Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.
Men det kunne faktisk bli bedre.
Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.
Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.
Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.
Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren. Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.
Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.
