Det er i motbakke det går oppover

Det er i motbakke det går oppover


Hvordan bli god i bakkene? Tips og motivasjon som tar deg til topps!

Når folk spør meg hva slags løp jeg løper så svarer jeg alltid at jeg helst løper de bratteste løpene. Løp som innebærer at jeg må opp og ned et par fjell, minst, før jeg når målstreken.

Hvor langt løpet er betyr ikke så mye, men ligger distansen et sted mellom 40 og 80 kilometer og mellom 2500 og 6000 høydemeter, så er det sannsynligvis et løp jeg vil like.

Om flate og bratte løp

De fleste hardbarka asfaltløpere vil bli svett bare av tanken på å skulle inkludere en fjelltopp i et maraton, og jeg fryder meg alltid litt over oppstyret som oppstår rundt en liten løypeendring i gateløp som medfører et par ekstra høydemeter i traseen. Som for eksempel da Oslo Maraton la om traseen for et par år tilbake sånn at løperne måtte opp Ullevålsveien og rundt Sankthanshaugen, for et rabalder det ble på sosiale medier da …

Men det er på en måte forståelig, for mange av de som sverger til raske gateløp gjør det jo nettopp av den grunnen; de vil at det skal gå raskt. De jakter på nye personlige rekorder på 5, 10, 21 og 42 kilometer.

Det er hvor fort de kan gjennomføre distansen som teller, ikke hvor mange høydemeter de fikk inn på runden. Der handler det om å holde et nøye planlagt tidsskjema, Garmin-klokka konsulteres for hver kilometer og man skal aller helst klare å få til en negativ splitt.

Hva prøver du å oppnå?

Jeg har aldri helt klart å forholde meg til slikt. Når jeg får spørsmål i forkant av et gateløp om hvilket mål jeg har, og om jeg har noen plan for løpet svarer jeg som regel «Målet er å komme i mål raskest mulig» også legger jeg av sted i en (som regel) alt for høy fart ut fra start og opplever at jeg er døden nær etter omtrent 75% av løpet.

for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping hvor alt skal være kontrollert.

Nå skal det sies at jeg ikke har de store behovene for å slå mine
personlige rekorder på de klassiske distansene, selv om det alltid er veldig
moro når jeg tilfeldigvis gjør det. Men hadde det vært viktig for meg, så hadde
jeg gått inn for å trene mer spesifikt på hurtighet, flat løping og planlagt
kilometertider ned til punkt og prikke. Og jeg vet at jeg er i stand til det,
men helt ærlig, for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping
hvor alt skal være kontrollert.

Men for meg handler løping i stor grad om å oppleve frihet fra å måtte
tenke så mye. Bare nyte det å være ute i det fri og la beina gå av seg selv.
Ikke tenke på tiden og hvordan jeg løper.

Foto: Ian Corless

Der tiden ikke betyr noe

Og det er kanskje det som gjør at jeg er så glad i disse fjelløpene. Der
har kilometertiden ikke samme relevans, og det å oppnå en «negativ splitt» er
noe som styres utelukkende av hvordan terrenget er på siste halvdel av løpet
kontra den første halvdelen av løpet. På disse løpene går tempoet opp og ned,
du løper der du kan, går der du må og klatrer om det blir nødvendig.

Tiden jeg bruker er ikke relevant. 50 kilometer i en type terreng vil
kunne ta meg 6 timer, i et annet terreng 8 timer. Og den eneste måte jeg vil
kunne ha noen tanker om hvorvidt jeg har hatt et bra løp eller ikke er mine
egne opplevelser fra løpet, hvordan jeg har plassert meg i forhold til de andre
deltakerne og eventuelt om jeg har kommet meg igjennom traseen raskere en jeg
har gjort på samme løp tidligere.

De to siste alternativene er forresten egentlig på tynt grunnlag, for når man sammenligner seg med andre deltakere så handler det mye om hvem som deltar. Hvis du løper UTMB og stiller til start med mange av de beste ultraløperne i verden, er sjansen mindre for at du oppnår en topp-10 plassering enn om du deltar i et lokalt ultraløp med 40 deltakere.

Og selv om du løper samme løp to år på rad kan forholdene være som natt
og dag de to årene, med tåke, regn og glatte fjell det ene året og sol og
knusktørre stier det andre året.

Uansett, terrengløp som byr på mange og gjerne også lange bakker er en
helt annen form for løping og krever også en annen form for trening.

Finn glede i motbakkene

Jeg er glad i å løpe i oppoverbakker. Det er der jeg har min styrke og
de er som regel i oppoverbakker at jeg «løper» forbi folk. Jeg løper ikke
spesielt fort hverken i nedoverbakker eller på flatmark, men når jeg beveger
meg oppover klarer jeg å holde et jevnt og godt tempo. Jeg mister på en måte
ikke så mye tid selv om det går oppover.

Det å bli god på å løpe oppover kommer ikke av seg selv, det krever
trening. Men det positive er at det er lett å trene opp. For det handler i stor
grad om å løpe så mye oppover som mulig i stedet for å unngå hver minste lille
fartsdump på løpeturen din.

Foto: Ian Corless

Når jeg planlegger langtur forsøker jeg så langt det lar seg gjøre å
inkludere så mange bakker som mulig og belønningen er ofte mange fine
utsiktspunkter i løpet av turen. Jeg kan la det gå sport i å klare å sanke maks
antall høydemeter og kan gjerne løpe ut med et mål om å ha minimum 1000
høydemeter i banken før økta er omme.

Jakten på høydemetere

Og om du tenker at det å løpe 1000 høydemeter er det som er mest
krevende så tar du feil, for her i Østmarka krever det en real innsats å få til
en god runde på under 30 kilometer med 1000 høydemeter.

Har du et par fjell lett tilgjengelig der du bor gjør det selvfølgelig
saken enklere. Og jeg må si jeg misunner de som har fjellet som nærmeste nabo.
Hadde jeg bodd slik til hadde jeg løpt opp og ned minst et fjell om dagen.

Når jeg skriver «løpe opp et fjell» så
er det vel ikke helt det jeg egentlig gjør. I de lange bratte bakkene går jeg
raskt, gjerne krokrygget og med hendene på låra. Noen ganger bruker jeg armene
til å dra meg opp etter røtter, trær eller steiner, så i teorien løper jeg
ikke. Men jeg beveger meg likevel oppover mye raskere enn folk flest og uten
pauser. Pulsen går opp, jeg puster tungt og merker at kroppen jobber litt
ekstra. Og følelsen av å nå toppen er helt nydelig.

Gi deg selv en utfordring

Et tips til hvordan man kan motivere seg selv til å gjøre en ekstra innsats for å finne høydemetere er å bli med på forskjellige høydemeter utfordringer. Det kan være daglige utfordringer hvor du kanskje setter deg et mål om å gå minst 50 etasjer om dagen.

De fleste sportsklokker har funksjoner som teller etasjer gjennom dagen, eventuelt kan du laste ned apper som gjør samme nytten. Du kan melde deg opp på Strava utfordringer eller andre virtuelle høydemeterløp.

Runner’s World Challenge har flere høydemeterutfordringer i mai måned. Du kan blant annet velge mellom å gå Gallhøpiggen, Mount Blank eller Everest til tops (høydemeterne altså, ikke selve fjellet) i løpet av mai måned. Og hvor kult er det ikke å kunne si at du har klart å skvise inn en liten «Everest til topps» i løpet av mai? 8848 meter kan høres ganske drøyt ut, men om du regner litt på det så skal du se at det er fult mulig å gjennomføre i løpet av en måned.

Det er nemlig ikke mer enn 285,5 meter om dagen eller rett under 2000 meter i uka. Med andre ord en krevende, men ikke umulig utfordring. Runner’s World har forresten også et virtuelt løp «Til himmels» på Kristi himmelfartsdag hvor utfordringen er å samle så mange høydemeter som mulig i løpet av et døgn (altså 21.05.20 fra klokka 00.00-23.59). Kombiner de to utfordringene så skal du se at du når Everest mye raskere enn du hadde trodd.

Foto: Ian Corless

Og du, om du blir med på en av disse utfordringene, så si ifra på Instagram! Det er ekstra stas å få heie alle løpere der ute frem på sosiale medier nå når vi må gjennomføre løpene hver for oss. Og ikke kan stå skulder mot skulder på startstreken og samles etter målgang.

Tips til motbakkeøkter postes i morgen.

So stay tuned…

Siste utgave av Runner’s World

  • 15 detaljerte og kreative økter som du kan plukke fra – inkludert forslag til treningsprogram.
  • Fire dager med fem naturperler i Hardanger.
  • Test av høstens jakker og tights.
  • Motivasjon og innstilling: hvordan takle nok en sesong uten konkurranser, hvordan møte vinteren – og hvordan bli en livsstilsløper.
  • Ny spalte: Thomas Bedin om bærekraftig løping.
  • Bring the heat! Kan vi få samme effekt av varmetrening som av høydetrening?
  • Ny studie om karbohydratinntak for ultraløpere.
  • Skadefri løping – ikke alltid plankekjøring.
  • Recoveryshakes med karbs og proteiner.

Bli abonnent

5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown

5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown


Mange løpere opplever nå at alle løpene og planene for våren og sommeren ikke lenger blir noe av. Sesongens mål som kanskje var jentetur til London for å løpe maraton, distansepers på Ecotrail Oslo eller en ny pers på Sentrumsløpets 10km. Og uten mål er det lett å oppleve at ting blir litt meningsløse.

Så hvordan holde motivasjonen oppe når alle løp og planer for vår og tidlig sommer har blitt lagt på is? Her kommer 5 tips til hvordan du kan holde liv i løpegleden under lockdown.

1. Meld deg på et virtuelt løp

Det blir riktig nok ikke det samme som å stå på startstreken sammen med 1000 vis av andre løpere, klar for å løpe gjennom Oslos gater hvor tilskuerne heier deg frem. Men et virtuelt løp kan likevel gjøre det lettere å finne motivasjonen til å snøre på seg løpeskoene og løpe den distansen du har meldt deg opp på. Om det er en rask 10km, en rolig halvmaraton langtur eller en kosemaraton med mål om å besøke samtlige bollesteder i Østmarka spiller liten rolle. Det å ha et mål med økta og det å vite at mange andre løpere rundt omkring i landet deltar på akkurat samme løp som deg nettopp den dagen gir motivasjon til å gjennomføre. Eksempler på slike virtuelle løp er Runner’s World Challenge 2020. De hadde et virtuelt maraton på selveste langfredag og flere løp venter i mai. De har også løpeutfordringen #milettermiliapril hvor målet er å løpe enten 150km eller 300km i løpet av april. Fin medalje sendes i posten etter gjennomføring av løp/utfordring.

Hvis du ikke har lyst til å vente til mai med å melde deg opp på et løp finnes det internasjonale løp også. #IRunAtHome har et event den 18 april hvor man selv bestemmer distanse, men hvor utfordringen er at løpet må gjennomføres hjemme hos deg selv. Om du løper på en tredemølle, løper en VK i trappene, løper frem og tilbake i stua eller lager dit eget skyrace ute i hagen er opp til deg. Her er det bare å være kreativ.

2. Sett deg nye mål med løpingen

Foto: Ian Corless

La vårens mål bli å finne alle Ola Dilt postene ute i Østmarka, eller å ta Kjentmannsmerket og bli kjent med det beste nærmarka har å by på. (Runner’s World har forresten fått sin egen o-løp blogg hvis du trenger tips til hvordan man skal løpe med kart og kompass).

3. Lag rutiner

Mandagsmila, tirsdagsintervaller, torsdagsstyrke, Sunday(long)runday, du bestemmer. Legg noen faste økter inn i kalenderen din med varsler og påminnelser sånn at du er sikker på at du vil bli minnet på hva du forventer av deg selv hver tirsdag.

4. Få deg en Coach

Det høres kanskje rart ut at man skal skaffe seg en Coach når alle løp avlyses og sesongens mål ikke lenger eksisterer? Men hvis du snur litt på det, så er det nettopp nå du kan trenge en som kan hjelpe deg å beholde fokus, som kan gi deg tips til hvordan treningen kan legges opp og gir deg råd som gjør at du vil være 100% klar når verden går tilbake til det normale og du igjen kan stå på startstreken med startnummer på brystet.

5. Lag dine egne utfordringer

Foto: Ian Corless

Sett deg et mål om å fastpacke gjennom Jotunheimen til sommeren (tips til fastpackin finner du her), løpe maraton opp og ned Wyller eller ta alle 2000m toppene i Rondane på under 24 timer. Det er uendelig mange muligheter til å sette rare rekorder eller gjennomføre mer eller mindre sprø prosjekter bare fordi du har lyst til å se om det er mulig.

Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar

Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar


Stegjernet grov seg ned i skaren. Steg for steg beveget jeg meg oppover fjellet mens den iskalde vinden pisket snøen opp og gjorde sikten dårlig.

Lyset fra hodelyktene våres nådde bare noen få meter frem og bortsett fra lyset fra fjellstua som ble svakere og svakere for hver meter lenger opp vi kom hadde jeg ingen formening om hvor langt opp jeg hadde kommet eller hvor langt det var igjen til toppen.

Mørket omfavnet oss slik at jeg ikke en gang kunne skimte konturene av fjellene, men om man løftet blikket nok kunne man se en helt formidabel stjernehimmel.

Tre ganger 4000 meter på 36 timer

Klokka var noen minutter over 5 om morgenen den 24 januar 2020 og jeg var på vei opp Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell, 4167 meter over havet. Min tredje tur opp over 4000 meter på 36 timer.

Jeg pustet tungt, følte meg sliten, på grensen til utmattet og ble glad da jeg så at Mustafa stoppet opp og ventet på meg et par meter lenger oppe. Da jeg nådde ham, pekte han med staven sin slik at jeg forstod at jeg skulle snu meg rundt.

Og bak meg så jeg at vi hadde kommet høyt nok til å kunne se lysene fra Marrakech. Så fjernt, likevel så nært. Det travle og lettere kaotiske Marrakech som jeg hadde utforsket for et par dager siden var den klare kontrasten til livet her oppe i Atlasfjellene.

Foto: Ian Corless

Mustafa lot meg ikke bruke for lang tid på å nyte utsikten eller til å få pulsen ned på et behageligere nivå, for pausen var raskt over og vi fortsatte turen oppover fjellet.

Konturene hadde nå blitt synlige og jeg begynte å kjenne meg igjen i landskapet. Det kjentes så mye tyngre ut en det hadde gjort den første dagen da vi hadde startet nede i Imlil, en landsby på 2000m høyde som er et godt utgangspunkt for turer inn i Toubkal nasjonalpark.

Kjøreturen fra Marrakech til Imlil hadde tatt 1,5t og da Ian og jeg kom frem ved 10-tiden onsdag morgen den 22 januar hadde vi møtt guiden vår Mustafa, drukket søt mynte-te, og lagt av sted innover i fjelparadiset. Selv om vi måtte innom 3 pass-kontroller på turen hadde vi vært fremme ved Les Mouflons’ refuge, som ligger 3207moh, i god tid til en sen lunsj, før vi klokka 14.30 begynte dagens andre etappe.

Da klokka var 20.00 satt vi igjen i Les Mouflons’ spisesal og spiste en velfortjent middag etter å ha vært oppe på Nord-Afrikas høyeste fjell.

Foto: Ian Corless

Men denne morgenen kjentes det ut som om vi beveget oss i sneglefart og vinden var iskald. Jeg hadde tre lag på hendene mine; merino liners, thermo votter og et ekstra vindtett lag ytterst, likevel føltes det som om fingrene mine var forvandlet til istapper. Selv ikke på Ice Ultras kaldeste dag hadde jeg vært så kald.

Da vi kom opp til ryggen der man tar til venstre for å komme opp til toppen av Toubkal var vinden så sterk at jeg hadde vanskelig for å holde meg på beina. Vi stoppet bak en stor stein og jeg tok på meg enda et lag, nå hadde jeg fem lag på overkroppen og jeg manglet bare balaklava og ansiktsmaske min for å se ut som jeg hadde gjort på dag 3 av Ice Ultra da temperaturen hadde vært nede mot -38 kuldegrader.

Foto: Ian Corless

Den siste kneika var hard, jeg hadde mest lyst til å snu, men
nå hadde himmelen skiftet til den dype blåfargen som kommer rett før sola
slipper sine første stråler opp over horisonten og snart ville himmelen bli
gylden og fargerik. En soloppgang på Toubkal var verdt innsatsen.

For rask for sola

Film fra toppen kan du se her

Da vi nådde spiret på Toubkal denne morgenen var den effektive
temperaturen på -35 kuldegrader. Jeg var gjennomfrossen og da vi oppdaget at vi
hadde nådd toppen 20 minutter før den virkelige soloppgangen ville komme, tok
vi de obligatoriske bildene, sa at «this is pretty freaking amazingly
beautyfull and pretty freaking cold» også satset vi på å få se sola stå opp fra
ryggen litt lenger nede i stedet. Men selv da vi nådde ned til ryggen igjen
hadde ikke sola kommet skikkelig opp.

Jeg hadde fart i beina på vei ned mot fjellstuen og selv om jeg hadde stegjern på beina fikk jeg til å løpe mer enn jeg gikk nedover. Nå som jeg var i ly for vinden klarte jeg å nyte utsikten mer. Fjellene lå badet i et rosa lys og jo nærmere fjellstua jeg kom, jo mindre sliten følte jeg meg.

Høydesyk på Timzguida

Foto: Ian Corless

Det hadde vært motsatt dagen før. Da hadde vi besteget toppen Timzguida på Ouanoukrim, Nord-Afrikas nest høyeste fjelltopp (4089moh). Været hadde vært utfordrende, det hadde snødd og blåst og det var kaldt. For å komme opp Timzguida må man opp, (og senere også ned), noen litt utsatte partier og denne turen er mye mer teknisk enn turen opp Toubkal, men også mye morsommere.

Foto: Ian Corless

Og på tross av at sikten fra toppen ikke var mye å skryte av denne dagen, så hadde jeg en helt fabelaktig opplevelse hele veien opp. Det var først det siste stykket på vei tilbake til fjellstua at jeg hadde følt meg plaget av høyden. En tiltagende hodepine kombinert med følelsen av å være helt tom for energi. Da vi kom tilbake til Les Mouflons’ refuge hadde jeg ikke noe appetitt, og de som kjenner meg vet at det er veldig uvanlig. Jeg pirket i maten, men det eneste som fristet var Berber te, den søte tradisjonelle urteteen man får servert i Marokko. Jeg drakk en liter av det, fylte på videre med vann og brus og etter et par timer hadde hodepinen gitt seg og jeg merket at appetitten vente tilbake. Så da middagen ble servert den kvelden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg nok imponerte flere av gutta i salen med min evne til å få en enorm porsjon kylling og ris til å forsvinne i rekordfart.

Men da jeg var tilbake i fjellstua fredag morgen den 24. januar følte jeg meg i fin form. Klokka var ikke engang 8, og til min overaskelse forstod jeg at grunnen til at jeg hadde følt meg så sliten var at jeg hadde besteget Toubkal mye raskere en den første dagen. Turen opp og ned hadde tatt under tre timer, så vi må ha holdt en god fart opp fjellet den morgenen.

Veien tilbake

Foto: Ian Corless

Etter å ha pakket sammen soveposer og utstyr, drukket litt te
og spist litt sjokolade var det tid for å dra tilbake til sivilisasjonen og vi la
i vei ned igjen mot Imlil.

Det rare med turen ned til Imlil var at den føltes dobbelt så lang som turen opp fra Imlil til foten av Toubkal. Stien svinger seg nedover mellom de høye fjellene, forbi en knøttliten landsby og på vei nedover møtte vi flere turister på vei opp mot Toubkal.

Foto: Ian Corless

De fleste fikk transportert bagasjen sin på muldyr og da var det ofte bare å klemme seg flatt inn mot fjellveggen slik at de kunne passere. Men det jeg husker best fra turen tilbake til Imlil var hvor sulten jeg var, for jeg hadde feilberegnet tiden det ville ta å komme seg ned til byen og hadde ikke med meg noe reserve fuel. Heldigvis er det fult av små koselige spisesteder i Imlil hvor du får servert tradisjonell marokkansk tagine til en super billig penge. Så da vet du hva du har å glede deg til når du kommer ned fra fjellet.

Kit list

Lurer du på hva som trengs for et vinter eventyr i Atlas
fjellene? Dette er hva jeg hadde med meg:

Foto: Ian Corless
  • Sko (inov-8 ROCLITE G 370)
  • Sekk (inov-8 all terrain 25L)
  • Staver (Black Diamond distance carbon FLZ)
  • 2 stk Camelbak insulated flaske 750ml
  • inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • inov-8 Merino langermet base layer og midlayer
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 thermo mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • Liners fra Devold (votter, ikke fingerhansker)
  • Vindvott fra RAB
  • inov-8 extreme thermo lue
  • To inov-8 buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • inov-8 Winter tights
  • Den gamle varianten av inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 thermoshell pro insulated jakke
  • Inov-8 merino sokker (tre par, tykk type)
  • Ulllongs fra Devold
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
Foto: Ian Corless
  • Sovepose med komfort ned til -10 (jeg fryser lett om natten)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Hodelykt fra Silva og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Stegjern
  • Isøks (denne fikk jeg egentlig ikke bruk for)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon og Garmin-klokke
  • Powerbank
  • Bankkort
  • Pass
  • Litt cash
  • Liten tube med solfaktor 50 (kombinert kuldekrem og solfaktor fra Roald Amundsen)
  • Solbriller
  • Sjokolade 2stk (kjeks, chips og sjokolade kan kjøpes på fjellstua)
  • Elektrolytter fra FUTT! (fra tights.no)
  • Våtservietter (liten pakke)

For tips når det kommer til praktisk informasjon (priser, tips og triks, guider osv) til gjennomføring av en slik ekspedisjon, ta en titt på posten til Ian Corless her.

Foto: Ian Corless
Ukategorisert
Når (løpe)livet snus på hodet

Når (løpe)livet snus på hodet


Livet har blitt snudd på hodet for de fleste av oss de siste dagene. Skolene og barnehagene har stengt dørene for barna, de voksne jobber hjemmefra om de kan, mens leger, sykepleiere og annet helsepersonell jobber på spreng overalt i helsevesenet.

Byene er spøkelsesaktig stille og butikkene tømmes for dopapir og hermetikk. Landegrensene stenges og planlagte reiser, eventer og eventyr kanselleres eller settes på vent. For meg føles det litt som om jeg er i en sprø drøm. En ubehagelig drøm som grenser mot mareritt, men som jeg venter på å våkne opp fra hvert øyeblikk. Det føles rett og slett for uvirkelig ut til at jeg helt kan forstå hva som skjer.

Fra fullstappet til tom kalender

Jeg hadde mange planer for våren og for sommeren. Faktisk var det så mange løp og eventyr på planen min at det nesten var i overkant mye. Kalenderen min var fylt opp på en slik måte at jeg knapt forstod hvordan jeg skulle få det til å gå opp i forhold til fri fra jobb og restitusjon mellom hvert løp.

Patagonia, Monterosa, Grenoble, Tenerife, Gran Canaria, USA og Nepal er bare noen av stedene som skulle utforskes med løpesko på beina i år, men slik situasjonen er nå, så ser det ut som om alle disse planene må utsettes.

År 2020 blir rett og slett noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Foto: Ian Corless

Men jeg skal ikke klage. Jeg er en av de heldige som allerede har fått oppleve noen helt fantastisk eventyr dette året. I januar tilbrakte jeg noen dager i Marokko og lekte rundt i Atlas-fjellene og i februar løp jeg det 230km lange etappeløpet The Coastal Challenge i Costa Rica og det er først nå at jeg føler at kroppen har restituert skikkelig etter disse to heftige utfordringene.

En trist fremtid

Likevel så kjenner jeg at det gjør vondt å lese om alle løpene som kanselleres rundt om kring. Både de små og de store, de norske og de rundt omkring i verden.

Ikke fordi jeg ikke får deltatt på dem i år, for det at det blir et år uten løp er ingen katastrofe for meg. Misforstå meg rett, for jeg elsker å løpe løp, men om løpsplanene mine for i år må settes på pause til år 2021 for å stoppe en pandemi, så er ikke det noe vanskelig valg for meg.

Det som gjør meg trist er at jeg vet hvor mye jobb det ligger bak å arrangere disse løpene. På de små løpene er det ofte ildsjeler som bruker store mengder av fritiden sin på å planlegge, organisere og gjennomføre et løp som vi deltagere betaler en liten sum for slik at vi, deltagerne, kan fraktes til og fra mål, løpe på merkede stier, få mat og drikke på sjekkpunktene, medisinsk hjelp om det trengs og medalje, heder og ære ved målgang.

De store løpene har folk som arbeider med løpet som skal arrangeres. De får betalt for å sette sammen et kjempestort event. Oslo Maraton, Birken og Ecotrail er eksempler på dette. For å lage disse store eventene er det utrolig mye jobb, penger og logistikk som skal til og folk jobber hardt i kulissene for å få det til å gå rundt. Det er få løp i verden hvor løpsarrangørene kan skryte av å ta ut en stor profitt.

Så når jeg ser at alle løpene jeg hadde planlagt å løpe i år kanselleres en etter en, er det tanken på all den innsatsen folk har lagt i å arrangere løpene jeg tenker mest på.

Og det er folk som nå, i tillegg til å oppleve at det de har jobbet hardt for i flere måneder går i vasken, opplever å få krav om å gi folk startkontingentene tilbake. Penger som ofte allerede er brukt opp på innkjøp av ting og tjenester til løpet. Og jeg vet at om det hadde vært meg som hadde havnet i den situasjonen, ja da hadde lysten min til å arrangere et løp i fremtiden forsvunnet.

Så jeg håper at vi kan gjøre en innsats for å sørge for at det
fortsatt finnes løp i årene som kommer, for selv om jeg klarer meg uten å løpe noen
flere løp i år, så vet jeg at jeg kommer til å savne det og en fremtid uten løp
høres ut som en trist fremtid.

Foto: Sylvain Cavatz

Så, hva nå?

Men hva skal jeg fylle tiden min med nå som alle disse
løpene og utenlans turene mine går i vasken?

Sånn som ting er nå er det vanskelig å spå hva som skjer i ukene og månedene som kommer. Hvor lenge dette vil vare er det ingen som vet og utsiktene er dessverre dystre.

Men jeg vet at om det er noe jeg ikke kan slutte med, så er det å komme meg ut i det fri. Skogen og fjellet er heldigvis noen av de tryggeste stedene man kan være når det kommer til smittefare fra virus som blir spredt av mennesker.

For selv om jeg ikke har noen spesifikke løp å trene mot lenger i år, så er det å holde kropp og sinn i form minst like viktig nå som det var da jeg hadde en kalender proppfull av løpsplaner. Nå handler det om å få frisk luft, om å vedlikeholde kroppen og ikke minst få ro i sjela. For meg er det nemlig ingen ting som slår noen timer ute på stiene alene eller sammen med en venn for å få dekket disse behovene.

Der ute føles livet fremdeles normalt ut.

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg håper selvfølgelig at det etter hvert vil være greit å flytte på seg rundt innenfor landets grenser, for jeg har en lang liste over steder i Norge jeg ønsker å oppleve.

Å sove på sovesal med 20 fremmede mennesker er kanskje ikke det lureste akkurat nå, men i år er kanskje året hvor jeg går til anskaffelse av lettvekts friluftslivutstyr sånn at jeg kan sove i telt og være selvforsynt med mat gjennom hele turen? For meg som har blitt bitt av etappeløp-basillen, (en relativt ufarlig basill), fremstår dette som en helt super trening i forhold til fremtidige løp, (for eksempel Everest Trail Race og MDS), som står på ønskelisten min for år 2021 og 2022.

Kortreiste eventyr

Så 2020 skal fylles med eventyr uansett. Om det blir de kortreiste turene i Østmarka eller de store utfluktene i den norske fjellheimen får tiden vise, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke vil legge løpingen til side bare fordi planene jeg hadde ikke blir noe av. Jeg skal rett og slett tilpasse meg det som kommer og gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. For er det noe jeg vet jeg kommer til å trenge i månedene som kommer så er det nettopp et pusterom, et fristed hvor jeg kan få mulighet til å fylle opp med energi, positive tanker og for å beholde en følelse av normalitet når verden rundt meg blir surrealistisk.

Foto: Sylvain Cavatz
Ukategorisert
På tide å skru opp varmen

På tide å skru opp varmen


I februar tar jeg turen over Atlanterhavet til det tropiske paradiset Costa Rica. The Coastal Challenge byr på ikke mindre en 240 kilometer og til sammen 10 000 høydemeter i løpet av 6 dager.

Selv om løpet er langt og serverer mye teknisk krevende terreng, mange og bratte bakker og lange, utmattende strekninger på sandstrand, er det som bekymrer meg mest klimaet.

Langs stillehavskysten i Costa Rica er temperaturen på rundt 35 grader og luftfuktigheten på over 75 %. Det er varmt, og luftfuktigheten gjør det vanskelig for kroppen å kvitte seg med overskuddsvarme.

Nå er kroppen heldigvis laget slik at den vil tilpasse seg klimaet den omgis av sakte, men sikkert. Hadde jeg kunne reise ned til Costa Rica et par uker før løpet, ville akklimatiseringen gått av seg selv. Med riktig hydrering og litt sunn fornuft ville jeg ikke trenge å bekymre meg for å få heteslag halvveis inn i første etappe.

Foto: Ian Corless
Foto: Ian Corless

Akklimatisering

Det er gjort flere studier på hva som skjer med kroppen når man trener i varmen. Resultatene fra disse har gitt meg litt ekstra motivasjon til å gjennomføre varmetilvenningen. For ifølge studier vil det å trene i varme omgivelser og å utsette kroppen for høy varme ikke bare føre til økt toleranse for varme i form av at kroppen vil svette raskere og mer, samt gi en lavere kjernetemperatur. Det har nemlig også vist seg å øke volumet av blodplasma, redusere nivået av laktat i blodet og å være enda mer effektivt enn høydetrening når det kommer til å øke VO2max!

Men helt ærlig, VO2max og laktatnivåer i blodet er ting jeg har null peiling på. Ikke er jeg sånn kjempeopptatt av det heller, men jeg har skjønt at økt VO2max er positivt, så just bring it on …

Foto: Ian Corless

Motivasjonen for å drive med varmetrening har altså steget, men når jeg befinner meg i Oslo hvor
temperaturen i januar og februar er det stikk motsatte av tropiske, ja, da kreves det litt andre metoder enn den naturlige akklimatiseringen som man får av å oppholde seg og trene i tilsvarende klima som man skal løpe løp i.

Så hvordan i all verden skal jeg forberede meg på å løpe i tropiske temperaturer midt på kaldeste vinteren i Norge?

Svette tiltak

Jeg har googlet, rådført meg på forskjellige forum og snakket med folk som har peiling og alle er enige
om en ting: kroppen må forberedes på varmen. Tipsene jeg har fått har vært alt fra å løpe i varmerom, kle godt på seg og nyte lange turer på mølla, Bikram-yoga og å avslutte treningsøktene med et lengre besøk i badstuen.

Jeg skal ærlig innrømme at ingen av disse tipsene frister spesielt mye, for helst vil jeg jo bare løpe
rundt ute i skog og mark og en time i badstua vil virkelig sette tålmodigheten min på prøve. Samtidig har jeg jo lyst til å få en god løpsopplevelse i Costa
Rica og da blir jeg nødt til å finne meg i et kompromiss.

Etter å ha lest litt på temaet akklimatisering og vurdert de forskjellige tipsene opp mot hverandre, kom jeg frem til å gå for tipset om mølleløping etterfulgt av badstue.

Det mest ideelle hadde vært å kunne løpe på mølle i et rom med 35 varmegrader og høy luftfuktighet, men tilgangen på slike rom med mølle er ikke kjempestor i Oslo, og siden Olympiatoppen har mer enn nok med å få forberedt diverse eliteutøvere til OL i Tokyo, så strøk jeg det alternativet fra listen.

Bikram-yoga kunne vært aktuelt, men er også litt vanskelig å få til logistikkmessig for min del. Men
det er mulig jeg slenger meg med på en time eller to hvis jeg finner tid til det.

Siden det lokale treningssenteret mitt har både møller og badstue, blir det for meg blir det
enkleste å gå for en kombinasjon av mølleøkter iført lange tights, langermet trøye, lue og (kanskje til og med en ekstra jakke om jeg er sprø nok), med et langt opphold i badstue rett etterpå.

Varmetilvenningen er i gang

Jeg har allerede så vidt begynt med varmetilvenningen, selv om det er 1 måned igjen til The Coastal Challenge Costa Rica.

De som har peiling, anbefaler at varmetilvenningen gjennomføres hyppig de siste 10–14 dagene før det aktuelle løpet. Jeg vil ikke ha mulighet til å tilbringe hver dag de siste 10 dagene i en badstue, men heldigvis har det vist seg å også ha effekt om man gjennomføre slike økter sjeldnere, men da bør man starte tidligere.

Planen min er å få til minst 14 varme økter før jeg reiser til Costa Rica. Dette vil kreve litt mer struktur når det kommer til gjennomføring av trening enn hva jeg er vant til. I tillegg må jeg legge inn en hvileperiode i forkant av løpet. Jeg vil vanligvis redusere treningsmengden min gradvis 14 dager før et langt løp for så å ha noen helt treningsfrie dager de siste 3 dagene.

Jeg har med andre ord dårlig tid og øktene mine innendørs vil gå på bekostning av de lange fine turene mine ute i skog og mark denne måneden.

Foto: Elisabeth Borgersen

Heldigvis for min del ser årets vinter ut til å forbli mild og mangelen på snø gjør at skogen ikke frister like mye som den ville gjort om den så ut som et vinterparadis.

Men helt fri for langturer blir januar likevel ikke, for dette er turer som er minst like viktige i forkant av et løp som TCC Costa Rica hvor jeg vil løpe etapper på mellom 22 og 50 km 6 dager i strekk. Da gjelder det å ha en kropp som er vant til å være i ute og i bevegelse i mange timer om gangen.

Om du er interessert i å lese mer om akklimatisering anbefaler jeg å ta en titt på hva Elisabeth Barnes har skrevet om på bloggen sin.

(Om du vil vite hvordan det gikk da jeg løp The Coastal Challenge så finner du race report her).

Sponset innlegg
Hvem ser deg når du løper på stien?

Hvem ser deg når du løper på stien?


(Foto: Lise Bergmann)

De ville rovdyrene vi har på fastlandet i Norge er sjeldent en trussel for voksne mennesker. Både ulv, bjørn, gaupe, jerv og rev er dyr man som regel bare får se sporene etter, for de er lure nok til å holde god avstand til mennesker. Bortsett fra Isbjørn, (som du heldigvis ikke trenger å bekymre deg for hvis du ikke surrer rundt på Svalbard og Bjørneøya og andre øyer oppe ved Nordpolen), er det ingen ville rovdyr som har tatt menneskeliv i Norge siden starten av forrige århundre. Men det betyr ikke at det ikke er farlige dyr som man skal ha respekt for.

Jeg har løpt mye rundt i skog og mark, og ser som regel bare spor etter dyra i skogen. Det hender jeg møter på et rådyr eller en elg og hvis jeg er riktig heldig, en rev. Men ulven i Østmarka har jeg enda ikke vært heldig å få øye på, selv om jeg har fartet mye rundt i området hvor den holder til. Men spor har jeg sett og noe sier meg at selv om jeg ikke har sett ulven, så har nok den sett meg.

Jeg er altså lite engstelig for å møte på rovdyr når jeg er ute på tur, men av de dyrene jeg helst ikke vil komme for tett på ute i den norske naturen så er det elg, bjørn, villsvin og moskus som står øverst på listen. Disse dyrene er vanligvis ikke farlige, bortsett fra om de føler seg truet eller er stresset. Kommer du for brått på en elgku med kalver eller beveger deg inn i moskusens territorier kan du risikere å få skikkelig juling. For en sinna elg eller moskus på over 400kg har ikke noe problem med å ta livet av et voksent menneske. Og ikke tro at størrelsen gjør diss dyrene til noen trege kjemper, for både elg og moskus kan komme opp i en hastighet på over 50km/t. Med andre ord, en løpekonkurranse du ikke har sjans til å vinne…

Bjørnen bekymrer jeg meg lite for, i hvert fall på denne tiden av året, og jeg løper lite i områder med bjørn. Men når jeg har løpt i områder med bjørn lager jeg litt mer lyd enn vanlig. For bjørnen vil som de fleste andre ville dyr, stikke av så fort den merker at det er mennesker i nærheten. Jeg husker hva Kris King, Beyond the Ultimate race director, sa på race briefen i forkant av Ice Ultra, som går igjennom villmarken i det svenske Lappland, om faren for å møte på ville dyr;

«Møter du på ulv, jerv eller gaupe så tenk på deg selv som en veldig heldig person. Dette er dyr som sjeldent lar mennesker se dem og de vil neppe komme i nærheten av deg. Bjørnen sover i hi om vinteren, men skulle du likevel møte på bjørn, (dette var i slutten av februar), så vil den enten være veldig sulten eller veldig kåt. Jeg lar dere avgjøre selv hvordan dere vil reagere på begge alternativene».

Jeg møtte dessverre ikke på et eneste dyr i løpet av mitt 5 dagers eventyr oppe i Nord-Sverige, og det til tross for at det er mange ville dyr der oppe. Så selv om du beveger deg i områder hvor bestanddelen av ulv, gaupe og elg er stor er det fortsatt lite sannsynlig at du får se dem. Selv om de kanskje ser deg…

Hvis du helst vil unngå å møte på dyr når du er ute på tur, så er det lureste du kan gjøre å holde deg til stier som er mye brukt og å sørge for å lage så mye bråk som mulig. Skravler du høylytt med løpepartneren, eller løper rundt med en stor kubjelle dinglende i sekken så har de aller fleste dyr stukket langt av sted lenge før du rekker å i det hele tatt oppdage dem.

Men hva skal du gjøre om du er så uheldig, (eller heldig, alt etter som hvordan du ser på det), og møter på et stort rovdyr eller en elg når du er ute på løpetur?

Hvis du skulle møte på et stort rovdyr, villsvin, elg eller moskus bør du forholde seg rolig og trekke seg forsiktig vekk fra dyret. Følg hele tiden med på reaksjonene til dyret, for dyr kommer med en del signaler før det eventuelt går til angrep;

En elg vil legge ørene flatt bakover på hodet hvis den føler seg truet. Da bør du komme deg bak en trestamme eller enda bedre, klatre opp i et tre. Elgen angriper med å sparke fremover med forbeina og vil fortsette å trampe på motstanderen til motstanderen ligger stille. Blir du angrepet bør du derfor ligge helt rolig i fosterstilling og beskytte hodet så godt du kan. Elgen er mest aggressiv på våren når kalvene er små og på vinteren nær den er næringsstresset.

En bjørn vil kunne reise seg på bakbeina for å få oversikt over situasjonen. Tegn på at en bjørn føler seg truet eller vil forsvare unger eller byttedyr er brøl, fnysing, blåse eller plystrelyder. De aller fleste gangene en bjørn angriper vil det være skinnangrep, angrep hvor bjørnen er ute etter å skremme og ikke går til reelt angrep, men svinger unna før den når frem. Om bjørnen likevel skulle gå til angrep så er ekspertenes råd som følger:

  • Slipp noe foran bjørnen, (for eksempel en drikkeflaske), for å avlede.
  • Klatre opp i et tre om mulig.
  • Siste utvei; legg deg ned i fosterstilling eller på magen, spill død og beskytt hode og nakke så godt som mulig med sekk og hender.

En aggressiv ulv vil legge ørene flatt, reise bust og flekke tenner. Mot en ulv vil det være lurt å gjøre seg selv stor, lage mye lyd og støy og om ulven skulle bli nærgående sparke og slå etter den. Får du tak i en stor pinne kan du sikte mot øynene på dyret, for som mennesker vil også dyr reagere med å trekke seg bort hvis øynene trues. Samme taktikk gjelder om du skulle møte på aggressiv jerv, rev eller gaupe.

På Østlandet har andelen villsvin økt betraktelig de siste årene. Villsvinangrep har økt, men det er for det meste i forbindelse med jakt at dyrene går til angrep på mennesker. Om du skulle bli angrepet av villsvin så er det først og fremst skrittet du bør beskytte, for det er skrittet villsvinet vil angripe.

Som jeg allerede har sagt er sannsynligheten stor for at dyret stikker av så fort det legger merke til deg, eller i hvert fall velger å holde avstand til deg. De ser ikke på voksne mennesker som byttedyr, men har du med deg hund bør du være mere obs når du ferdes i områder med ulv og andre større rovdyr eller større hjortedyr. En liten hund har ikke mye å stille opp med mot en voksen ulv eller en elg. Man bør også være klar over at hunder kan provosere elg mer enn et menneske ofte gjør fordi hunder minner om ulv.

Om denne posten har gjort deg mer utrygg når deg gjelder å bevege deg ut på løpetur i den skumle villmarken så kommer det noen små tankevekkere her:

1: Det er hunder, veps og storfe som topper statistikken over skader, sykdom og ulykker påført av dyr i Norge. Elg, hjort og rådyr kommer på en 4.plass, men dette skyldes trafikkulykker, ikke at elgen angriper mennesker.

2: De siste 5 årene har i snitt 23 fotgjengere og syklende mistet livet og 174 blitt hardt skadet i trafikken i Norge. Til sammenligning er antallet dødsfall og alvorlige skader på mennesker grunnet angrep av bjørn, ulv, moskus, jerv, villsvin, gaupe og elg null. Jeg ville med andre ord føle meg tryggere på en sti midt ute i Femundsmarka enn om jeg løper i byen og ved trafikkert vei hvor sjansen for å møte på ville dyr er særdeles liten.

3: På verdensbasis er det bare mygg som tar livet av flere mennesker enn vi mennesker gjør. Mennesker er nemlig uten tvil verdens farligste pattedyr og tar livet av over 400 000 mennesker i året. Og du møter sannsynligvis på færre folk når du er midt ute i skauen enn om du tar deg en løpetur i parken lørdag kveld….

Derfor avrunder jeg med å si at det ikke er noen grunn til å frykte stien og de ville dyra. Vis dyra respekt og nyt de sjeldne øyeblikkene hvor du får mulighet til å se ville dyr ute i naturen.