Hvordan bli god i bakkene? Tips og motivasjon som tar deg til topps!
Når folk spør meg hva slags løp jeg løper så svarer jeg alltid at jeg helst løper de bratteste løpene. Løp som innebærer at jeg må opp og ned et par fjell, minst, før jeg når målstreken.
Hvor langt løpet er betyr ikke så mye, men ligger distansen et sted mellom 40 og 80 kilometer og mellom 2500 og 6000 høydemeter, så er det sannsynligvis et løp jeg vil like.
Om flate og bratte løp
De fleste hardbarka asfaltløpere vil bli svett bare av tanken på å skulle inkludere en fjelltopp i et maraton, og jeg fryder meg alltid litt over oppstyret som oppstår rundt en liten løypeendring i gateløp som medfører et par ekstra høydemeter i traseen. Som for eksempel da Oslo Maraton la om traseen for et par år tilbake sånn at løperne måtte opp Ullevålsveien og rundt Sankthanshaugen, for et rabalder det ble på sosiale medier da …
Men det er på en måte forståelig, for mange av de som sverger til raske gateløp gjør det jo nettopp av den grunnen; de vil at det skal gå raskt. De jakter på nye personlige rekorder på 5, 10, 21 og 42 kilometer.
Det er hvor fort de kan gjennomføre distansen som teller, ikke hvor mange høydemeter de fikk inn på runden. Der handler det om å holde et nøye planlagt tidsskjema, Garmin-klokka konsulteres for hver kilometer og man skal aller helst klare å få til en negativ splitt.
Hva prøver du å oppnå?
Jeg har aldri helt klart å forholde meg til slikt. Når jeg får spørsmål i forkant av et gateløp om hvilket mål jeg har, og om jeg har noen plan for løpet svarer jeg som regel «Målet er å komme i mål raskest mulig» også legger jeg av sted i en (som regel) alt for høy fart ut fra start og opplever at jeg er døden nær etter omtrent 75% av løpet.
for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping hvor alt skal være kontrollert.
Nå skal det sies at jeg ikke har de store behovene for å slå mine personlige rekorder på de klassiske distansene, selv om det alltid er veldig moro når jeg tilfeldigvis gjør det. Men hadde det vært viktig for meg, så hadde jeg gått inn for å trene mer spesifikt på hurtighet, flat løping og planlagt kilometertider ned til punkt og prikke. Og jeg vet at jeg er i stand til det, men helt ærlig, for meg virker dette som en veldig anstrengt form for løping hvor alt skal være kontrollert.
Men for meg handler løping i stor grad om å oppleve frihet fra å måtte tenke så mye. Bare nyte det å være ute i det fri og la beina gå av seg selv. Ikke tenke på tiden og hvordan jeg løper.
Der tiden ikke betyr noe
Og det er kanskje det som gjør at jeg er så glad i disse fjelløpene. Der har kilometertiden ikke samme relevans, og det å oppnå en «negativ splitt» er noe som styres utelukkende av hvordan terrenget er på siste halvdel av løpet kontra den første halvdelen av løpet. På disse løpene går tempoet opp og ned, du løper der du kan, går der du må og klatrer om det blir nødvendig.
Tiden jeg bruker er ikke relevant. 50 kilometer i en type terreng vil kunne ta meg 6 timer, i et annet terreng 8 timer. Og den eneste måte jeg vil kunne ha noen tanker om hvorvidt jeg har hatt et bra løp eller ikke er mine egne opplevelser fra løpet, hvordan jeg har plassert meg i forhold til de andre deltakerne og eventuelt om jeg har kommet meg igjennom traseen raskere en jeg har gjort på samme løp tidligere.
De to siste alternativene er forresten egentlig på tynt grunnlag, for når man sammenligner seg med andre deltakere så handler det mye om hvem som deltar. Hvis du løper UTMB og stiller til start med mange av de beste ultraløperne i verden, er sjansen mindre for at du oppnår en topp-10 plassering enn om du deltar i et lokalt ultraløp med 40 deltakere.
Og selv om du løper samme løp to år på rad kan forholdene være som natt og dag de to årene, med tåke, regn og glatte fjell det ene året og sol og knusktørre stier det andre året.
Uansett, terrengløp som byr på mange og gjerne også lange bakker er en helt annen form for løping og krever også en annen form for trening.
Finn glede i motbakkene
Jeg er glad i å løpe i oppoverbakker. Det er der jeg har min styrke og de er som regel i oppoverbakker at jeg «løper» forbi folk. Jeg løper ikke spesielt fort hverken i nedoverbakker eller på flatmark, men når jeg beveger meg oppover klarer jeg å holde et jevnt og godt tempo. Jeg mister på en måte ikke så mye tid selv om det går oppover.
Det å bli god på å løpe oppover kommer ikke av seg selv, det krever trening. Men det positive er at det er lett å trene opp. For det handler i stor grad om å løpe så mye oppover som mulig i stedet for å unngå hver minste lille fartsdump på løpeturen din.
Når jeg planlegger langtur forsøker jeg så langt det lar seg gjøre å inkludere så mange bakker som mulig og belønningen er ofte mange fine utsiktspunkter i løpet av turen. Jeg kan la det gå sport i å klare å sanke maks antall høydemeter og kan gjerne løpe ut med et mål om å ha minimum 1000 høydemeter i banken før økta er omme.
Jakten på høydemetere
Og om du tenker at det å løpe 1000 høydemeter er det som er mest krevende så tar du feil, for her i Østmarka krever det en real innsats å få til en god runde på under 30 kilometer med 1000 høydemeter.
Har du et par fjell lett tilgjengelig der du bor gjør det selvfølgelig saken enklere. Og jeg må si jeg misunner de som har fjellet som nærmeste nabo. Hadde jeg bodd slik til hadde jeg løpt opp og ned minst et fjell om dagen.
Når jeg skriver «løpe opp et fjell» så er det vel ikke helt det jeg egentlig gjør. I de lange bratte bakkene går jeg raskt, gjerne krokrygget og med hendene på låra. Noen ganger bruker jeg armene til å dra meg opp etter røtter, trær eller steiner, så i teorien løper jeg ikke. Men jeg beveger meg likevel oppover mye raskere enn folk flest og uten pauser. Pulsen går opp, jeg puster tungt og merker at kroppen jobber litt ekstra. Og følelsen av å nå toppen er helt nydelig.
Gi deg selv en utfordring
Et tips til hvordan man kan motivere seg selv til å gjøre en ekstra innsats for å finne høydemetere er å bli med på forskjellige høydemeter utfordringer. Det kan være daglige utfordringer hvor du kanskje setter deg et mål om å gå minst 50 etasjer om dagen.
De fleste sportsklokker har funksjoner som teller etasjer gjennom dagen, eventuelt kan du laste ned apper som gjør samme nytten. Du kan melde deg opp på Strava utfordringer eller andre virtuelle høydemeterløp.
Runner’s World Challenge har flere høydemeterutfordringer i mai måned. Du kan blant annet velge mellom å gå Gallhøpiggen, Mount Blank eller Everest til tops (høydemeterne altså, ikke selve fjellet) i løpet av mai måned. Og hvor kult er det ikke å kunne si at du har klart å skvise inn en liten «Everest til topps» i løpet av mai? 8848 meter kan høres ganske drøyt ut, men om du regner litt på det så skal du se at det er fult mulig å gjennomføre i løpet av en måned.
Det er nemlig ikke mer enn 285,5 meter om dagen eller rett under 2000 meter i uka. Med andre ord en krevende, men ikke umulig utfordring. Runner’s World har forresten også et virtuelt løp «Til himmels» på Kristi himmelfartsdag hvor utfordringen er å samle så mange høydemeter som mulig i løpet av et døgn (altså 21.05.20 fra klokka 00.00-23.59). Kombiner de to utfordringene så skal du se at du når Everest mye raskere enn du hadde trodd.
Og du, om du blir med på en av disse utfordringene, så si ifra på Instagram! Det er ekstra stas å få heie alle løpere der ute frem på sosiale medier nå når vi må gjennomføre løpene hver for oss. Og ikke kan stå skulder mot skulder på startstreken og samles etter målgang.
Tips til motbakkeøkter postes i morgen.
So stay tuned…
