Åh så glad jeg er for at verden føles normal igjen – dessverre ikke på alle måter, men i hvert fall når det kommer til corona-pandemien. Endelig skulle jeg få bruke startnummeret jeg vant til Ecotrail 2020. For 4. gang var jeg klar for den 80 km lange ferden i Oslos vakreste omgivelser.
Onsdag, tre dager før møtte jeg Nina på Anton Sport for å hente startnummer. Da kjøpte vi årets fine Ecotrail trøye. Devold, nydelig tynn ull i fine farger.
Løpet startet kl 7 i år, og klokken ble stilt på 04.40. Når man skal løpe et løp er det en del ting som skal være på plass før man setter i gang, og det trengs blant annet x antall kaffekopper 😊 Det var en nydelig morgen, og det lå an til å bli en fantastisk dag. Sol, men ikke altfor varmt siden det var meldt litt vind, noe som ikke er så farlig på et så langt løp synes jeg. Det vil bare oppleves forfriskende.
Kristin, Karin og jeg satte oss på trikken fra Kjelsås kl 6, og møtte opp på Elgsletta på Grønland i god tid. Rett i dokøen, for deretter å stille seg der en gang til etterpå. Noen som kjenner seg igjen? God stemning, musikk og løpeklare folk på Elgsletta.
I år hadde jeg ingen avtale på forhånd om å løpe sammen med noen. Jeg tenkte at jeg fikk gå ut å se hva jeg kunne klare på egenhånd. Likevel ble det til at Karin og jeg holdt sammen alle 80 km, noe som var veldig hyggelig og som jeg kjente underveis og i etterkant at var bra. Det er fint å samarbeide på lange løp. Vi gav hverandre hele tiden mulighet til å løpe fra dersom en av oss ville det, men vi holdt et tempo som begge var godt fornøyd med.
Vi gikk hardere ut enn jeg har gjort tidligere. Jeg hadde bestemt meg for å være litt mer offensiv i år samtidig som jeg skulle beholde fornuften. Ingen lett match nødvendigvis. I tillegg var det ikke fritt for skravling mellom nordmannen og svensken oppover og innover i Maridalen, men det ble naturligvis mer stille i de bratte oppoverbakkene, som feks opp mot Fagervann som er lengre enn jeg husker hvert eneste år.
Terrengdelen er min svakhet. Selv om jeg er glad i skog og fjell, så er jeg en bedre løper på det jeg kaller trygt underlag som asfalt og grus. Likevel, turen over Fagervann synes vi at fløt bra. Morsomt parti. En periode hadde vi en danske med oss i det skandinaviske toget i gjennom skogen. Vi prøvde å slippe han forbi, men han var helt fornøyd med den norsksvenske pacen. Det er moro med Ecotrail. Det er jo et løp hvor man snakker litt sammen i løypa, og da får man med seg alle nasjonalitetene som er ute. I år var det 50 nasjonaliteter på startlisten, og vi snakket med tyskere og engelskmenn og flere til.
Skal ikke lyve å si at det ikke var godt å komme ned på grusen ved Skjærsjødammen. Da var det ganske grei plankekjøring ned til Sognsvann. Bare å nyte før de heftige stigningene startet opp mot Vettakollen. Karin og jeg var flinke å minne hverandre på mat og drikke jevnt og trutt, så næringsmessig gikk turen veldig bra. Vettakollen er rosinen i pølsa på Ecotrail. Det er verdt å melde seg på 80 km for å få med seg den. I år kjente jeg litt på distansen oppover dit. Ah, har vi gått litt raskt ut? Det er langt igjen. Går det bra med den starten vi har hatt? Man får energi bare av å snu seg i Vettakollen å se utover den flotte byen vår. Etter å ha nytt utsikten et lite øyeblikk satte vi i gang på siste delen mot Frognerseteren hvor første matstasjon og starten for 50 km går.
Nå er det bare 19 km til neste stasjon, det er jo ingenting
Like før matstasjonen møtte vi Nina og Geir som hadde satt i gang løpet kl 6. Det er mulig for de som kategoriserer seg selv som baktropp og trenger en ekstra time. Vi hadde avtalt klemmestund på forhånd, og det var så kos å møte de i løypa. Full energi på Frognerseteren med stjerneservice fra funksjonærene. Geir Jarle (Springtime) ropte ut at «nå er det bare 19 km til neste stasjon, det er jo ingenting» og tankene som slo meg på vei opp til Vettakollen bare blåste bort. Fikk slått av en prat med Asics Frontrunner-Simen som serverte drikke og kanelgifflar ++, og fikk vinket til 50 km venninnene mine Stine og Kristin som sto klare til start 2 minutter etter at vi passerte matta. Åh, livet smilte på Frognerseteren altså.
Videre gikk turen mot Holmenkollen hvor jeg visste at venninne Marita sto løypevakt. Enda en klem i løypa. Positiv energi. Det er ganske grei stigning oppover bak hoppbakken, og der løp Stine og Kristin med sine friske ben pent forbi oss, men ikke før jeg hadde stjålet klemmer fra de også. Lurer på om klemmebehovet på løp har blitt større i løpet av pandemien? 😊
Området oppi Voksenkollen kjenner man godt i bena. Jeg går for en kort beskrivelse og sier «bratt» Utrolig deilig å passere t-bane stasjonen å starte på det som føles som nedover til Sørkedalen selv om det ikke bare går nedover. Vi har både et parti forbi Nordmarkakappellet og i terrenget ved Blankvann hvor man kjenner at man lever. På grusen nedover til Sørkedalen fikk Karin og jeg oss en aha-opplevelse. Vi hadde ikke sett på klokka på en stund, og den var ikke så mye som vi trodde. Vi ble positivt overrasket, og bestemte oss for å ta et ekstra minutt eller to på neste stopp. Vi begynte å drømme om brus. Vi krysset fingre og håpet på brus på neste matstasjon, og hva ventet oss der? Iskald cola med masse sukker i. HURRA!
Feelgood i Sørkedalen!
Cola og buljong ble fortært. Rene festen! Energien var nok en gang fornybar. Det er bare helt utrolig følelse på ultra. Man kan bli sliten gang på gang, men så får man også ny energi gang på gang. Vi var rustet for den 3 km lange oppoverbakken fra Sørkedalen før vi skulle inn i terrenget mot Fossum. Det er ca en mil fra Sørkedalen til Fossum, men vi raser ikke akkurat avgårde på den terrengbiten. Godt å få litt vann i hodet i Østernvann. Tradisjonen tro. Litt langtekkelig gjennom skogen denne gangen, vi drømte om mer cola, og det fikk vi på Fossum.
Cola og oppskåret appelsin. Altså, det siste er aller best! Oppskåret appelsin er uslåelig på ultra, og ihvertfall på en deilig sommerdag. På Fossum var plutselig Geir Jarle igjen, ultra-Hilde og mange andre fine folk fra det beste løpesamfunnet. Siden Fossum var siste ordentlige matstasjon (trodde jeg) så feiret jeg med å fylle litt cola i den ene drikkeflasken min.
Vi tok fatt på Lysakerelven. Den er det lett å ha diverse tanker om på forhånd. Vi var spent på om det var gjørmete etter noen regnværsdager tidligere i uken, men utrolig nok var det nesten tørt alle de 80 km den dagen. Man kan bli lurt av å tenke at man skal løpe ned Lysakerelven, for den går virkelig ikke bare ned. Den er veldig kupert! Men denne gangen synes jeg Lysakerelven gikk så bra. Vi koste oss maks langs den i år, utenom den kneika opp til Bærumsveien. Fyttirakkeren, hva skjedde der? Jeg sto og hang 20 sekunder over autovernet før jeg kunne løpe videre.
Den siste lille mila
Lysaker – bare en mil igjen. Flatt. Asfalt. Jeg er på plass i mitt rette element, men var hodet det etter 70 km? Ikke helt denne gangen synes jeg. Det gikk forsåvidt bra fra Lysaker til Bygdøy. Drikkestasjonen på Thaugland var blitt til en ordentlig matstasjon så der ble det mer appelsinspising. I tillegg fikk jeg en Mourton gel av Karin som jeg håpet skulle gjøre underverker. Vi luntet videre, og på Skøyen sto foreldrene mine og heiet på oss. Det var så stas! Vi stilte opp for et bilde. De synes ikke det så ut som vi hadde løpt 75 km, men det er vel sånn bare snille foreldre kan si, eller hva? 😉
Jeg bestemte meg for at Bygdøy IKKE skulle føles som en strafferunde. Det er jo bare fint å løpe der, men altså – Frognerkilen – da gikk rullegardinen litt ned for meg. Også så nære! Da var det bra å ha Karin der som var positiv som en sol! Color Line terminalen spraket foran øyene mine. Få den bak oss var det eneste jeg kunne tenke på. Det ble litt intervaller med løping og gåing. Nå gjaldt det å komme seg til Aker brygge for å starte på sjarmøretappen.
Jeg vet ikke om jeg så dødssjarmerende ut over Rådhusplassen på vei til Vippa, men jeg var ihvertfall glad for at vi nærmet oss mål. Karin og jeg var enig om at vi hadde hatt en fantastisk dag i løypa, og målet vi satte oss om å komme inn under 11 timer samtidig som vi skulle kose oss underveis klarte vi med glans. Vi ser målstreken, og vi blir heiet i mål av løpevenninner med norske flagg.
Det var så deilig å løpe i mål på Vippa. For et sted! Kult og trendy, ute og inne, god mat og drikke og sjøen rett utenfor hvis man vil ta seg et bad. Tanken på at man nå kan drikke og spise så mye man vil uten at man skal løpe videre er fantastisk, men matlysten sto ikke i stil med tanken. Jeg brukte hele kvelden på å spise et lite fat med nachos.
Stolt var jeg også når Nina (@nina_bellesen_thoresen) og Geir (@funwithrun) kom i mål. Nina som er selverklært baktroppsløper på ultra, løp 80 km for første gang virtuelt i fjor sammen med Even Nederg og meg. Det ble en veldig fin tur, men i år skulle hun til pers for første gang på «ordentlig» Ecotrail, og hun bare nailet det. Hun og Geir kom i mål med det største smilet en god halvtime før tiden gikk ut, hadde bare kost seg glugg i løypa og hatt en fin tur fra ende til annen. De hoppet rett i sjøen sporty som de er, og til slutt fikk vi allesammen feiret med et glass gode bobler.
For et løp Ecotrail er. Gøy, grønt og hipt i skog og by! Det er og blir en tradisjon for meg – uansett om jeg egentlig ikke løper med startnummer i terreng. Det gjør jeg på Ecotrail. For alltid!
Vil du bli med? Her finnes alle distanser. 10 km, 21 km, 31 km, 50 km og 80 km. Meld deg på til neste år da vel 😊
Maria
