av løpet. Godt å kjenne at kropp og bein ikke var tunge og slitne, slik de har vært de tidligere årene.

Merket at jeg etter hvert gikk mer og mer inn i en slags hypnotisk boble, lukket meg inne med solbriller og pumpende musikk, fikk tunnelsyn og fokuserte to meter rett fremfor meg, følte meg som en maskin, pga den jevne monotone rytmen jeg holdt. Innover mot Oslo rullet det en fyr opp på siden av meg på scateboard og ble hengende en stund. Enten var han nybegynner eller så holdt jeg et greit tempo, siden han ikke kjørte fra meg. Var et lite sekund innom tanken på å dytte ham av og kapre brettet. Et stykke før Aker brygge kom det løpende opp en mann ved siden av meg. Lurte på om han hadde tenkt å passere, men han ble hengende. Tenkte at dette muligens kunne være fordelaktig. Har gode erfaringer med samløping fra tidligere konkurranser. Det kan hjelpe en å holde tempoet oppe. Jeg hadde fortsatt ingen aning om tid, så da vi passerte Akershus festning spurte jeg ham om han hadde peiling på medgått tid. Da han svarte 1.43, ble jeg en smule euforisk og litt mer tilgjengelig for kontakt. Jeg klarte nesten ikke å forstå hva han nettopp hadde sagt. Hvordan var det mulig? 3 minutter senere spurtet vi inn på sekundet samme tid; 1.46.18! Da jeg i tillegg spottet min snille sportsfotograf i mål var det bare å slippe jubelen løs!

Rett før målgang, høy på endorfiner og lykkehormon. Spurtet det jeg klarte inn til mål (3.19 pace), ville ikke la medløperen min slå meg ;) Foto: Jarle Mordal

Dette gikk over all forventning! Aner ikke hvordan det er mulig. Jeg ble til og med nr 3. av 61 kvinner i aldersklassen. Det ga en god mestringsfølelse og motivasjon til videre utvikling og løpsdeltakelse.

Fikk et kamera i ansiktet rett etter målgang. Beskrivelsen rant ut av meg. Tror egentlig ikke personen stilte meg et eneste spørsmål. Litt sliten, men ser på øynene mine at jeg er ganske så fornøyd med den positive opplevelsen av gjennomføringen. Foto: Jarle Mordal

Resten av dagen ble tilbrakt i målområdet. Ecotrail-helgen ble veldig bra. Startet på fredag kveld med middag sammen med Runners World gjengen. Fikk endelig truffet redaktør, folk i redaksjonen og flere av de andre bloggerne. På hotellet jeg bodde kom jeg i snakk med andre hyggelige løpere. I målområdet fikk jeg endelig møte sponsorer og instavenner «live». Løpemiljøet er suverent, man har alltid noe å snakke om og folk er imøtekommende og veldig sosiale. Ecotrail Oslo er virkelig et løp jeg kan anbefale. Det har en distanse for enhver smak; fra 80 km til 10 km.

Runners World stand i mål på SALT med blide og dyktige ansatte og linselusa meg :)    Foto: Jarle Mordal