Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine opplevelser, så mye følelser og glede. Det ble en drøm, en fantastisk fin en. Jeg klarer ikke å slippe taket i følelsene fra den dagen for to uker siden. Jeg vil ikke at de skal ta slutt. Det har tatt tid å skrive om opplevelsene fra løpet. Det er vanskelig å sette punktum. Jeg vil bare holde fast i gleden, mestringen, inntrykkene og slitet. Aldri før har jeg følt meg så sterk og trygg på egen mestring under et løp. Å sette punktum er vemodig. Nå er det imidlertid gjort, og dagen skriver seg inn i min løpehistorie som en dag det er verdt å huske.
De siste forberedelsene og oppladingen til løpet gikk ikke helt som planlagt. Da jeg startet nedtrappingen og ventet på overskuddet, så skjedde heller det motsatte. Jeg følte meg mer og mer sliten, og den siste uken før løpet var tøff. Totalen i livet ble litt for mye og jeg gikk rett og slett ned for telling. Det gjorde meg usikker i forhold til Ecotrail, men innstillingen var selvfølgelig å prøve. Jeg ville gi det et forsøk, gjøre mitt beste og viktigst av alt, kose meg på tur.
Innerst inne følte jeg meg trygg på at hodet var på plass og klar til dyst i 5 mil, så her kommer historien:
Dagen før løpet drar jeg tidlig inn til Oslo, henter startnummer og kobler helt ut. Regnet bøtter ned, men det gjør ingen ting. Med regnjakke på går jeg en god tur for å få kroppen i gang og koble hodet ut fra hverdagen. Nå er fokus på Ecotrail, og det nyter jeg! Jeg er heldig som har mulighet til å stikke av fra hverdagen en liten stund, og bare ha fokus på løping og meg selv. Det er egentid av høy kvalitet. Utover dagen føler jeg meg piggere i kroppen og på kvelden kommer solen. Det er tid for en super hyggelig middag med gjengen i Runner’s World. Fantastiske folk og hyggelig løpeprat. Helt perfekt oppladning til dagen etter!
Lørdag våkner jeg overraskende rolig. Spent og forventningsfull selvfølgelig, men likevel rolig. Til frokost på hotellet treffer jeg fantastiske medblogger Angelika. En siste løpeprat og prepp er det som skal til for å føle meg helt klar. Det er bare å pakke sekken for langtur og sette kurs mot Frognerseteren.
Ved startområdet treffer jeg på både kjente og ukjente. Alle prater med alle på slike dager. Vi heier og støtter hverandre, og deler gladelig tips og triks. Været er perfekt for langtur og stemningen helt magisk.
Når starter går kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Endelig er jeg her igjen sammen med alle fine folkene, både løperne og alle som heier og støtter. Takknemlig for at jeg kan få delta og være en del av dette, og takknemlig for at kroppen og hodet vil. Alle timene og kilometerne de siste månedene er så absolutt verdt det. Opplevelsene på en slik dag er klekkelig god betaling for strevet.
Løypa starter med en nedoverbakke mot Holmenkollen. Jeg løper rolig, kjenner litt på kroppen og nyter utsikten over Oslo. Like etter hoppbakken starter stigningen av høydemeter, og de er det en del av denne dagen. I motbakkene kjenner jeg at kroppen kanskje ikke har overskudd av energi, men hodet er fullstendig påkoblet og klar for oppgavene. Det er det viktigste!
Jeg finner en flyt. Kommer meg oppover ved å gå i motbakkene og løpe på flatene. Plutselig har jeg gjennomført første 5 km, og like plutselig er første milen tilbakelagt. Det har selvfølgelig gått en del tid på klokken, men følelsen av «plutselig» sier meg at dette er en god dag. Dette skal gå fint! Motoren mangler et gir, kjenner at jeg både fysisk og mentalt var nede for telling tidligere i uken, men føler meg sterk i hodet og har tryggheten i at jeg har klart det før. Løypa er fin, variert og flotte omgivelser. Stadig blir jeg tatt igjen av 80K løperne som hilser og vi heier på hverandre. Jeg nyter å være på tur og koser meg maksimalt. Klarer ikke helt å huske mellomtidene mine fra Ecotrail året før, men noe sier meg at dette går litt raskere enn fjoråret.
På grusveiene ned mot Sørkedalen er det et langt strekke med slak nedoverbakke. Det gjør godt å jogge rolig og strekke ut i hoftene etter mye motbakker. Plutselig hører jeg latter bak meg og skjønner med en gang at det er en annen medblogger, nemlig alltid blide og sprudlende Maria. Der kommer hun dansende sammen med to andre flotte damer, Sissel og Laura. De tre er proffer sammenlignet med meg, og de er noen skikkelige tøffinger som løper 80 km. I år tar de meg igjen tidligere enn de gjorde i fjor. Siden jeg er ganske sikker på at jeg ligger foran fjorårets tidsskjema, så skjønner jeg at disse damene er i ferd med å levere et kanonløp.
I Sørkedalen tar jeg meg tid til å kjøpe Solo på landhandelen før jeg kommer inn på første matstasjon. Der ser jeg igjen Maria, Sissel og Laura, og ikke minst fantastiske Nina som er support for dem. Jeg er så glad for å ha truffet og blitt litt kjent med disse flotte damene. De er alltid så positive og deler den samme gleden for løping. Nina er verdens beste på å heie med entusiasme, og hun gir bort masse energi og pågangsmot. Hun forteller meg at jeg ser kvikkere og gladere ut på dette punktet enn jeg gjorde i fjor. Det gir meg en god bekreftelse på at det er en bra dag og jeg får mot til å fortsette.
Etter Sørkedalen venter noen kilometer med nye motbakker og så et godt stykke med teknisk sti. Jeg går opp alle bakkene og finner en rolig, men grei flyt på stiene. Passer på å drikke og spise nok. Det er fremdeles noen timer igjen. Jeg passer også på å nyte, nyte og enda mer nyte. Jeg digger dette her, det er helt fantastisk. Ta seg frem, time etter time for egen maskin, på egne ben, på egen vilje. Helt rått! Helt magisk! Vanvittig følelse av mestring!
Ja, det blir alltid slitsomt på så lange løp som 5 mil. Det er langt, det er krevende og det blir på et tidspunkt også vondt. Det er på ingen måte bare solskinn og flyt, det er også anstrengelser og strev, nedturer og en indre stemme som av og til roper «tulling!». Jeg har, som jeg har skrevet om flere ganger tidligere, ofte tenkt at disse løpene ikke er for slike som meg. Når tvilen slår inn, tenker jeg at disse løpene ikke er ment for oss tregeste i baktroppen. Tvilen slår også inn i år. Opp bakkene etter Sørkedalen er jeg oftere og oftere alene i løypa, og jeg begynner å tvile. I år er hodet heldigvis sterkere enn noen gang og tvilen blir til motivasjon for å fortsette. Jeg skal jammen meg motbevise det, Ecotrail er også et løp for meg!
Tidligere år har jeg for alvor begynt å kjenne det når jeg nærmer meg siste matstasjonen på Fossum. Den kommer etter ca 30 km. I år føler jeg meg så pigg når jeg kommer dit. Jeg blir møtt av frivillige som gjør en helt ubeskrivelig god innsats den dagen. De heier meg inn, hjelper til med å fylle vann i sekken og spør hva jeg ønsker av næring. Appelsinbåter smiler jeg, de har jeg drømt om siden Sørkedalen. Appelsin på langtur er helt nydelig!
Med appelsinbåter i hånden og en brødskive fisket opp fra sekken, trasker jeg videre ut fra Fossum. Jeg bruker de første par kilometerne etter matstasjonen på å spise, drikke godt og gå litt til slik at maten får tid til å komme ned i magen. Når jeg nærmer meg Bogstadvannet er jeg klar for å løpe igjen. Appelsinene gir energi rett i beina!
Løypa er på sitt grønneste og flotteste i mai. Bogstadvannet og senere Lysakerelva er på sitt vakreste. Det er helt nydelig, vakkert og magisk, og jeg blir minnet på hvorfor jeg liker dette løpet så mye. Naturen, inntrykkene og egentid, det gjør meg så godt!
Jeg gleder meg til Lysakerelva fordi den er så flott, men i år blir den tøffere enn forventet. I dagene før løpet har det regnet mye og løypa er veldig våt mange steder. Det ble anbefalt terrengsko med godt grep, men jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. De har jeg løpt med tidligere år og vært veldig fornøyd med. De er et perfekt valg også i år, med unntak av strekket langs Lysakerelva. Der er det for vått og glatt, og jeg føler at jeg ikke har noe særlig grep. Jeg begynner også å bli sliten og tør ikke ta noen sjanser på å falle. Jeg går derfor mesteparten av denne delen og periodevis går jeg veldig anspent på grunn av manglende feste under føttene. Det gjør at hoftene stivner til, noe så innmari, og derfra og inn røyner det på. Det røyner på med krefter og det røyner på med minutter. Det gjør likevel ingen ting for hodet jobber fremdeles like bra, jeg er fremdeles like strek og jeg nyter det fremdeles like mye. På vei ut fra Lysakerelva ser det kanskje ikke ut som om jeg flyr, men gleden og mestringsfølelsen er helt i skyene.
Hvorfor føler jeg meg så sterk i år? Hvorfor klarer jeg å fortsette, selv om kreftene har tatt slutt og hoftene skriker? Det må jo være fordi dette er så gøy, og det betyr så uendelig mye for meg. Det betyr så uendelig mye å få det til, klare det, komme i mål og føle at jeg er en del av det. Kjenne på følelsen av å være en ultraløper, være litt rå, klare det som kanskje ikke er så opplagt. Flere år med lengre løp har jo også gjort meg sterkere, både fysisk og mentalt. Jeg klarer mer nå og jeg tåler det bedre. Det er en herlig følelse. Ecotrail er også for meg i baktroppen, selv de lengre distansene.
Nede ved Lysaker gjør det vondt å løpe. Steget er kort og hoftene protesterer. Jeg må ta hyppige gåpauser og etter hvert går jeg mer og mer. Nå gjelder det bare å sette den ene foten foran den andre til jeg er i mål. Smilet derimot, det trenger ingen pauser. Jeg er så glad. Det er helt ubeskrivelig. 5 mil nærmer seg slutten. 5 mil! Det er langt det, og jeg kommer til å klare det.
De siste kilometerne blir følelsesladet på flere måter. Glad og stolt for at jeg nok en gang skal få krysse målstreken i Ecotrail. Takknemlig for at det er mulig. Vemodig for at det snart er over og at det da er et helt år til neste gang. Jeg vil ikke at dette skal ta slutt!
Så ser jeg Salt. Der er målet! I stillhet, og ensomhet, løper jeg over mållinjen. Tårene renner ukontrollert under solbrillene de siste 50 meterne. Følelsen av å ha klart meg så bra gjennom dagen, disponert kreftene og mestret utfordringene. Jeg er stolt! En titt på klokken viser nesten 23 minutter raskere enn i fjor. Det gjør meg enda stoltere. Jeg vet at jeg mistet mange minutter på manglende grep og benstyrke langs Lysakerelva. Det gir meg tro og motivasjon til å jobbe for å hente enda mer neste år. Trening over tid gir resultater og den som ikke gir seg får fremgang. Det er enkle fakta!
Til sist vil jeg dele noen av de litt triste følelsene som dukket opp, uten at jeg ønsker å kaste skygge over en så flott dag som denne. Jeg elsker Ecotrail! Jeg digger løpet, løypa og folkene som både deltar og er frivillige for å få dette til. Tusen hjertelig takk til dere alle sammen! Det betyr så mye for oss som løper, og jeg vet at det er krevende å få dette til. Jeg ønsker ikke å kritisere arrangementet, dette er på så mange måter et helt fantastisk løp, men likevel er mine følelser litt iblandet tristhet når det hele er over. I år var jeg ensom i baktroppen. Jeg kom i mål som siste dame på 50K, og det til tross for at jeg løp raskere enn i fjor. De tidligere årene har vi vært flere, da har jeg hatt flere løpere rundt meg på de siste kilometerne, men i år var vi færre. Det gjør meg trist. Å løpe alene er i seg selv ikke et problem for meg, for jeg liker jo det, men det er følelsen av at vi ikke er like mange som tør å ta sats i baktroppen som gjør meg litt trist.
Når jeg løper i mål får jeg en følelse av at det hele var over lenge før jeg kom inn. Det er tomt for medaljer. Jeg får ikke den medaljen jeg har drømt om hvor det står 50 km. Bagatell, ja kanskje, men ikke der og da hvor følelsene allerede renner over. Det er tomt i mål og Hoka standen jeg hadde gledet meg til å besøke etter målgang for ett par Hoka med bedre grep, er allerede pakket sammen. Litt tom tusler jeg for å finne sekken med skiftetøy. Stort takk til den super snille gutten på bagasjehentingen som ser meg komme vaggende på stive hofter og som løper meg i møte med sekken min.
Ecotrail er en fantastisk løp. Jeg anbefaler det varmt til alle. Jeg kommer imidlertid med et lite ønske. Hva med å starte 50 km et par timer tidligere på dagen? Da vil vi skilpaddene få mulighet til å komme i mål før hele festen er over. Jeg forstår at det er mye logistikk og en lang dag for arrangørene. All honnør for upåklagelig startområde, matstasjoner, merking av løypa og ikke minst alle de frivillige som bidrar. Dette er likevel et lite ønske fra meg som kanskje kan få flere til å ta sjansen på å være en del av baktroppen i de lange løpene. Jeg ønsker ikke at vi skal måtte nøye oss med de kortere distansene dersom vi bruker lang tid. 50K er en distanse som det er mulig for veldig mange å få til, og jeg unner flere å opplevde den følelsen og mestringen ved å klare det.
Neste år, hvis du tar sjansen på å prøve, så skal jeg bli stående igjen i mål og heie til du kommer. Jeg melder meg herved som frivillig til å holde liv i målet til siste løper i baktroppen er vel i havn. Vil du holde følge meg i løypa så blir jeg veldig glad. Jeg skal dele alle tips og triks opparbeidet gjennom siste fire år med Ecotrail. Jeg går selvfølgelig for mitt 5. Ecotrail 30. Mai 2020.
Tilbake på hotellet får jeg dusjet og etterpå servert pizza på sengen av min mann. Jeg er sliten, mør, verker i hoftene, men mest at alt bare glad. Og stolt! Stolt over å representere skilpaddene i baktroppen nok en gang!
