Ja, hva skal man si. Det er nesten så det er vondt å skrive dette innlegget. Karmøy Maraton, mitt løp, min hjemplass, mitt Karmøy, et av årets desiderte høydepunkt. Jeg hadde trent godt og beina føltes fine. Hvor gikk det galt? 

Mer om det senere, for Karmøy Maraton er et fantastisk flott arrangement. Det er ikke noe løp med flere tusen deltagere, men et lokalt lite løp som arrangeres av noen få fantastisk flinke mennesker. “Lite” kan vel diskuteres etter hvert da de i år knuste både deltakerrekord med 674 påmeldte, og i tillegg ble det løyperekord på maraton av Pavel Laputjev med tida 2.33.13. 

«Ikke kjenn etter»

I år var min 8. deltagelse på Karmøy, der jeg har variert mellom både halv- og helmaraton. Denne gangen var det full lengde som sto på planen. Både fordi det er den jeg liker best, da man løper en rundløype rundt Sør-Karmøy, og fordi i år var vi en liten gjeng som skulle følge vår gode venn Morten Vestvik på hans 100. maratonløp.

Han har uhelbredelig kreft og står midt i en tøff cellegiftkur. Jeg visste det ville bli emosjonelt, tøft, gøy, kos, men dette skulle vi gjøre sammen, en liten gjeng med gode venner.

Jeg var nok mye mer bekymret for han enn han var selv, og da jeg lagret telefonnummeret til arrangøren før start var det virkelig ikke for å bruke det for meg selv! Jeg, som aldri bryter et løp, med motto som «ikke kjenn etter”. Nei, her var det bare å kose seg og nyte en langtur.

Slik skulle det ikke bli.

Ingen vondter

Vi var rundt 20 stykker som hadde meldt seg til tidlig start, en time før offisiell maraton start. Det var kaldt. Et par plussgrader, litt vind, og en nydelig soloppgang. Starten gikk og ferden mot Skudeneshavn var i gang. Vi holdt et greit tempo sørover, selv om noen av oss hadde mer pust til å prate enn andre.

Etter hvert som kilometerne sklir avgårde, kjente jeg at brystet snørte seg mer og mer sammen og pulsen var høy. Jeg måtte tidlig begynne å gå i stigningene og forsto egentlig ikke helt hva som skjedde. Bena føltes helt fine, ingen vondter, men pusten ble mer og mer tung. Måtte fram med astmasprayen, uten at jeg følte det hjalp noe særlig.

Rett vest

Etter ca 18 km, innså jeg at jeg måtte slippe gjengen, jeg var redd Morten skulle fryse, noe han ikke trengte midt i behandlingen sin. Så jeg tok noen alvorsord med Inger Johanne, Mortens kone, som heldigvis forstår tegninga. Med avtale om at de skulle vente på meg i mål, så jeg de løpe videre mens jeg fortsatte i noe roligere tempo. 

Men herfra gikk det virkelig rett vest.

Jeg passerte halvmaraton og det ble mer og mer gåing, som igjen gjør at man blir kald. Motivasjonen dalte. Jeg var sur, trist og lei. Tankene raste att og fram, så jeg ringte til slutt Therese for litt “trøst” og ba om hjelp.

What to do?

Fornuften seiret

Etter noen kilometer til tok jeg den tøffe beslutningen om å ringe Ann Kristin, som er med å arrangere Karmøy Maraton. Jeg ble plukket opp etter 25 km, og det merkelige var at det føltes faktisk helt greit. Min første DNF, men for en gang skyld var jeg fornuftig. 

Jeg ble kjørt til mål, fikk på tørre klær for så å kunne stå å vente på gjengen min når de kom løpende inn. Sprekkferdig av stolthet så jeg de komme mot stadion, og jeg fikk løpe sammen med dem den siste runden.

Det er vanskelig å beskrive, men mottagelsen med flagg, heiarop, latter og tårer for Morten, Haugalandets løpe motivator nummer én, som kunne krysse av for sitt maraton nr. 100, det var ubeskrivelig. 

For min egen del, ble det ingen medalje denne gang. Men altså, det kommer flere løp. Og flere medaljer.

Jeg skal bare sutre et par dager til…

Klem fra ei tett og forkjøla frue i Sveio