Jeg klarte det jeg! Ecotrail 50K er fullført! Distansepers og ultraløper! Det ble et eventyr fullt av følelser.

Først må jeg bare si – Ecotrail, tusen takk for et helt fantastisk løp og arrangement! Alt var helt perfekt; service, stemning, løype, matstasjoner og målgang. Jeg er så fornøyd!

Dagene før start var jeg uvanlig nervøs, selv om jeg også hadde stor tro på at det skulle være mulig å klare det. Magen var urolig, hodet var i kaos, jeg følte meg sliten og trodde jeg hadde vondt både her og der. Dette er helt vanlige pre-nerver, men denne gangen hadde jeg de mer enn noen gang før.

45 km i Ecotrail for to år siden sto sterkt i minnet, både hvor vondt det gjorde og hvor fantastisk det var å komme i mål. Jeg hadde så lyst til å oppleve den følelsen en gang til. Dagen før løpet måtte jeg ta en tur til målområdet på Salt. Jeg sto lenge foran målportalen og bare kjente på følelsen. Der skulle jeg klare å løpe i mål dagen etter!

Løpsdagen kom! Jeg sov dårlig sisten natten, veldig urolig og nervøs. Det faktum at solen stekte og temperaturen viste nesten 30 grader gjorde ikke nervene mindre. Var det forsvarlig for meg å løpe i denne varmen? Jeg er ikke av de som takler varme så godt, spesielt ikke når jeg skal løpe. Varmen denne dagen skremte meg litt. Frokosten var vanskelig å få ned, men kaffen smakte godt. I det jeg fant frem startnummeret og pakket løpesekken for en hel dag i marka, så endret følelsene seg noe fra nervøs gruing til forventningsfull spenning. Jeg var klar!

Til min store glede skulle jeg få selskap av min gode venninne Hege. Vi løp sammen for to år siden, og nå skulle vi prøve oss igjen. Planen hadde vi klar, ta det så rolig som mulig de første milene for å se hvordan kroppen taklet varmen og ha nok krefter igjen til at vi skulle komme oss i mål. Hege er en dame med lite nerver for slike ting som å løpe 5 mil og hun er alltid i godt humør. På t-banen opp til Frognerseteren var stemningen upåklagelig og jeg begynte bare å glede meg til å komme i gang. Vi traff på mange kjente og hyggelige løpere. Det er jo bare hyggelige folk som løper Ecotrail! Vi pratet og pratet til startskuddet gikk! Nå skulle eventyret begynne.

Første kilometer er nedoverbakke. Enkel start med nydelig utsikt over Oslo og Holmenkollen. Jeg følte meg så glad og takknemlig for jeg har mulighet til å være med på et løp som dette. Mange bekjentskaper har jeg fått av løpere, og jeg er heldig som får være med på disse opplevelsene.

Så kom stigningene, lange, bratte og tøffe. Du verden så varmt det var! Det kokte, både i hodet og resten av kroppen. Jeg kjente fort at beina ble hovne, fingrene likeså, og pulsen var minst 10 slag høyere enn vanlig. Varmen ble en prøvelse. Jeg kjente at det var tøffere enn vanlig for kroppen og en gryende hodepine snek seg frem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble både feig og lite offensiv, så jeg bestemte meg for å ta det så rolig som mulig frem til Fossum. Hvis jeg da hadde krefter igjen og håndterte varmen, så kunne jeg heller gi på litt siste to milene.

De tre første milene gikk vi mye, spesielt i alle oppoverbakker. Vi stoppet også opp ved alle vann for å så kaldt vann på både hodet og kropp. Det gjorde ufattelig godt med kaldt vann på kroppen og vi jublet av glede hver gang vi så et vann. Lykken var også stor da vi kom på at vi kunne kjøpe iskald Cola på Sørkedalen landhandel. De må ha hatt et godt salg på lørdag, for vi var lagt fra de eneste som stoppet innom der.

På matstasjonen i Sørkedalen tok vi oss god tid. Vi dusjet i vannspreder med kaldt vann (helt genialt), spiste appelsinbåter (også helt genialt) og plutselig oppdaget jeg Maria! Hun sto der midt i vannsprederen sammen med Hege, og der var også Sissel. Maria blogger også for Runner`s World og jeg gleder meg til å lese hennes historie om deres reise i 80 km. Jeg er stum av beundring over de to tøffe damene, og attpåtil så er de så utrolig hyggelige. Jeg fikk et skikkelig energiboost av å treffe dere Maria og Sissel! Dere så veldig sterke ut og gjennomførte på helt imponerende vis 80 km. Da jeg skulle starte på den 3 km lange oppoverbakken etter Sørkedalen så tenkte jeg på dere, og da ble ikke den bakken så ille likevel.

Etter Sørkedalen ventet flott skogsterreng ned til Fossum. Fine stier med gode skyggepartier. Beina fikk lyst til å gi på litt og jeg lot de få lov. De 10 kilometerne ned til Fossum og ny matstasjon gikk lett. På matstasjonen hadde jeg bestemt meg for å spise litt av matpakken. Det gikk trått, men noe ordentlig mat måtte jeg få i meg. Næringsinntaket for øvrig den dagen bestod av en energibar, seigmenn, saltsild, salte kjeks og de fantastiske appelsinbåtene på matstasjonene. Appelsiner på tur er alltid en vinner! Jeg klarte heldigvis også å drikke mye vann underveis i løpet, så væskebalansen var noenlunde ok.

Fra Fossum gikk turen ned mot Lysakerelven. Jeg både gledet og gruet med til det partiet. Gledet meg fordi det er så utrolig flott der, men gruet med fordi jeg visste at det var det det ville begynne å gjøre vondt. Det går opp og det går ned langs hele elva. Smale stier, trapper og røtter. Det er en prøvelse for slitne hofter. Mine hofter skrek høyt i denne delen av løypa. For det første hadde hovne føtter ført til gnagsår, blemmer og vonde tær. For det andre var hoftene helt kaputt. Det gikk greit å gå oppover, men nedover var så utrolig vondt. Det rare var at jo mer vondt det gjorde, jo mer rusa ble jeg på lykkefølelsen. Smerter betyr at jeg tøyer noen grenser, og jeg vet at det ikke er farlige smerter. Smerter samtidig som jeg klarer å komme meg fremover betyr at jeg mestrer. Jeg klarer å holde ut og jeg gir ikke opp.

Nede ved Lysaker begynner jeg å få troen på at dette skal gå bra, jeg skal klare å komme meg til mål! Det merkelige er at jeg har krefter igjen og løper store deler av løypa inn mot mål. Jeg hadde nok vært litt for feig i varmen og tatt det roligere enn nødvendig, men samtidig førte det til at jeg fikk en utrolig fin tur. Jeg gikk aldri ned i kjelleren slik jeg gjorde for to år siden da jeg løp 45 km.

Når jeg passerer Aker Brygge sender jeg en sms til mannen min om å gjøre seg klar til å ta imot meg i mål med kald Farris. Jeg hadde drømt om Farris helt siden Lysaker hvor jeg trodde jeg skulle løpe forbi en kiosk. Like før siste sving sender jeg en ny sms til min mann: «Nå er det like før jeg runder hjørnet. Jeg har klart det!» I det jeg trykker «send» på meldingen skjer det noe med både hodet og kroppen. Jeg blir svimmel, mister kreftene i beina, kjenner pulsen skyter i været og så renner det noen stille tårer. Jeg skjønner for alvor at jeg har klart det!

Når det går opp for meg blir det litt for mye følelser. Jeg er sliten, varm, og har vondt i hele kroppen. Dette har jeg drømt om hele det siste året, og jeg har så mange ganger sett for meg hvordan det skulle bli å løpe i mål etter 5 lange mil. Jeg trodde jeg skulle juble høyt og gråte av glede. I stedet løper jeg stille i mål, stopper klokken, får medaljen og synker ned på en pall. Jeg får servert kald Farris av mannen min og er helt tom, bortsett fra mestringsfølelsen. Den fyller både kroppen og hodet, og det er bare helt ubeskrivelig magisk og fantastisk.

Det er denne følelsen jeg trener for når jeg legger ut på tur året rundt i all slags vær. Det er denne følelsen jeg drømmer om når jeg skal hente motivasjon og det er denne følelsen som er drivkraften når det gjør vondt og jeg får lyst til å gi meg. Jeg digger denne følelsen, og på lørdag var den bedre enn noen gang. Da hadde jeg løpt 50 kilometer.

Jeg klarte det jammen jeg, for andre gang kan jeg kalle meg ultraløper. At tiden ble mye mer enn forventet den dagen tenkte jeg bare på et halvt sekund. Tanken på å ha klart 5 mil overgikk det meste!

To dager etter løpet har jeg gangsperre i alle retninger og føttene er så såre, men det er så absolutt verdt det. Jeg nyter synet av finisher trøyen med påskriften 50 km og den veldig fine medaljen. Den skal få sin hedersplass! Mestringsfølelsen skal jeg ta vare på og leve på en god stund til!

Ecotrail Oslo – Tusen takk for eventyret!