I mai i fjor så satt jeg på hytta på Nakholmen med skjegget i postkassa. Jeg kunne se inn til Vippa og føle stemningen jeg gikk glipp av. Det skulle jeg aldri la skje igjen.

Ja, det skal sies at jeg underveis i løpet tenkte at det hadde vært ganske deilig og sittet med skjegget i postkassa nå, og at jeg i mål vurderte å pensjonere meg fra 80 km distansen – men no worries, alt det der er glemt nå.

Jeg står på startstreken til neste år også. Nå har jeg løpt den 5 ganger. La oss kalle det en tradisjon. 

04.30 hadde jeg vekkerklokka på lørdag 25. mai. Før et løp er det ikke snakk om å få det travelt eller stresse. Da må frokost og som alltid x antall kaffekopper ned, løpesveisen skal på plass og på et ultraløp er det også ganske mye som skal være med på turen, så jeg trengte også å ta en titt over vesten og fylle vannflaskene.

Kristin (@kristin066) og jeg møttes på trikken på Kjelsås klokka 05.52. Vi sjekket avgangen før også, men det var nattbussen så den droppet vi.

Starten på Elgsletta

06.15 var vi på plass på Elgsletta på Grønland. Sola skinte, og det var allerede god stemning. Skulle tro det var midt på dagen.

Vi fikk levert drop-bager, hilst på gjengen som står bak hele løpet, andre deltagere som Ninagirlsa Lene og Therese + mange flere. Vi gikk raskt i dokø, og da vi kom ut fra doen stilte vi oss opp på nytt i køen. Sånn er løpelivet.

07.00 gikk startskuddet. I år skulle jeg for første gang løpe «alene».

Jeg gjør jo aller helst det på alle andre kortere løp, men på ultra har jeg faktisk alltid løpt sammen med noen under hele distansen.

Kristin og jeg løper ikke sammen. Jeg pleier å si at jeg klarer å følge henne sånn ca til Blå. Haha! Hun er et råskinn, og helt klart mitt store forbilde.

Jeg gledet meg på mange måter til å være alene så jeg kunne løpe helt mitt eget løp, men jeg var litt redd for å «stresse meg opp» til den første cutoff tiden på Frognerseteren. Det er der jeg tenker at jeg har minst margin, men vi har alltid klart det greit før så jeg håpet jeg klarte å beholde roen.

På ultra er tiden mindre viktig for meg. Tro det eller ei. Det er mer enn nok utfordringer i distansen, og jeg er på ingen måte en terrengløper.

Jeg løp på 10.34 i 2022, men da løp jeg sammen med raske Karin som virkelig bidro med sitt for å få oss i mål på godt under 11 timer. Jeg hadde en minitanke om under 11 timer i år, men det var ikke så veldig viktig for meg.

Jeg la ut på ferden sammen med alle de andre oppover Akerselva. Nydelig start. Kunne tidlig kjenne at det ble en varm dag. Først går turen mer eller mindre hjem igjen til meg selv.

Vi passerer få minutter fra huset vårt der hvor Maridalsvannet starter. Akkurat her fikk jeg slått av en prat med Instagram løpevenn Robert (@robbelai1) som hadde tatt turen fra Bergen. Han så imponerende sprek ut der han småløp opp alle de bakkene flere av oss andre synes det var helt naturlig å gå 😊

Hjemmebane

Rundt Maridalsvannet er jeg helt på hjemmebane før vi kommer til første drikkestasjon på 14 kilometer. Hønefoten i Maridalen. Derfra går turen videre opp i terrenget ved Fagervann hvor jeg ikke akkurat flyr ned stiene må jeg innrømme. Det er bratt opp til Fagervann, og ganske så langt synes jeg i år.

Jeg hadde hatt ganske grei fart opp til starten av denne terrengdelen, og da vi hadde kommet opp på «flaten» ved Fagervann hvor vi kunne løpe så gikk det for så vidt greit, men det kom stadig noen terrengtog bak meg som jeg slapp forbi. Jeg hadde ikke lyst å være lokomotivfører der. De var jo så lette i steget, mens jeg følte meg som et trekk opp-tog.

Jeg elsker jo både skog og natur så jeg synes det er nydelig ved Fagervann, men jeg må si at når vi kom ned igjen til grusveien ved Skjærsjødammen pustet jeg lettet ut. Endelig kunne jeg få litt fart på bena igjen. Brukte oppoverbakken i retning Ullevålseter til å få i meg litt mer mat og drikke før jeg kunne dra på litt tempo hele veien ned til Sognsvann.

Her pratet jeg også litt på story på Instagram. Det er noe jeg aldri gjør på løp, men akkurat der bestemte jeg meg for at siden jeg ikke løper sammen med noen og ikke prater, og det innimellom er naturlig å gå så kan jeg prate litt til skjermen. Haha! Har fått mange koselige tilbakemeldinger på «vloggingen» min underveis. Det er hyggelig. Tusen takk!

Oslos vakreste utsiktspunkt

På Sognsvann løp jeg rett ut i vannet og fikk vann i ansiktet og hodet og dyppet solskjerm capsen min. Videre gikk turen oppover forbi Båntjern og til Vettakollen utsiktspunkt. Tungt oppover dit i varmen, men det er også så bratt og steinete at det ikke er noe annet å gjøre enn å gå for min del.

Vettakollen er en STOR grunn til å delta på 80 km distansen. Det er det vakreste punktet på hele turen, og her må bare alle huske å snu seg for å se utover hele Oslo. Lover gåsehud faktor.

En pust i bakken, påfyll av drikke og slo av et par ord med noen tilskuere som var nysgjerrig på hva vi drev med. Det skjønner jeg godt. Virker sikkert helt galskap å løpe 80 km i «80 grader» 😊

Fortsetter litt i terrenget mot Frognerseteren, og vipps – her kommer Geir (@funwithrun) forbi. Altså noe så lett og ledig har jeg knapt sett i terrenget før. Skulle tro det var Askeladden som kom i «sjumilsstøvlene» sine. Blid som en sol var han også. Han hadde tatt i bruk alle terrengtriks i boka, og bena fløy av gårde.

Det var verre med denne damen, men da jeg endelig kom til Frognerseteren så viste det seg at jeg ikke hadde hatt en aller verst start. Jeg kom dit kl 11. En time før cutoff, og et kvarter tidligere enn i 2022.

Første matstasjon: Frognerseteren

På Frognerseteren ble jeg møtt av mange fantastiske funksjonærer, blant annet Marianne. Det er så god stemning på matstasjonene at man får jo bare lyst å bli der.

I tillegg sto 50 km deltagerne klare til start, og jeg møtte min gode venninne Ellen (@ellkirma) som skulle ultradebutere.

Jeg ble så GLAD. Vi fikk gitt noen klemmer, tatt bilde sammen og jeg fikk gitt henne alle mine lykkeønskninger før startskuddet gikk. Selv løp jeg videre like etterpå.

Vi hadde litt ulik trase helt i starten for 50 deltagerne, men da jeg passerte Holmenkollbakken og skulle opp på baksiden av den kom det mange friske 50 ben løpende rundt meg.

Plutselig så jeg ingen 80 startnummer, og jeg var nesten redd for at jeg hadde løpt feil.

Samtidig kan jeg løypa så jeg måtte bare stole på at det ikke var noen endringer der. Slitne meg og friske 50 folk oppover der altså.

Helt på toppen av Voksenkollen ble jeg plutselig akutt kvalm. Det ble bare kastet over meg. Jeg måtte stoppe helt opp noen minutter. Sto kvalm i grøfta og spiste litt smågodt mens jeg så på alle som løp forbi.

Ah, der kom det 80 – folk igjen. Godt å se. De så også ut som de hadde vært ute noen kilometer allerede. Akkurat som meg.

Jeg fortsatte litt videre, og tenkte over at magen min ikke var 10/10 den dagen, men den skulle ikke få mye oppmerksomhet heller. Vi fikk litt nedover igjen og det var deilig.

Veldig morsom løype når man plutselig er i skibakken under transportheisen mellom Tryvann og Wyller. Videre til Tryvannstua, og Nordmarkskapellet. Mye av dette går på deilig grus 😊 Lite terrengparti igjen før vi kommer til grusbakkene nedover mot Sørkedalen.

Andre matstasjon: Sørkedalen

Sørkedalen – hva skal man si? For det første sto #høgepålivet venninne Maiken der og overrasket meg med eplejuice, potetgull og sjokolade. Jeg ble så glad! Det var en skikkelig vitamininnsprøyting de minuttene sammen med Maiken. Tusen takk fine du.

Vi har lov til å ta imot mat og drikke fra tilskuere på stasjonene, men ikke ellers i løypa. I tillegg så tenker jeg at selv om alle stasjonene er fantastiske på Ecotrail, så er det noe med Sørkedalen.

Ragnar er blant annet der hvert år, og det er mulig han har fast crew med seg. I hvert fall er det alltid en fantastisk service. Vi passerer også de gylne 50 km i Sørkedalen, så det er nok noe med hele pakka. Godt med en liten pause. Heia Sørkedalen.

Mat, drikke og bøtter med svamper så vi kunne kjøle oss ned. Dette fikk vi selvfølgelig på alle stasjonene.

Tredje matstasjon: Fossum

Videre går ferden til Fossum. 10 km. Først ca 3 km på grus, men det går rett opp så veldig lite løpbart på grunn av det. I år stekte også solen veldig akkurat der. Ble rett og slett grillet.

Når asfaltdronningen blir glad for å komme inn igjen i skogen, da er det varmt. Terrengpartiet mot Fossum er nok enkelt for hardbarka terrengløpere. Fin skogbunn, men mye røtter. Det gikk ikke unna for min del kan man si. Jeg brukte nesten to timer på den mila.

Mellom Sørkedalen og Fossum. Foto: Sprek 50 km deltager Jeanette

Det var deilig å komme til Fossum, og da var jeg SLITEN. Jeg spiste et utall med appelsinbåter. Det er det beste jeg får servert på ultraløp. Stor favoritt.

Jeg klarte også å dytte i meg en loffskive med nugatti. Det fristet ikke like mye, men jeg kjente at jeg trengte litt ekstra påfyll. Klarte ikke å innta mat i Sørkedalen. Bare potetgull og appelsin.

I vesten hadde jeg gels, vestlandslefser og smågodt. Tok to gels på turen, men siden jeg til tider var litt kvalm så måtte jeg finne på litt annet.

Ellen tok meg igjen på Fossum. Så utrolig opptur å møte hverandre der. Stor klem midt i løypa før jeg løp videre. Eller vandret langsomt over matta i retning Lysakerelven litt motløs. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle komme til mål, men ville jeg noen gang få fart på bena igjen?

Prøvde å løpe litt fra start da jeg visste at når vi virkelig kommer langs elven er det bratte oppoverbakker og trapper, og ganske steinete nedover på de smale stiene, så der visste jeg det ville bli høy pinglefaktor. Helt riktig. Der ble det mye gåing.

I år var jo også den elva uendelig lang. Kom liksom aldri til Lysaker. Må også fortelle hva jeg tenkte de gangene det buttet litt imot på løpet. I stedet for å slippe til styggen på ryggen prøvde jeg å late som jeg hadde Frank Løke på ryggen som sa:

Kom igjen Maria! Dette løpet er jo bare sjarmøretappen på Holmenkollstafetten! 😊

Endelig Lysaker. Nede i sivilisasjonen. Asfalt under bena. AU! Selv for en asfaltsluker er det hardt underlag, men det er i hvert fall trygt.

En liten tur ut på kyststien, men det er jo bare nydelig. Plutselig ble jeg ved veldig godt mot, og i veldig godt humør.

Jeg så på klokka at jeg kunne klart minimålet om å komme inn under 11 timer dersom jeg hadde klart å løpe hele veien fra Lysaker, men jeg klarte ikke å mobilisere mer krefter enn til å løpe og gå litt om hverandre. Og jeg blåste litt i det.

Jeg tok meg tid på vannstasjonen på T. Haugland og fylte flasker og fikk en dusj med vannslange. På Skøyen sto pappa og ventet på meg. Jeg ble så glad. Jeg slo av 2-3 koselige minutter der.

Superglad på Skøyen når jeg så pappa som heiet på meg

Bygdøy, kjære Bygdøy

Next, Bygdøy. Ikke for å snakke ned Ecotrail, men jeg er en av de som har kalt Bygdøy for «strafferunden» Den lille sløyfa ut der virker som et ultraløp i seg selv etter 75 km.

Men det er negative tanker jeg har blitt flink til å ikke slippe til med årene. Løypen går ut dit. Ferdig. MEN, det gikk litt trått på Bygdøy denne gangen for da lå jeg midt på grillen igjen og stekte.

Det var godt å komme inn igjen til Frognerkilen. Utrolig hvor langt det var til Color Line den dagen da! Det gikk i ørsmå løpeskritt. Deilig å runde hjørnet ned mot Rådhusplassen. Det er jo litt gøy å løpe over der uansett hvordan tilstanden er.

Der er det en herlig samling av forskjellige mennesker, og noen «galne» løpere. Nytt i år var en tur oppom Kontraskjæret og over festningsområdet før vi løp ned igjen til Vippa. Målet nærmet seg! Det var magisk fantastisk å komme ut på brygga og løpe mot den knallfine målportalen på Vippa.

I MÅL!! Nesten ikke til å tro 😊 Tiden viste 11.07.36. Jeg var knallfornøyd.

Bad, bobler og McDonalds

Jeg fikk kjølt meg ned med masse svamper med en gang jeg kom i mål, fikk servert en Lollipop-is som smakte formidabelt og plukket opp bagasjen min, så kom Ellen inn på en helt strålende ultradebut tid. Bra jobba!!

Alt gikk skikkelig treigt med oss i målområdet for oss. Kvalm ble jeg også nok en gang. Vi fant ut at vi måtte hoppe i sjøen. Eneste rette akkurat der og da.

Geir med sjumilsstøvlene møtte vi igjen. Han hadde hatt en knalldag i løypa og perset med 2 timer (!!!!) Han fikk tatt litt bilder, og guidet oss ned i vannet. Turte nemlig ikke å hoppe. Det bare høres litt bedre ut. Haha! Råeste Kristin kom i mål 1 1/2 time før meg, men trengte å dra rett hjem siden hun hadde vært nede og hilst på asfalten.

Det tok ca tre år å skifte til tørt etterpå før vi fikk kjøpt de boblene vi ville feire med. Jeg måtte ligge på en benk mens Ellen var i baren siden kvalmen kom og gikk. Hadde ikke fått i meg mat enda, men Ellen hadde noen Ritz-kjeks i sekken som gikk ned på høykant før cava glasset så da ble alt fort bra igjen.

Når vi endelig var klar for å spise så var vi begge enige om at det bare var en ting vi klarte å innta akkurat da, McDonalds. Så da avsluttet vi kvelden med et herremåltid der før vi dro hver til vårt med en kul frøpose medalje rundt halsen og honningpokal.

#spirendemedalje

Frøene er nå sådd i en egen Ecotrail krukke på hytta, så nå håper jeg det spirer om 1-2 uker. Resten av medaljen skal selvsagt opp på veggen sammen med de andre medaljene mine.

Takk for i år, Ecotrail. Jeg som ikke kaller meg en terrengløper DIGGER dere! Vi sees om ett år 😊