For noen måneder siden skrev jeg på bloggen at jeg var redd for å røpe årets drømmer, rett og slett fordi jeg var redd jeg ikke skulle være bra nok, ikke strekke til. Og ikke minst visste jeg ikke da, at jeg på Mallorca ikke bare skulle løpe om en best mulig plassering i min aldersgruppe og en medalje jeg hadde så lyst på – to kvelder før vi dro fikk jeg vite at løpet også var et direkte kvalifiseringsløp til BÅDE Spartan EM og Spartan VM!!! Det var rett og slett en snarvei til Lake Tahoe 2018! For dere som leste innlegget mitt om Lake Tahoe så skulle det kanskje ikke mer enn å legge to og to sammen – så fikk dere årets drøm. Det var selvfølgelig å komme tilbake dit. Opplevelsen var så magisk og stor at jeg så gjerne ville dele den med Supermann. Jeg vet at han ville dit minst like mye som meg ifjor, men var snill og lot meg dra, rett og slett fordi vi ikke kunne forsvare å reise noe mer ifjor sammen enn vi allerede skulle. Ja og penger da…penger er alltid et issue for oss hinderløpere!

Uansett – Mallorca. Løpet vi hadde gledet oss til så lenge, hovedsakelig fordi det var på øya vi elsker over alt på jord. Vi skulle på tur med jentene våre, og vi skulle få løpe løpet vi begge er så glad i i utrolig deilig natur. For Spartan Race på Mallorca innfridde virkelig. Da vi våknet på racedagen, lørdag 3.mars skinte solen fra skyfri himmel, vi tok taxi så langt vi kunne og spaserte resten av veien inn på det militære området der løpet skulle holdes. I god Spartan ånd hadde ingen sluppet inn dagen før, så løypa, hindrene og eventområdet var godt skjult for alle. Dog hadde det vært en gruppe spesielt innvidde og saufart området dagen før, som kunne røpe om masse fjell og bakker vi skulle få kose oss med. Og jeg må jo le…jeg er kanskje vant til å løpe på alcudia som er paddeflatt, men vet jo inderlig godt at på øya er det minst like mye fjell og elevasjon. Så bakker fikk vil! Til gangs. Og gjørme – haha jeg hadde trodd vi skulle være tørre da vi kom imål, jeg mener hvor skulle de ha funnet vann oppi fjellene der? Men det hadde de altså klart, gjørmegraver, og godt med regn siste ukene gjorde sitt til at vi ble gode og våte gjennom løpet.

Men det var magisk, vi skulle løpe to løp og det første var det viktigste – super, en distanse som pleier å ligge mellom 12-14km, på Mallorca var det på rett over 15 km og rundt 1000 høydemeter. Siden jeg løp «for livet nå» kjentes det som, sto jeg først på startstreken for å få en best mulig start. Lurt skulle det vise seg da mye av løpet gikk på smale stier som gjorde det vanskelig å passere hverandre. Det har jo også en liten tendens til å danne seg kø på hindrene, noe som kanskje gjorde seg enda mer gjeldene nå som jeg løp aldersgruppe for første gang. Eliten startet kl 09, etter 10 minutter startet de yngste aldersgruppene med menn, og så etter 20 minutter startet vi. Jeg anser meg selv ikke på noen måte som en sterk løper, men måtte likevel frustrert bli stående på endel hinder og vente «tålmodig» etter som jeg løp igjen løpere fra de tidligere puljene. Når jeg nå ser tilbake og vet at førsteplassen røyk med usle 2 minutter er det litt ekstra bittert, men på den andre siden så er det jo likt for alle. Likevel får man av og til lyst til å gi noen et lite ekstra dytt i rumpa så de kommer seg over f eks Bender, et høyt klatrehinder der mange damer i køen før meg klamret seg desperat på toppen, mens jeg var mer sånn…Dahhhh kom deg over da!!! For sikkerhets skyld hadde de lagt Bender rett etter piggtråden som gjorde oss gjørmete fra topp til tå, så ekstra glatte hadde også stålstengene blitt.

Jokeren i Spartan er også hvor mange burpees man må ta. For min del bød løpet på 90 burpees. 60 av de var fullstendig tullete og utrolig irriterende og de siste 30 burde være unødvendig:

– Olympus – første 30 burpees – en lang skråvegg med henholdsvis kjetting, hull og klatregrep som man skal bevege seg bortover uten å ha føttene i bakken. Jeg klarer denne helt strålende da jeg er på Farm Ninja Challenge i Rakkestad, men har enda til gode å klare det på et eneste Spartan. Bare tull og utrolig irriterende!

– Balanse med sandsekk – morsom sak, men også bare tull! Vi kommer til et stort område der det ligger folk strødd og tar burpees. Jeg tenker nå kommer spydkastet, kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Et skikkelig lottohinder. Men jeg så ikke spydene. Istedet fikk jeg en pannekake (les sandsekk) og ble sendt ned en skråning, opp igjen, ut i et lite vann (pytt) og over en gjørmehaug. Enda hadde jeg ikke skjønt greia, men så så jeg det! Rett og slett balanse, så enkelt, men likevel så vanskelig med høy puls, en sandsekk på ryggen og gjørme under skoene. Ikke mindre enn 3 rundstokker skulle vi balansere under, og her gjorde jeg feilen å ikke stoppe opp og bruke hue i to sekunder. Jeg la pannekaka på nakken for å få jevnt balansepunkt, men glemte i samme øyeblikk at jeg alltid bruker høyrehånden til å balansere med, og nå hadde jeg låst begge. Boom – 30 burpees til!

– Spydkastet. Fy søren så surt. Jeg var så sliten. Vi nærmet oss mål, du kunne nærmest høre eventområdet, pusten hvinte i brystet, jeg tok meg god tid, fikk roet pust og puls før jeg kastet. Antagelig det beste kastet jeg noen gang har gjort, bortsett fra at det sniddet figuren på høyre side med 5 cm…gahhhh så kjipt. Hadde jeg vinklet det litt til venstre hadde det stått fjellstøtt i høyet! 30 burpees til og jeg kunne vinke hade til 1.plassen min! Det var en annen uvant ting med dette løpet, jeg er vant til å løpe elite damer og da kan man holde styr med hvor mange som ligger foran deg og ca hvilken plassering, nå var det helt umulig å holde styr på alle damene, ihvertfall når jeg i tillegg siste 4 km begynte å ta igjen elitedamene.

Med syre til langt oppetter ørene haddet jeg glemt hva som ventet meg ned i målområdet, jeg husket riggen og den var bare en fryd å leke seg gjennom. Men så kom tauene, jeg var så sliten, vanligvis er tauene min beste venn, men nå måtte jeg knele ned, legge hodet i fanget og puste ut før jeg turde å starte. Heldigvis kjente jeg umiddelbart da jeg startet at både hendene fikk godt grep og bena, så da var det bare å jobbe seg så raskt som mulig til toppen. Et hoppehinder, litt mer krabbing under noen biler, balanse over vann og så ned i vannet, under noen biler til og så over flammene! Velfortjent bling og en klem i mål – fy søren for et løp og fy søren så sliten. Årets første hinderløp setter alltid en liten støkk i deg, det er mye bakker, tung løping og topp det hele med litt rusten hinderteknikk – ja da er du der!

Men det holdt inn, jeg fikk medaljen min, og vi fikk begge kvalifiseringene våre til både Spartan EM og Spartan VM. Årets drøm blir en virkelighet – etter å ha løpt i fjellene i Morzine i juli, reiser vi i september til San Fransisco og kjører til Lake Tahoe. Og som om ikke det er nok….kun noen få dager etter at vi kom hjem, kom nyheten om at Island atter en gang er valgt til sted for Spartan Ultra World Championsship. 24 timers løpet vi løp i desember 2017 er tilbake. Mange er litt misfornøyd med at Island igjen er valgt som venue…jeg tenker mer sånn – enda en grunn til å få se denne vakre øya igjen!

Sesongen 2018 er derfor prikket inn til å ha følgende hovedløp:

– Spartan European Championship i Morzine

– Spartan World Championship i Lake Tahoe

– Spartan Ultra World Championship på Island

Dreams do come true…

KlemMari

Ps…har du lyst til å hjelpe oss på veien eller om du kjenner noen, må du gjerne gå inn HER og støtte oss. Vi er takknemlig for all støtte på veien :)